I bok nummer tolv er Harry Hole i deep shit, og vet ikke hvordan han skal kare seg opp av gjørma. Livet dreier seg om én eneste ting: Å finne gjerningsmannen
| Forfatter: | Jo Nesbø |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2019 |
| Antall sider: | 519 |
| Forlag: | Aschehoug |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Harry Hole |
| Serienummer: | 12 |
| ISBN/EAN: | 9788203364181 |
| Kategori: | Nordisk krim og Hardkokt krim |
Harry Hole har store problemer. Rakel, den eneste kvinnen han virkelig har elsket, har kastet ham ut for godt. Nå bor han i Sofies gate, der han bodde før han flyttet inn hos Rakel. Han har begynt å drikke igjen, veien er kort til både Schrøder og Jealousy Bar. En morgen våkner han med tidenes verste bakrus, og blod på hender og klær. Han er ikke i stand til å huske et eneste sekund av hva som skjedde i natt. Han er tilbake der han var før han følte seg som menneske igjen, bare enda et hakk lavere. Når han etter hvert får vite at det verste som kan skje har skjedd, starter den forrykende jakten på gjerningsmannen.
Det verste som kan skje
Harry får en coldcase i fanget på jobben, men vil heller ha en sak som handler om tre uløste, ferske drap. Den sexgale psykopaten Svein Finne, som har vært i fengsel i 12 år for 18 seksuelle overgrep, er på frifot. Harry er sikker på at han står bak drapene.
Finne er kjent for å torturere sine ofre med kniv, Harry kunne lese hans personlighet i den måten kniven var brukt på, og fikk buret ham inne i sin første politisak. Nå er han skråsikker på at Finne planlegger en personlig vendetta.
Posttraumatisk uro
Harry drives av sitt eget private motiv i jakten på Svein Finne. Han setter til side all protokoll for politiarbeid, og setter et voldtektsoffer i livsfare for å oppnå det han personlig er ute etter.
Det fører til at han blir suspendert fra jobben. Alt tyder på at Harry sliter med posttraumatisk stress. Han har vært i krigen som etterforsker i altfor mange år, og drept flere av de verste forbryterne i Norge. Nå betaler han prisen: uro, depresjon og aggressivitet. Når det verste som kan skje, skjer, blir livet uutholdelig, og han trygler gamle kollegaer om hjelp.
Fungerer ikke lenger
Han kontakter Katrine Bratt, ny leder av Voldsavsnittet, hennes mann og krimtekniker Bjørn, rettspsykolog Ståle Aune og kollega Kaja Solness, som nettopp er kommet hjem etter et to års opphold i Afghanistan. – Jeg trenger deg, Kaja, jeg fungerer ikke lenger. Kajas svar er ikke til å misforstå: – Harry, dette er ikke deg. Du er forandret. Du er en annen. Dette er hat – hat og sorg i en stygg blanding.
Som leser føler du med Harry Hole når han er på randen av sin karriere. Skal virkelig vår aller kuleste krimhelt gå fullstendig i oppløsning? Er det faktisk slik eventyret om Harry skal ende?
Motstanden eskalerer
Så blir ting verre. Det viser seg at den verste drapsmannen Harry Hole har drept i sin karriere, Valentin Gjertsen, er involvert. Gjertsen var også en kunstner med kniv. Så dukker Rakels tidligere overordnede opp – en mann som tidligere var soldat i Afghanistan – men som nå jobber med menneskerettigheter. Han har fortsatt geværsiktet hårfint innstilt.
Med Kniv er dusinet av Harry Holes eventyrlige heltedåder fullt. Denne gang er vi tett på hele tiden, vi lever med ham, kjenner opplevelsene hans på kroppen. Føler med ham når han drikker seg nedover i spiralen. Frykter for livet hans når han tar helt umulige sjanser for å komme til bunns i det største personlige mysteriet i hans liv. Og heldigvis har han fortsatt den viktigste egenskapen intakt: å se det andre ikke ser. Mye kan tyde på at vi nærmer oss slutten på eventyret som startet med Flaggermusmannen i 1997. Men – akkurat det har jo Nesbø sagt ved utgivelsen av alle de tre siste bøkene sine ...
Av Bernt Roald Nilsen
Harry Hole er her igjen. For tolvte gang. Når dusinet er fullt i en krimserie, er det ikke så rart om vi nærmer oss slutten. Jo Nesbø kan bekrefte at det stemmer. Som vanlig legger han til at vi bare nærmer oss den.
Oransje brilleglass
–Å skrive Kniv var kult. Eller ... når jeg tenker meg litt om, tenker på innholdet, var det ikke så kult. Kanskje heller utfordrende, interessant og helt jævlig, sier Nesbø i et større intervju om Kniv. Han er god til å legge fremtiden for Harry helt åpen. Blunker lurt gjennom oransje solbrilleglass når han blir spurt. Brillene er blitt et slags varemerke for Nesbø de siste årene. Ikke av forfengelige årsaker. –Jeg har en kronisk øyebetennelse, regnbuehinnebetennelse på fagspråket. Farget glass irriterer øynene mine mindre, sier Nesbø.
Vi lesere burde være glade for at han tar vare på øynene. Nok en gang har han levert en 500 siders murstein om krimhelten over alle norske krimhelter. Og nok en gang har det meste av teksten sett dagens lys i Thailand, dit han drar hver vinter for å skrive og klatre.
