Panserhjerte (Innbundet)

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2009
Antall sider: 638
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788203195518
Kategori: Krim og spenning
Omtale Panserhjerte

Dødslisten

Gjør deg klar til en forrykende reise med Harry Hole i førersetet. En reise full av turbulens og grusomheter. En reise på jakt etter en morder som tyr til drapsmetoder du ikke i din villeste fantasi kan forestille deg ...

I Panserhjerte møter du en morder som jakter lik en leopard. Han sniker seg innpå deg i mørket og regulerer pusten slik at han puster i takt med deg. Holder pusten når du holder pusten. Står helt inntil deg uten at du merker det. Og har et drapsvåpen som får alle andre til å blekne: Leopolds grusomme eple. Da to kvinner blir funnet drept i Oslo med stikksår i munnen, druknet i sitt eget blod, har morderen bare så vidt startet jakten på dem som må drepes før oppdraget er fullført.

Fra Ustaoset til Kongo
Politiet står uten spor. Harry Hole har rømt til Hongkong, der han prøver å dope seg vekk fra alle personlige og økonomiske bekymringer. Den vakre Kaja Solness ved Voldsavsnittet i Oslo blir sendt til Hongkong av sin sjef Gunnar Hagen. Hole trengs i Oslo for å lede etterforskningen. Han får vite at faren ligger for døden, og blir derfor motvillig med tilbake. Så skjer nye drap. Reisen har startet, og veien fra turisthytta på Ustaoset til boblende kratere i Kongo er kortere enn du tror. På det ene stedet kan årsaken til galskapen være begravd. På det andre er kanskje uhyret bak galskapen å finne ...

Sinnssyk regi
Panserhjerte er en forrykende krimgrøsser, der morderen spiller kort med djevelen, og hver gang trumfer med et drap. En sak med en så sinnssyk regi at du står måpende igjen når du har løsningen. Så viser det seg på typisk Nesbøvis at du likevel ikke har den. At Nesbø nok en gang tyner nervene dine til siste slutt. Og midt i turbulensen står Harry Hole mer fjellstøtt enn noen gang. Gled deg til et forrykende krimeventyr!

Til toppen

Andre utgaver

Panserhjerte
Bokmål Ebok 2011
Panserhjerte
Bokmål Nedlastbar lydbok 2009
Panserhjerte
Bokmål Lydbok-CD 2009
Panserhjerte
Bokmål Heftet 2017
Panserhjerte
Bokmål Nedlastbar lydbok 2019

Flere bøker av Jo Nesbø:

