Haakon Lie (Innbundet)
Historien, mytene og mennesket
Forfatter:
| Forfatter: | Hans Olav Lahlum |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 848 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| ISBN/EAN: | 9788202277260 |
Omtale Haakon Lie
Haakon Lie - biografien om en omstridt kjempe i norsk politikk
Hovedboken presentert av Audhild Skoglund
I 2001 tok den daværende historiestudenten Hans Olav Lahlum først kontakt med Haakon Lie for å få hjelp til sin hovedfagsoppgave om viktige personskifter i Arbeiderpartiet. Etter to dager ringte den da 95 år gamle Lie tilbake, for å spørre om Lahlum kunne komme dagen etter:
Det første møtet ble et kapittel for seg. Haakon Lie forsikret at jeg nå bare måtte spørre om hva som var nyttig for meg. Hvoretter han brukte en time på å besvare de to første spørsmålene. Og så kastet han meg ut, med henvisning til at han sto midt i en viktig kamp mot delprivatisering av Statoil, og ventet besøk av en VG-journalist. Han tilføyde imidlertid raskt at jeg måtte ta med meg de gjenværende spørsmålene og komme tilbake en annen dag – helst allerede i morgen.
Slik startet en åtte år lang kontakt, hvor Lie og Lahlum møttes og hadde et hundretalls samtaler, som oftest i den gamle partisekretærens hjem. Samarbeidet skulle komme til å resultere i to bøker, foruten bidraget til den før nevnte hovedfagsoppgaven.
Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket er den store biografien om Haakon Lie, en av de personene som har hatt størst makt og innflytelse i norsk politisk historie, uten noensinne å være statsminister. Men det er også i stor grad historien om norsk arbeiderbevegelse, og om nasjonen Norge i en epoke med enorme omveltninger.
Haakon Lie har blitt betegnet som en diktator, blant annet av forfatter og journalist Erling Borgen. Dette mener Lahlum er feil:
- Haakon Lie var mye mer sammensatt enn det som har kommet frem. Han skilte ganske klart mellom venner og fiender og etablerte et positivt forhold til noen og et negativt forhold til andre. Det var veldig viktig hvilken side du havnet på. Men han la også stor vekt på sine egne inntrykk og var først og fremst dypt engasjert i mennesker.
Det var mange faktorer som bidro til å gjøre Haakon Lie til en omstridt person. Han støttet USAs krigføring i Vietnam, var en sterk tilhenger av opprettelsen av den jødiske staten i 1948 og senere, var involvert i en stadig sterkere overvåkning av den politiske venstresiden. Han gikk tidlig inn for å etablere et sterkt sentralstyrt parti. Han var militærnekter, propagandist, radiopirat for regjeringen under krigen og senere en sterk kommunist-motstander. Lahlum behandler også utførlig Lies forbindelse til amerikanske myndigheter og CIA, og til norsk overvåkning av antatte norske venstreradikale. Og ikke minst hans mer direkte konfrontasjoner med virkelige eller antatte kommunister, som da han på begynnelsen av 60-tallet var invitert til å tale ved en tilstelning som var arrangert i fellesskap med NKP, noe Lie ikke var klar over.
Hovedtaleren gledet seg over godt oppmøte, og talen hans ble mottatt med applaus. Neste taler var imidlertid en representant for NKP, som innledet med et håp om at dette fellesarrangementet kunne innevarsle et bedre lokalt samarbeid mellom kommunister og sosialister. Da ropte Haakon Lie med høy stemme: ”Faen i helvete – er det kommunister her?” Og forlot i fullt firsprang deretter lokalet uten å vente på svar.
Men også lenge etter at han hadde forlatt sine formelle politiske verv, blandet Haakon Lie seg inn i synet på senere Arbeiderparti-politikeres gjøren og laden, og hans forhold til skiftende regjeringer og politikere og den historien han selv var en del av, gir viktige nye innsikter.
