Det var først en time senere, da Aiko gikk gjennom det stille badet en gang til, at hun forsto at noe var galt. Hun var på vei for å tømme den flettede rottingkurven med brukte håndklær da hun stanset opp. I den varme kilden lengst borte lå den rødhårede kvinnen akkurat som før. Den eneste forandringen var at yukataen hadde glidd litt lenger ned over ansiktet. Aiko forsto ikke hvorfor hun lå der ennå.

Ingen burde orke å ligge i førti grader varmt vann i over en time. Kanskje kvinnen er syk, tenkte hun. Aiko sto fortsatt og betraktet kvinnen da to andre gjester kom inn i rommet og gikk rett ned i den varme kilden ved siden av. Mens kvinnene badet, rettet Aiko på noen bøtter som sto der. Noe sa henne at det var best å være alene i rommet når hun skulle henvende seg til den hvilende gjesten og spørre henne om hun hadde det bra. Da kvinnene steg opp fra vannet, tok på seg de svarte badedraktene og forsvant ut mot bassengområdet, dristet hun seg bort til den nakne kvinnen helt inne i hjørnet. Svetten perlet under hårfestet ved tanken på at gjesten

kunne være dårlig.

«Unnskyld at jeg forstyrrer …,» begynte hun nølende.

Som fryktet fikk hun ingen reaksjon. Hun bøyde seg ned og prikket kvinnen på skulderen.

Aiko håpet inderlig at ingen skulle komme inn akkurat nå. Det så neppe bra ut at en fra personalet forstyrret en badende gjest. Hun trykket fingeren forsiktig mot kvinnens skulder.

Det var som å ta på et dødt menneske.

Til toppen