Håndverkeren (Innbundet)

Forfatter:

Guro Dimmen (Oversetter)

Seriemorderen er død. Politikvinnen Florence Lovelady vender tilbake landsbyen Lancashire 30 år etter at hun arresterte begravelsesagenten Larry Glassbrook for de grusomme drapene

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 400
Forlag: Bazar
Språk: Bokmål
Originaltittel: The Craftsman
Oversatt av: Dimmen, Guro
ISBN/EAN: 9788202623258
Omtale Håndverkeren

Håndverkernes hevn

Seriemorderen er død. Politikvinnen Florence Lovelady vender tilbake landsbyen Lancashire 30 år etter at hun arresterte begravelsesagenten Larry Glassbrook for de grusomme drapene

I 1969, ny og som eneste politikvinne i etaten, avslørte Florence at kistemakeren Larry var en seriemorder av rang – han bortførte unge ungdommer og gravla dem levende …
Siden har Florence vært som en legende å regne i egne rekker – men når hun vende tilbake til landsbyen i 1999 begynner hendelser fra fortiden å gjenta seg.
Tok Florence feil for tretti år siden? Eller er det noe mye mørkere som lurer under den idylliske småbyoverflaten?

Fortiden gjentar seg

Arrestasjonen av begravelsesagenten Larry Glassbrook ble utgangspunktet for Florence Loveladys strålende karriere i det britiske politisystemet. Ofrene hans ble gravlagt i live, i kister laget av Glassbrook selv.

Tretti år senere er Larry Glassbrook død, og Florence er selv tilstede i begravelsen. Så begynner hendelser fra fortiden å gjenta seg. Er det mulig at Florence tok feil den gangen for mange år siden?

To tidsperspektiv
Håndverkeren veksler mellom to tidsperspektiv, juni 1969, og august 1999. I fortiden skildrer Bolton politibetjent Florence sitt engasjement i saken, samtidig som vi får vite hvilke utfordringer hun møter som velutdannet kvinne i politiet anno 1969. Og det er ikke lite både faglig og personlig. En kvinnelig etterforsker var på den tiden uvanlig, og hun må tåle både trakasseringer og latterliggjøring

Mer under overflaten
I nåtid, altså 1999, finner Florence en leire-dukke som ligner urovekkende mye på henne selv. En dukke som er identisk med samme type funn i kistene i 1969 – der de unge ofrene altså ble levende begravet … Disse leire-figurene som var gravlagt sammen med dem antydet et motiv som var langt ut over den verste menneskelige fordervelse.

Dess mer Florence undersøker og tenker over hva som skjedde i fortiden, jo mer avslører hun hva som egentlig hendte på den tiden. Det er mye mer som foregår enn det hun kunne ane i 1969 …

Juni, 1969
13 år gamle Patsy Wood har vært savnet i to dager, og er den tredje tenåringen som har forsvunnet de tre siste månedene. Som nyansatt i Lancashires politistyrker strever Florence Lovelady med å passe inn, mens hun blir satt til å etterforske en svært spesiell rapport fra skolebarn som hevder å ha hørt en stemme rope om hjelp. En stemme fra under jorden, fra en nylagd grav.

August, 1999
Mens hun prøver å legge spøkelsene fra fortiden bak seg, blir Florence dratt mot til Glassbrooks gamle hus, i skyggene av Pendle Hill, hvor hun den gangen fikk losji. Hun blir skremt av funnet av dukken som er så bemerkelsesverdig lik henne selv. Er morderen fortsatt på frifot? Er Florence igjen i livsfare? Skjebnen som venter kan umulig være verre enn hennes verste forestillinger. Eller kan den?

