Bad ass-action fra romantisk nerd

Under innspillingen av filmen Operasjon Arktis sto manusforfatter og regissør Grethe Bøe på Bodø lufthavn og så F-16-flyene ta av. Da dukket et spørsmål opp i hodet hennes. Nå, drøyt fire år senere, har hun selv svart på spørsmålet i bokdebuten Mayday.

– Jeg hadde gått med på å filme i Bodø midt under en svær NATO-øvelse og akkurat det viste seg å ikke være så lurt. For der stod jeg, med fullt filmteam ved rullebanen på Bodø-lufthavn, mens F-16-fly tok av i ett bankandes kjør like ved. Et F-16-fly som tar av overskrider 110 decibel. Litt senere kom jeg i prat med noen av NATO-pilotene som bodde på samme hotell som filmteamet, og de fortalte om regelmessige stress-flyvninger mellom NATO-fly og russiske kampfly på grensen mellom Norge og Russland.  Og jeg tenkte; hva om de krasja?

Og dette ble utgangspunktet for handlingen i Mayday?

–  Ja, den handler om hvordan maktpolitikk gjør at en enkel ulykke kan utløse politisk kaos og i verste fall krig, og om våre sårbarheter i møte med manipulasjon og maktmisbruk.  På alle nivå. De viktigste karakterene i boka har klare svakheter de kompenserer for, alle har de mørke hemmeligheter. Noen kollapser, noen fortrenger og flykter inn i galskapen eller farmasøytisk lobotomi, noen blir kyniske og desillusjonerte, noen blir aggressive, mens jeg er opptatt av hvordan vår sårbarhet kan bli en styrke. Men, mest av alt handler dette om at «amor omnia vincit». Kjærligheten overvinner alt. Så det er vel en kjærlighetshistorie pakket inn i bad-ass arktisk action, egentlig.

Og Ylva er hovedpersonen din. Hvem er hun?

– Til å begynne med ville jeg skape en kvinnelig Jason Bourne eller Jack Reacher, en bad-ass heltinne. Men det tok ikke lang tid før hun nekta å underkaste seg det regimet. Hun gjorde ikke som jeg ville, hun sleit seg og nå må jeg høre på henne og ærlig skrive det som kommer ut av henne. Jeg blir stadig overrasket av henne og merker at jeg blir mye mer glad i henne sånn. Det står så uendelig mye mer på spill når hun kommer fra et ekte sted i meg. Hun blir mer relevant. Hun er ekstremt sterk og ekstremt sårbar.

Hva liker du best med henne?

– Motet, lojaliteten, sannhetssøken og at hun kan fly F-16 og overleve i Arktis.

Er det noe ved henne du faktisk ikke liker?

– Hun kjører sitt løp og er ganske ego. Jeg ville ikke havna i konflikt med henne, for jeg tror hun kan være ganske brutal. Jeg synes hun burde vise mer interesse både for sin mor og sin samiske slekt. Hun frykter også ømhet og nærhet. Det blir litt anstrengende å forholde seg til for en romantisk forfatterinne.

Du har skrevet en historie som krever mye research, om alt fra jagerfly til internasjonal politikk og geografi?

– Jeg ELSKER research! Det er det viktigste, jeg er som en unge i leketøysbutikken.

Selv om dette er ren fiksjon, ville jeg legge meg så tett på virkeligheten som mulig, så alle fakta i boka kan understøttes med flere faglige artikler, møter med eksperter samt at fagfolk har lest gjennom manus og gjort grundige fakta-sjekker.Jeg må vel også innrømme at jeg er ekstremt nerdete. Jeg lytter til foredrag, politiske symposium, leser faglitteratur og ulik forskning hele tiden. Dess mer jeg lærer, dess mindre skjønner jeg … og blir inspirert til å lære mer.

Og hva nytt lærte du denne gang?

– At det er minefelt i grensesonen mellom Norge og Russland, nøyaktig hvor mektig det millitærindustrielle komplekset er - vi krisemaksimerer ikke nok! Hvor lite jeg skjønner av cybernetikk, at ørn kan fly opp med en reinkalv i klørne, og at flere soldater dør etter at de kommer hjem fra krig enn i krig!