Utdrag

Hun våknet. Blunket mot det stummende mørket. Gapte og
pustet gjennom nesa.Hun blunket igjen. Kjente en tåre renne,
kjente den løse opp saltet fra andre tårer. Men det rant ikke
lenger spytt ned i strupen, munnhulen var tørr og hard. Kinnene
var spent ut av presset innenfra. Fremmedlegemet i munnen
kjentes som det skulle sprenge hodet hennes.Men hva var
det, hva var det? Det første hun hadde tenkt da hun våknet,
var at hun ville ned igjen. Ned i det mørke, varme dypet som
hadde omsluttet henne. Sprøyten han hadde gitt henne virket
fremdeles, men hun visste at smertene var i anmarsj, kjente
det på de langsomme, dumpe slagene som markerte pulsslagene
og blodets rykkvise forflytning gjennom hjernen. Hvor
var han? Sto han rett bak henne? Hun holdt pusten, lyttet.
Hun hørte ingenting, men hun kunne merke tilstedeværelsen.
Som en leopard. Noen hadde fortalt at leoparden var så lydløs
at den kunne snike seg helt innpå byttet sitt i mørket, at den
kunne regulere åndedrettet sitt slik at det puster i takt med deg.
Holder pusten når du holder pusten. Hun syntes hun kunne
kjenne kroppsvarmen hans. Hva ventet han på?Hun begynte å
puste igjen. Og syntes i samme øyeblikk hun kjente en annens
pust mot nakken. Hun virvlet rundt, slo ut, men traff bare
luft. Krøket seg sammen, prøvde å gjøre seg liten, gjemme seg.
Nytteløst.
Hvor lenge hadde hun vært borte?
Dopet fikk et glipptak. Det varte bare brøkdelen av et sekund.
Men det var nok til å gi henne forsmaken, løftet. Løftet
om det som skulle komme.
Fremmedlegemet som var blitt lagt på bordet foran henne
hadde vært på størrelse med en biljardkule, av et blankt metall
og med utstansete små hull og figurer og tegn. Ut av et av
hullene stakk en rødfarget tråd med løkke på og som automatisk
hadde fått henne til å tenke på juletreet som skulle pyntes
hos foreldrene på lille julaften om syv dager. Med blanke
kuler, nisser, kurver, lys og norske flagg. Om åtte dager skulle
de synge «Deilig er jorden», og hun skulle se de tindrende
øynene til tantebarna når de åpnet presangene fra henne. Alt
hun skulle gjort så annerledes. Alle dagene hun skulle levd så
mye mer, så mye sannere, fylt dem opp med glede, pust og
kjærlighet. Stedene hun bare hadde reist gjennom, stedene
hun var på vei til. Mennene hun hadde møtt, mannen hun
ennå ikke hadde møtt. Fosteret hun hadde kvittet seg med da
hun var sytten, barna hun ennå ikke hadde fått. Dagene hun
hadde kastet bort for dagene hun hadde trodd hun skulle få.
Så hadde hun sluttet å tenke på noe annet enn kniven som
var blitt holdt opp foran henne. Og den myke stemmen som
hadde fortalt henne at hun skulle føre kulen inn i munnen.
Hun hadde gjort det, selvfølgelig hadde hun det. Med hjertet
hamrende hadde hun gapt så høyt hun kunne og skjøvet kulen
inn slik at tråden hang ut av munnen. Metallet hadde smakt
bittert og salt, som tårer. Så var hodet hennes blitt tvunget bakover,
og stålet hadde brent mot huden da kniven var blitt lagt
flatt mot halsen hennes. Taket og rommet hadde vært opplyst
av en lykt som sto lent opp mot veggen i et av hjørnene. Grå,
naken betong. Bortsett fra lykta inneholdt rommet et hvitt
campingbord i plast, to stoler, to tomme ølflasker, to mennesker.
Han og henne. Hun hadde kjent lukten av lærhansken
da en pekefinger hadde nappet lett i den røde trådløkken som
hang ut av munnen. Og i neste øyeblikk var det som om hodet
hennes hadde eksplodert.
Kulen hadde ekspandert og sprengte mot innsiden av munnen
hennes.Men uansett hvor mye hun gapte, var presset konstant.
Han hadde undersøkt den åpne munnen hennes med en
konsentrert, engasjert mine, som en tannlege som sjekker om
reguleringen sitter riktig. Et lite smil hadde tydet på tilfredshet.
Hun hadde kjent med tungen at det sto spiler ut av kulen,
at det var de som presset mot ganen, mot det myke kjøttet i
undermunnen, mot innsiden av tennene, mot drøvelen. Hun
hadde prøvd å si noe. Han hadde lyttet tålmodig til de uartikulerte
lydene som kom fra munnen hennes. Nikket da hun ga
opp og tatt fram en sprøyte. Dråpen på sprøytespissen hadde
blinket i lyset fra lommelykta. Han hadde hvisket noe inn i
øret hennes: «Ikke rør tråden.»
Så hadde han stukket henne på siden av halsen. Hun hadde
vært borte i løpet av sekunder.
Hun lyttet til sin egen skrekkslagne pust mens hun blunket
mot mørket.
Hun måtte foreta seg noe.
Hun satte håndflatene mot stolsetet som var klamt av hennes
egen svette og reiste seg. Ingen stoppet henne.
Hun gikk med små skritt til hun møtte en vegg. Famlet seg
langs den bort til en glatt, kald flate. Metalldøra. Hun dro i
metallslåen. Den rikket seg ikke. Låst. Selvfølgelig var den låst,
hva hadde hun egentlig trodd? Var det latter hun hørte, eller
kom lyden inne fra hennes eget hode? Hvor var han? Hvorfor
lekte han med henne på denne måten?
Foreta seg noe. Tenke. Men for å tenke måtte hun først bli
kvitt denne metallkulen før smertene drev henne til vanvidd.
Hun stakk tommelen og pekefingeren inn i hver sin munnvik.
Kjente på spilene. Prøvde forgjeves å presse fingrene under en av
dem. Et hosteanfall kom, sammen med panikken da hun ikke
fikk puste. Det gikk opp for henne at spilene hadde fått kjøttet
rundt pusterøret til å hovne opp, at hun snart risikerte å kveles.
Hun sparket i jerndøra, prøvde å skrike,men metallkulen kvalte
lyden. Hun ga opp igjen. Lente seg mot veggen. Lyttet. Var det
forsiktige skritt hun hørte? Beveget han seg rundt i rommet,
lekte han blindebukkmed henne? Eller var det bare hennes eget
blod som dunket forbi ørene? Hun stålsatte seg mot smertene
og presset munnen sammen. Hun greide bare så vidt å presse
spilene i kulene tilbake før de igjen pressetmunnen hennes opp.
Det var som omkulen pulserte nå, var blitt et hjerte av jern, en
del av henne.
Foreta seg noe. Tenke.
Fjærer. Spilene var fjærbelastet.
Spilene var blitt utløst da han hadde trukket i tråden.
«Ikke rør tråden,» hadde han sagt.
Hvorfor ikke? Hva ville skje da?
Hun gled ned langs veggen til hun satt. En fuktig kulde steg
opp fra betonggulvet. Hun ville skrike igjen, men orket ikke.
Stillhet. Taushet.
Alle ordene hun skulle sagt i samvær med mennesker hun
elsket i stedet for dem som hadde fylt stillheten i samvær med
slike som var henne likegyldige.
Det var ingen vei ut. Bare henne selv og denne vanvittige
smerten, hodet som holdt på å sprenges.
«Ikke rør tråden.»
Hvis hun dro i den, ville kanskje spilene klikke tilbake, inn
i kulen, og hun ville være befridd for smertene.
Tankene gikk i de samme sirklene. Hvor lenge hadde hun
vært her. To timer? Åtte timer? Tjue minutter?
Hvis det var så enkelt som å bare dra i tråden, hvorfor hadde
hun ikke alt gjort det?

Til toppen