Og de hadde faktisk flere våpen.
Den gamle mannen fikk enda et kraftig hosteanfall og spyttet blod. Det var et like godt tegn på hva som feilte ham, som noen diagnose en lege kunne ha gitt. Han visste at han var døende; spørsmålet var bare hvor lenge han hadde igjen. Men han måtte holde ut. Det var en ting til han måtte gjøre, og han ville bare få én sjanse.
Earl Fontaine var stor, men en gang hadde han vært enda større. Kroppen hadde implodert mens kreften spiste ham opp innenfra og ut. Ansiktet hadde dype rynker, herjet av tiden, fire tjuepakninger per dag og dårlig mat, men mest av alt av bitterhet. Huden hans var tynn og blek etter flere tiår uten skikkelig sol.
Med en kraftanstrengelse satte han seg opp i sengen og kikket på de andre fangene på avdelingen. Det var bare sju av dem, men ingen var i samme skrøpelige forfatning som ham. Kanskje noen av dem ville greie å gå ut herfra for egen hjelp. Noe håp om det hadde ikke han. Til tross for de dystre utsiktene smilte han.
En medfange i den andre enden av rommet så det fornøyde uttrykket i ansiktet hans. «Hva faen er det du sitter der og smiler for, Earl?» ropte han. «Kan du ikke fortelle oss hva som er så morsomt?»
Earl lot smilet spre seg over hele ansiktet. Han greide det selv om det gjorde så vondt i kjevebeinet at det føltes som om noen skar i det med en kniv. «Har tenkt meg ut herfra, Junior,» svarte han.
«Vrøvl,» sa den andre fangen, som ble kalt Junior, uten at noen egentlig visste hvorfor. Han hadde voldtatt og myrdet fem kvinner i tre kommuner ganske enkelt fordi de hadde vært så uheldige å støte på ham. Myndighetene jobbet på spreng for å behandle sykdommen hans, slik at de kunne henrette ham om to måneder.
Earl nikket. «Ut herfra.»
«Hvordan?»
«I en kiste, Junior, akkurat som deg.» Earl kaklet. Junior ristet på hodet. Han snudde seg og stirret dystert på slangene fra infusjonsposen. De var identiske med dem som skulle føre den dødelige giften inn i kroppen hans under henrettelsen i Alabamas dødskammer. Han vendte blikket i en annen retning, lukket øynene og falt raskt i søvn, som om han øvde seg på den dypeste søvnen av alle om nøyaktig seksti dager.
Earl la seg ned og klirret med kjettingen som var festet til lenken rundt det høyre håndleddet hans. Kjettingen var i sin tur låst til en rusten, men kraftig, jernring som var boltet fast i veggen.
«Jeg har tenkt å rømme!» brølte han. «Skal dere få tak i meg, må dere slippe løs blodhundene.»

Til toppen