Pinnsvinets eleganse (Innbundet)

Forfatter:

Kjell Olaf Jensen (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2008
Antall sider: 345
Forlag: Arneberg Forlag
Språk: Bokmål
Originaltittel: L'elegance du hérisson
Oversatt av: Jensen, Kjell Olaf
ISBN/EAN: 9788291614762
Omtale Pinnsvinets eleganse

Skjulte talenter

En sur og dum portnerkone. En livstrett ungjente. Begge bor i en fasjonabel bygård i Paris. Det er tilsynelatende det eneste de har til felles. Inntil en japansk mann flytter inn og overraskelsene står i kø.

Av Thomas Berg

Rue de Grenelle 7 er en leiegård i Paris der de rike bor. Skjønt, ikke alle. Her bor også Renée Michel, en 54 år gammel dame som i 27 år har vært portnerkone – og det er hun som er det elegante pinnsvinet i denne fortellingen. Det er hun som krøller seg sammen med alle piggene ut mot verden. «Jeg er enke, småvokst og lubben. […] Jeg har ingen utdannelse, og jeg har alltid vært fattig, diskret og ubetydelig.»
      Fru Michel arbeider hardt for å opprettholde bildet av seg selv som den sure og dumme portnersken. Utad. I virkeligheten dyrker hun filosofi, musikk, kunst og litteratur, og da særlig Krig og fred og Anna Karenina av Leo Tolstoj. I tillegg er hun dypt fascinert av alt som har med japansk kultur å gjøre. Med sin eneste venninne legger hun mye prestisje i å gjennomføre et te-rituale på den korrekte måten.
      Hun er ikke en person det er lett å like, og det er heller ikke meningen. Hun har heller ikke lett for å like andre mennesker. Vi følger livet hennes gjennom dagboken hun skriver, og stort sett er det bare edder og galle hun har å si om alle rikingene som bor i gården, som er så snobbete at de kun ser på henne de gangene de ber henne om å gjøre noe. Hun er vanskelig å like, men lett å synes synd på – noe hun på det sterkeste ville ha betakket seg for.

Selvvalgt ensomhet
Lenger oppe i etasjene bor 12 år gamle Paloma. Også hennes dagbok leser vi, og skjønner raskt at hun har mye felles med fru Michel. Hun er den som først forstår at fru Michel er et pinnsvin – at hun er en annen enn hun gir seg ut for å være. Selv er Paloma selvvalgt ensom, hyperintelligent, leser japanske tegneserier, hater familien sin og det borgerlige samfunnet generelt, og har bestemt seg for å begå selvmord ved å tenne på leiligheten den dagen hun fyller 13. Heller ikke hun er et muntert menneske som det er lett å like.

Nye samtaler
Som lesere aner vi at disse to skjebnene er nødt til å møtes, og det gjør de etter at en ny mann – en eldre japaner – flytter inn i en av leilighetene. Han er ikke like bundet til det franske samfunnets klassekonvensjoner og vaner som de andre beboerne, og forstår raskt at den sure portnerkona ikke er den hun gir seg ut for å være. Han hører at hun siterer Tolstoj (ved en glipp) og forstår derfor hvorfor katten hennes heter Leo.
      Herr Kakuro viser seg å dele de fleste interesser med fru Michel, men ikke hennes mørke syn på tilværelsen. Tvert imot: Møtet med herr Kakuro skal vise seg å åpne flere strimer av lys i tilværelsen til både fru Michel og Paloma. Og via samtaler med ham får vi også vite om fru Michels liv, og hvorfor hun er blitt den hun er.

Rørende og sint
Pinnsvinets eleganse er en vakker og rørende bok om to pessimistiske grinebitere som hater verden. Den er vakker, fordi den også legger vekt på de skjøre glimtene av skjønnhet de to hovedpersonene opplever i sin hverdag, og rørende, fordi den skildrer dem uten sentimentalitet og likevel gjør oss glad i dem. Det er en filosofisk bok, fordi fru Michel ofte skriver ned lange, filosofiske resonnementer i sin dagbok, om kunst, samfunnet og tilværelsen.
      Samtidig er det en sint bok. Det er en bok som hugger tak i og fillerister alle de som ser ned på andre. Særlig hardt rammes de som hevder å ha sympati for de fattiges sak uten å se den fattige de bor sammen med. Det er lett å lese dette som et oppgjør med et Frankrike der hele eliten, både den økonomiske, politiske og kulturelle, både sosialister og konservative, kommer fra den samme delen av samfunnet.