Naken som forfatter
–Det er alltid nervepirrende å gi fra seg et manus. Å skrive bøker er en sårbar greie. Når man skriver poplåter for et band, taper og vinner man sammen. Som forfatter er du mer naken, og står alene. Å levere fra seg manus er som å si: – Dette er de beste 500 sidene jeg kan komme opp med – elsk meg, vær så snill, sier Nesbø. Han sier selv at han har prioritert karrieren som forfatter foran familien. Han kjenner en dyp kjærlighet til både jobben og ansvaret for å gjøre noe han og andre mennesker kan ha glede av. Det er bare sånn han er skrudd sammen.
Lengselen etter frihet
–Jeg lever jo som en munk. Står tidlig opp for å skrive. Kjenner ikke behovet for å omgi meg med andre mennesker hele tiden. Folk tror det handler om streng disiplin. Sannheten er at det dreier seg om lengsel etter frihet, et slags albuerom til å gjøre det jeg vil. Derfor er det viktig for meg å være privat. Jobben min er jo å fortelle, og det er fort gjort at fortelleren kommer i veien for fortellingen når fortelleren blir en medienisse. Jeg liker godt å skru av alt. Er du for eksponert og alle vet alt om deg, er du jo på scenen hele tiden. Jeg har ikke lyst til å være der, slår Nesbø fast.
Juger så det renner
Ambisjonen hans er alltid å få til noe som er bedre. Det er derfor han står opp om morgenen, og setter seg foran tastaturet. Kniv skal bli bedre enn Tørst. Slik har det vært siden han kom med sitt første eventyr om Harry Hole i 1997, kalt Flaggermusmannen. Kniv starter akkurat der Tørst konkluderte, og Nesbø minner oss gjerne på at han ikke er så opptatt av realismen når fortellingen om Harry blir til. I et tidligere intervju med Krimklubben sa han: –Jeg juger så det renner for å få det troverdig. Virkeligheten vil uansett alltid overgå fiksjonen.
Forfatterens alter ego?
Mange lesere ser for seg Jo Nesbø når de leser om Harry Hole. Ifølge forfatteren selv er nok Harry og Jo ganske like på flere områder, men Harry er definitivt ikke forfatterens alter ego. Det er umulig for Nesbø å skrive uten å bruke mye av seg selv, og Harry var ikke en person han måtte bruke mye tid på å etablere. De bodde på samme sted, likte den samme musikken og de samme filmene. Og begge to er litt «lonere», de liker godt å være alene. Dessuten har Harry og Jo én viktig sak til felles: Suksess er ferskvare. Lykken er å alltid være på vei mot den neste umulige utfordringen.
Av Bernt Roald Nilsen
Svein Finne bøyde seg over kvinnen og la en hånd mot pannen hennes. Den var våt av svette. Øynene som stirret opp på ham, var vidåpne av smerte. Eller skrekk. Mest skrekk, tippet han.
«Er du redd for meg?» hvisket han.
Hun nikket og svelget. Han hadde alltid syntes hun var vakker. Når han så henne gå til og fra huset sitt, når hun var på treningssenteret, når han satt på T-banen bare noen seter fra henne og lot henne se ham. Bare så hun skulle vite. Men han hadde aldri sett henne vakrere enn akkurat nå da hun lå der så hjelpeløs, så helt i hans vold.
«Jeg lover at det skal gå fort, elskede,» hvisket han.
Hun svelget. Så redd. Han lurte på om han skulle kysse henne.
«En kniv i magen,» hvisket han. «Så er det over.»
Hun knep øynene sammen, og to blanke tårer ble presset ut under øyevippene.
Svein Finne lo lavt. «Du visste at jeg ville komme. Du visste at jeg ikke kunne la deg gå. Det var jo et løfte.»
Han strøk en pekefinger gjennom blandingen av svette og tårer på kinnet hennes. Han så det ene øyet hennes gjennom det store, gapende hullet i håndbaken, i ørnens vinge. Hullet var etter en kule fra en den gang ung politimann. De hadde dømt Svein Finne til tolv års fengsel for atten seksuelle overgrep, og han hadde ikke nektet for handlingene i seg selv, bare for betegnelsen overgrep, og at handlingene var noe en mann som ham burde straffes for. Men dommer og jury mente tydeligvis at Norges lover stod over naturens. Dem om det.
Øyet hennes stirret på ham gjennom krateret.
«Er du klar, elskede?»
«Ikke kall meg det,» klynket hun. Mer tryglende enn kommanderende.
[…]
Men nå, her, var de i trygge omgivelser. Dessuten skulle ingen bestøvning finne sted. Ikke at han ikke hadde lyst, han hadde det. Men nå skulle hun i stedet penetreres av en kniv; det ville aldri være noe poeng i å forsøke å befrukte en kvinne når det uansett ikke kunne resultere i avkom. Da sparte den disiplinerte mann på sin dyrebare sæd.
«Jeg må få kalle deg elskede når vi er forlovet,» hvisket Svein Finne.
Hun stirret på ham med øyne som var svarte av sjokk. Svarte, som om de allerede hadde sluknet. Som om det ikke lenger var noe lys å stenge ute.
«Jo, men vi er forlovet,» lo han lavt og presset de tykke leppene sine mot hennes. Tørket automatisk av leppene hennes med ermet på flanellskjorta så det ikke skulle ligge igjen noe spyttspor.
«Og dette er hva jeg har lovet deg …», sa han og strøk hånden ned mellom brystene hennes mot magen.