Dette er den første boken din. Hvordan var overgangen fra film og tv?

– Vanskelig først, men så helt herlig. Det tok tid å venne seg til å skrive i et helt nytt format. Film er et veldig ytre styrt format, både kunstnerisk og rent praktisk. Manus kan kun beskrive det vi ser og hører, indre monologer, tankesprang, filosoferinger og lang eksposisjon av bakgrunnshistorier er fy fy.  Det samme er komplisert språk og heftig bruk av adjektiv og adverb. Alt skrives konsist og i presens. Det er et arbeidsdokument. I tillegg vet forfatter at det hun skriver bør la seg finansiere og gjennomføre.  I forarbeidet, på sett og i post-produksjon må regissør hele tiden kompromisse og forhandle, alt er en j... kamp. Å frigjøre seg fra alt dette tok tid, men så plutselig løsna det. Jeg skjønte at jeg kunne skrive hva jeg ville, hvordan jeg ville og da ... Halleluja! Englene sang, himmelen åpnet seg og jeg ble født på ny.  Nå er jeg hekta.

Så hekta at det frister til gjentagelse?

– Yepp!

 Av Sarah Natasha Melbye

Til toppen

Kroppen skalv, og bena ga etter, hun kjente knapt den skarpe kulden mot kinnet idet hodet slo mot den ru skaren. Hun frøs ikke lenger og visste hva det betydde. Smerte var det sikreste tegn på liv og Ylvas smerter var i ferd med å dø ut. Tørre frostnåler drev bortetter tundraen og bredte et fint teppe av kalde fjon over henne.

I korte glimt så hun faren der han lå på kjellergolvet. Han strakte seg etter henne, armene var som kraftløse tentakler, og han hev etter pusten i grunne, desperate støt. Hun så leppene hans bevege seg, men ikke en lyd kom ut av ham. Den høyre munnviken hang i en skjev, sykelig grimase mens han hvesende hvisket. Noe.

Ylva klarte aldri å tyde hva.
Hva var det du ville si, pappa?

Ylva så utover det gnistrende ødelandet, det var som å være i snøkulen faren ga henne den siste julen. Som en naken og forsvarsløs nyfødt lå hun nå inne i den tynne glassboblen, like før den skulle ristes.

Liggende slik, krøket sammen i fosterstilling, apatisk stirrende ut i luften foran seg, ble Ylva var en mørk skygge som for over henne. Hun vendte blikket opp mot himmelen, og der, taust glidende i stadig lavere sirkler, med det årvåkne blikket naglet fast i henne, så hun en mektig kongeørn. Rovfuglen var skremmende vakker, med lyse flekker i de brune vingene og en hvit stjert med svart stripe ytterst. Ylva smilte. Vingene dekket for himmelen og kastet en tung skygge over henne, og hun lukket øynene.

Akkurat da stupte kongeørnen ned, og med sine fem centimeter lange klør perforerte den pilotdressen, genseren og huden hennes. I en rask bevegelse festet den klørne dypt inne i Ylvas rygg. Hun kjente det skrape mot ribbeina og veltet seg over på magen for å komme unna. Ørnen endret vinkel på vingene for å fly opp igjen med byttet i klørne. Trykket fra de kraftige vingeslagene slo mot henne, men hun var for tung. Rovfuglen slapp ikke taket, den var sulten og måtte spise. Med vingene spent ut i en to meter bred vifte, stirret den ned på henne. Ylva maktet ikke å forme munnen til et skrik, ansiktet og leppene var frosset til en hvit maske. Hun så opp og møtte ørnens ravgule blikk.

Ylva hadde hørt om ørner som fløy av sted med reinkalver, og hun hadde sett hvordan det krumme, skarpe ørnenebbet rev saftige kjøttstykker løs fra sine sprellende bytter ute på vidda. Nå kjente hun klørne synke stadig dypere inn i ryggen. Rovdyrøynene stirret ned på henne, hun stønnet i smerte. Så hugg den til.

Til toppen