Til toppen

Andre utgaver

Pinnsvinets eleganse
Bokmål Heftet 2021
Pinnsvinets eleganse
Bokmål Nedlastbar lydbok 2021
Utdrag

Det later til at de voksne nå og da tar seg tid til å sette seg ned og betrakte den katastrofen livet deres er. De klager uten å forstå, og akkurat som fluer som stadig flyr mot den samme ruten,  hisser de seg opp, lider, tæres hen, blir deprimert og lurer på hvilket tannhjulsmaskineri som har ført dem hit, hvor de ikke ville være. De mest intelligente gjør det til og med til en religion: Akk, for en foraktelig tomhet borgerskapets liv er! Det finnes kynikere av den typen som spiser middag ved pappas bord: «Hva ble det til av ungdomsdrømmene våre?» spør de med et desillusjonert, tilfreds uttrykk. «De har fløyet bort, og livet er noe faenskap.» Jeg avskyr denne modenhetens falske klarsynthet. Sannheten er at de er akkurat som alle andre, smågutter som ikke skjønner hva som har skjedd med dem, og som spiller store og harde mens de egentlig er på gråten.
      Likevel er det ikke vanskelig å forstå. Det som gjør at det går galt, er at barn tror på det de voksne sier, og når de selv er blitt voksne, hevner de seg ved å bedra sine egne barn. «Livet har en mening, som de voksne sitter inne med,» lyder den universelle løgnen som alle er nødt til å tro på. Når man i voksen alder skjønner at dette er feil, er det for sent. Mysteriet er intakt, men all disponibel energi er forlengst sløst bort på tåpelige forehavender. Det gjenstår bare å bedøve seg som best man kan, mens man forsøker å dekke over det faktum at man ikke kan finne noen mening med livet, og så bedrar man sine egne barn i et forsøk på å overbevise seg selv.
      Alle de menneskene familien min omgås, har fulgt den samme veien: en ungdomstid da man forsøker å få intelligensen sin til å bære frukter, å presse studieåren som en sitron og å sikre seg en elitestilling; deretter et helt liv da man lurer forskrekket på hvordan slike forhåpninger kunne munne ut i en så tom tilværelse. Folk tror de følger stjernene, og så ender de som gullfisk i en bolle. Jeg lurer på om det ikke ville være enklere å lære barna helt fra starten av at livet er absurd.

Til toppen

Om forfatter Muriel Barbery

Krass og elegant

Forfatteren av suksessromanen Pinnsvinets eleganse vet ikke hvorfor så mange vil lese om to ensomme mennesker i Paris. Muriel Barbery er ikke engang sikker på om hun kan kalle seg forfatter.

Muriel Barbery er en ung forfatter som hittil har gitt ut kun to bøker. Likevel kan fransk-marokkaneren notere seg for stor, internasjonal suksess allerede; Pinnsvinets eleganse er så langt oversatt til over 30 språk. Hun har ingen god forklaring på hvorfor så mange mennesker verden over vil lese om to ensomme mennesker i en parisisk bygård.
      – Nei, det aner jeg ikke. Flere har forsøkt seg med forskjellige forklaringer, men ingen av dem virker overbevisende på meg. Jeg er nok likevel spesielt uegnet til å vite hvorfor, ettersom jeg selv trodde at boken ikke ville interessere et eneste menneske.

Den sure portnersken
Pinnsvinets eleganse er historien om Renée og Paloma. Den tolv år gamle Paloma er født inn i en rik familie, men har trukket seg inn i seg selv fordi hun forakter sine omgivelser. Renée er portnerske i den velstående bygården der Paloma bor, og gjennom det hun skriver forstår vi at hun spiller den rollen folk forventer å se henne i: som sur og dum. Egentlig er hun lidenskapelig opptatt av kunst og filosofi.
      – Hvorfor velger Renée å spille en rolle?
     