Også Lies privatliv skapte konflikter. Under sitt lange utenlandsopphold under krigen hadde partisekretæren innledet et utenomekteskapelig forhold til en amerikansk kvinne, Minnie. Hjemme ventet kone og to døtre. Først i 1951 forlot han sin kone og to døtre, den da 19 år gamle Gro og 13 år gamle Turid, til fordel for sin elskerinne.
Men for den 13-årige Turid ble skilsmissen stående som farens store svik, og hun skulle bruke mange år på å komme seg over det. Turid forsto at faren måtte rømme for sitt liv i 1941. Men at han etter krigsårenes store savn kom hjem, for så få år senere igjen å forlate dem for en annen kvinne, forble uforståelig for henne.
Haakon Lie snakket ikke offentlig om skilsmissen før han ble 103 år gammel.
Lie hadde ifølge Lahlum en nokså selektiv erindring rundt enkelte av de tingene han hadde vært med på, fra egen skilsmisse til når norske politikere virkelig ble klare over omfanget av jødeforfølgelsene under andre verdenskrig.
- Noen ting husket han påfallende mye bedre enn andre, og det var ikke alltid vi kom videre. Jeg husker at det var en gang jeg stilte et spørsmål han oppfattet som ubehagelig. Da spurte han om jeg ikke heller kunne stille et annet spørsmål, forteller Lahlum, som ellers konstaterer at de to fikk en god tone.
- Haakon Lie kunne leke seg med intervjueren, og jeg kunne bli overrasket over det han fortalte, men etter hvert begynte vi å forutse hverandre. Og da det kom til gjennomlesning av manus, hadde vi en ganske klar avtale: Han skulle få kommentere. I noen tilfeller sa han at her er jeg helt uenig med deg, men det er din bok.
Forfatteren har søkt å komme til bunns i både mytene rundt Lie og de mange episodene av ”ulik erindring” og ”erindringsforskyvning”. Haakon Lie. Historien myten og mennesket er derfor resultat av en omfattende research i både skriftlige og muntlige kilder som vil kaste nytt lys over en svært vesentlig, men omdiskutert person i norsk politisk historie. Det er en bok som samtidig er skrevet med både kjærlighet og kritisk distanse til hovedpersonen, men vel så mye til historien. Og ikke minst med det tvisynet hovedpersonen selv ikke alltid var kjent for.
Når mytene faller, trer omsider også bildet av mennesket bak dem klart frem. Også der har Haakon Lie i stor grad vært forenklet. Bak politikermasken var han all tid en sterkt sammensatt og tidvis paradoksal person. Haakon Lie var en tidvis både intolerant og autoritær demokratiforkjemper, men samtidig hjelpsom og snill. Hans legendariske utålmodighet og energi var sentrale deler av hans personlighet, men samtidig langt fra hele sannheten.
Andre utgaver
| Haakon Lie | |||
| Bokmål | Heftet | 2010 | |
| Haakon Lie | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2010 | |
Flere bøker av Hans Olav Lahlum:
Utdrag
TO VETERANER OG EN LUND-KOMMISJON
Et stort unntak fra Haakon Lies stadig mer åpne linje i andre saker, utgjorde hans holdning overfor Lund-kommisjonens granskning av de hemmelige tjenestene i årene 1994-96. Senere statsminister og stortingspresident Thorbjørn Jagland, var den gang partiformann og parlamentarisk leder for Arbeiderpartiet. Han har senere fremhevet nedsettelsen av Lund-kommisjonen som en av de viktigste avgjørelsene fra sin karriere, og hevdet at han erkjente behovet for en offentlig granskning mye som følge av Haakon Lies og Jens Christian Hauges vedvarende motvilje mot å uttale seg.142 Jaglands fremstilling av seg selv som en avgjørende pådriver for igangsettingen er ikke ukontroversiell. Pådriverne for Lund-kommisjonen var i stor grad å finne i den borgerlige opposisjonen, og statsminister Gro Harlem Brundtland synes snarest å ha vært skuffet over Jaglands uklarheter i saken. I avslutningsfasen fikk imidlertid Jagland i dobbeltrollen som partiformann og parlamentarisk leder stor innflytelse for Arbeiderpartiets konklusjon. Og det er nok trolig riktig at Haakon Lies og Jens Christian Hauges motvilje mot å uttale seg om saker knyttet til politisk overvåkning spilte inn da kommisjonen ble besluttet opprettet. De to nøkkelvitenene fremsto også som lite meddelsomme da Lund-kommisjonen var nedsatt. Jens Christian Hauge sa lite, og det er senere blitt påpekt at han bevisst løy for kommisjonen i noe av det han sa.