Ha lyset på
Dette er en gripende og intenst spennende krim, mørk og rystende med en kvinnelig hovedperson som virkelig rocker. Med Håndverkeren viser Sharon Bolton seg selv som en virkelig håndverker, en krimforfatter det bare er å åpne øynene for!
Les boken. Fortell om den. Og sov med lyset på

Til toppen

Andre utgaver

Håndverkeren
Bokmål Ebok 2020

Flere bøker av Sharon Bolton:

Utdrag

Kister var ikke hermetisk lukket på den tiden. Hvis de hadde vært det, ville kanskje Patsy Wood ha dødd før hun kom til bevissthet igjen. Larrys kister ble lukket ved hjelp av en metode han selv hadde funnet på. Like under kanten på lokket, på motsatt side av hengslene som var festet på utsiden, fantes det to låsemekanismer, dekket av pyntelister. Når man vred på klinken, ble et lite metallstykke inni kisten, skjult bak stoffet på innsiden, skjøvet på plass, noe som hindret lokket i å bevege på seg under jordfestingen, eller hvis kisten ble klossete håndtert.

Hvis Patsy hadde visst hvor hun skulle kjenne etter, hvis hun bare hadde klart å rive bort satengen på innsiden, kunne hun kanskje vært i stand til å åpne lokket.

Hun hadde imidlertid fortsatt måttet komme seg gjennom lasset av jord oppå kisten.

Hun fant ikke låsen. Dette vet vi. Jeg kan likevel se henne for meg der hun beveger seg panisk på den lille plassen hun hadde til rådighet. Jeg tror kanskje hun må ha skreket på det punktet, med en stemme som var høylytt og redd, men kanskje også sint. Når vi er fjorten, sliter vi med å forestille oss at vi kan utsettes for noe virkelig grusomt. På dette punktet tenkte hun kanskje at hun var utsatt for en eller annen spøk, noe som var fryktelig, men midlertidig. Hvis hun ropte høyt og lenge nok, kom de til å slippe henne ut derfra, hvor nå enn «derfra» var.

Antakeligvis hadde hun ropt navnet på dem hun hadde friskest i minne, dem hun hadde vært sammen med like før det skjedde. Når jeg tenker på den tiden Patsy tilbrakte i kisten, klarer jeg ikke å la være å undre meg over hvor raskt hun gikk fra å rope på vennene sine til å rope på moren.

Kanskje tok det ikke mer enn tretti minutter fra hun våknet, men jeg ser for meg at tiden går sakte når man er fanget under jorda.

Firkantede kister er større enn seks- og åttekantede. Hun klarte nok å strekke ut en hånd, kjenne på den glatte, plisserte satengen som var strukket ut over hodet hennes. Jeg tror kanskje hun visste hva hun befant seg i på dette tidspunktet. Hun kjente Glassbrook-familien. Hun visste hva Larry Glassbrook livnærte seg av. Hun hadde kanskje blitt invitert inn på verkstedet hans en gang, eller kanskje hadde hun sneket seg inn dit med vennene sine for å se på trekistene han laget. Det hadde nok etter hvert gått opp for henne at det var en kiste hun var fanget i.

Jeg ser for meg at Patsy ble stille da, hun trodde kanskje at vennene hennes (for det var selvfølgelig vennene hennes som hadde gjort dette – hvem andre ville ha funnet på noe sånt?) sto rett utenfor kisten og hørte at hun skrek. Dermed tvang hun seg selv til å være stille, tenkte kanskje at de kom til å slippe henne ut raskere om de trodde at hun hadde fått ordentlige problemer. Kanskje gispet hun til og med et par ganger, som om hun ikke fikk puste.

Da det ikke fungerte, for det kunne ikke fungere – for vennene hennes var slett ikke der – tror jeg at hun må ha skreket igjen, et langtrukkent, høyt og intenst skrik denne gangen. Jeg har ingen anelse om hvor lenge et menneske kan skrike før det er umulig å fortsette. Og jeg håper jeg aldri finner ut av det.

Men på ett punkt, kanskje etter å ha vært ved bevissthet en times tid, må Patsy ha blitt stille, i alle fall en liten stund.

Anstrengelsen må ha utmattet henne. Kanskje peste hun.

Varm. Svettende. Det må ha gått opp for henne at hun hadde begrenset tilgang på luft. Og det var nok på dette tidspunktet hun begynte å legge planer, vurdere mulige måter å komme seg ut på. Kanskje begynte hun litt prøvende, og så rolig som mulig, å utforske omgivelsene. Og kanskje var det da hun oppdaget noe som var enda mer skrekkinngytende enn å være fanget i en kiste.

At hun ikke var alene.

Til toppen