– Sosiale merkelapper er vanskelige å bli kvitt. Renée tror, om hun har rett eller ikke, at det ikke finnes plass i denne verden for en intelligent og kultivert portnerkone. Det rike borgerskapet i bygården har en tendens til å inndele folk i forskjellige kategorier, og til å tro at kun de selv faller inn under kategorien «mennesker».
      – Hvordan fant du frem til Renée og Paloma?
     
–Renée var med i min forrige roman, men da bare som en biperson. En stund etter utgivelsen husket jeg noe redaktøren min hadde sagt: «Du er romanforfatter. Du kan like gjerne la din portnerkone snakke som hertuginnen av Guermantes.» Da fikk jeg lyst til å skrive historien til en lærd og belest portnerkone.

Den vrange ungjenta
Paloma kom senere inn i bildet, ifølge Barbery.
      – Min mann leste om henne i fortellingen om Renée, og foreslo at jeg burde gi henne en egen rolle. Det hadde jeg stor glede av, for det gir en fabelaktig frihet, i en roman, å fortelle om voksenting gjennom en barnlig røst.
      Boken er skrevet slik at vi vekselvis leser Renées og Palomas dagbøker. Barbery sier hun ikke valgte denne formen selv.
      – Det kommer helt naturlig til meg å skrive i jeg-form. Jeg elsker å fortape meg i stemmen og ordene til en personlighet som gradvis utvikler seg og tar form. Da jeg etter hvert skrev om to personer, ble det like naturlig å skrive to dagbøker.
      – De to ser ut til å speile hverandre.
      – Paloma og Renée har i hvert fall én tydelig ting felles: En tidlig utviklet intellektuell modenhet, som av ulike årsaker fører til en adskillelse fra omverdenen. Ingen lytter til Renée, som er den dannede, men maskerte kvinnen. Og ingen lytter til Paloma, som er den lille, bråmodne og fortvilte jenta. I hvert fall ikke i begynnelsen av romanen, som er historien om deres vei ut av ensomheten, der de lærer om vennskap og kjærlighet.

Japan
Paloma og Renée deler også en fascinasjon for japansk kultur. Muriel Barbery bor og arbeider selv i Japan for tiden. Hun sier at romanpersonene liker det samme ved landet som hun selv gjør:
      – Estetikken som er drevet til sin absolutte fullkommenhet. Franskmenn er, som de fleste andre folkeslag, også opptatt av eleganse, men de overdriver ofte, og lar det tippe over i det pompøse. Den japanske estetikken søker perfeksjon i det rene og enkle.
      – Har du fått noen reaksjoner på at boken kan leses som en kritikk av den franske overklassen?
      – Jeg kommenterer ikke reaksjonene på bøkene mine. Jeg kan bare si at jeg koste meg veldig da jeg skrev teksten, og at jeg selv var det fremste målet for kritikken.
      – Så du skrev ikke boken med en forhåpning om at overklassen skulle oppdage hvor langt unna de er såkalt vanlige folk?
       – Nei, jeg har ingen andre forhåpninger når jeg skriver enn å selv ha glede av det. Men jeg er enig i uttrykket ditt: såkalt vanlige folk. Det finnes ingen vanlige folk. Alle er på en eller annen måte uvanlige.

Filosofi
Portnerkonen Renée er fortrolig med de store filosofene. Barbery har vært lærer i filosofi. Her må det vel være en sammenheng?
      – Jeg sluttet å undervise i fjor, og det var en stor lettelse – selv om visse filosofiske tekster fortsatt vil trollbinde meg. Å filosofere er å tenke på livet og leve som man tenker. Det er ikke å skumlese forfattere for siden å skrive skolestiler i tre deler om dem. Boken låner mye av disse tesene.
      Barbery sier hun har skrevet helt siden hun var liten.
      – Av kjærlighet til språket. Av smaken for ord og setninger. Men jeg har aldri higet etter å bli utgitt. Det var min mann som overtalte meg til å sende inn manuskriptet. Derfor vet jeg ennå ikke om jeg tør å kalle meg en forfatter. Spør igjen om tyve år, så får vi se, avslutter Barbery.

Til toppen