Haakon Lie var en av de første som ble kontaktet av kommisjonen, og sa da ja til å stille til intervju. Krangelen startet imidlertid alt før intervjuet, da Haakon Lie nektet å la seg intervjue med historikeren og SV-politikeren Berge Furre til stede. Dermed signaliserte han straks sin skepsis til komiteens sammensetning. Den praktiske betydningen av denne markeringen viste seg liten: Intervjuet 5. juli 1994 ble tatt opp på bånd, og Haakon Lie snakket etter hvert så høyt at Berge Furre fra sin plass i naborommet kunne høre hva som ble sagt. Selve intervjuet forløp relativt udramatisk. Det oppsto imidlertid ny strid om utskriften i etterkant av møtet, da Haakon Lie krevde å få inn justeringer kommisjonen mente gikk ut over korrekturfunksjonen. Haakon Lie besvarte senere to brev med skriftlige tilleggsspørsmål fra kommisjonen, men opplyste så at han ikke ville besvare flere spørsmål og heller ikke ønsket informasjon om kommisjonens senere funn.146 Haakon Lie sendte deretter i oktober 1994 et brev til kommisjonen og til Stortingets presidentskap, hvor han uten å få medhold krevde inhabilitet på kommisjonsmedlem Berge Furre og kommisjonsrådgiver Knut Kjeldstadli. Sommeren 1995 skrev Lund-kommisjonen et brev til Haakon Lie og tilbød ham en muntlig redegjørelse om nye forhold han kunne ha interesse av å kommentere. Haakon Lie skrev til svar at han ikke ville stille til noe møte om dette, men åpnet for å gi kommentarer hvis han fikk tilsendt skriftlig informasjon. Det avviste kommisjonen.
Jens Christian Hauges og Haakon Lies manglende samarbeidsvilje overfor Lund-kommisjonen skapte betydelig frustrasjon også i egen partiledelse. Det var der og hos mange andre i arbeiderbevegelsen en utbredt forståelse at mye av den politiske overvåkningen og andre tiltak mot kommunister i første del av etterkrigstiden kunne forstås ut fra konteksten. Dette ga blant annet partiformannen Thorbjørn Jagland uttrykk for i en tale på Haakon Lies 90-årsdag 22. september 1995, hvor han endog tilla at man kunne gått enda lenger.
Vanskeligere var det for Jagland og andre politikere og yngre generasjoner å forstå de to partiveteranenes motvilje mot å legge kortene på bordet for en stortingsoppnevnt kommisjon etter den kalde krigens slutt 40-50 år senere.
EN TIDLIG TALSMANN FOR JØDENE
Det er liten tvil om at Hitler-Tysklands industrialiserte massemord av jødene gjorde et voldsomt inntrykk på Haakon Lie, og fikk stor betydning for hans videre virke. Slik Haakon Lie husket det gikk omfanget av jødeforfølgelsene først opp for ham sommeren og høsten 1945, da han var tilbake i Norge. Da deportasjonen av norske jøder startet i 1942, hadde man i norsk arbeiderbevegelse slik Haakon Lie husket det ingen anelse om hvilken skjebne jødene gikk i møte. Til illustrasjonen av det nevner han en velmenende kone av en tidligere statsråd, som hjalp en jødisk venninne med å bære bagasjen til fangeskipet Donau 26. november 1942.240 Denne fremstillingen gjendrives imidlertid av avisoppslag fra 1943 – hvor Haakon Lie selv avga uttalelser som peker i en helt annen retning. I den grad trusselen mot jødenes liv var uklar da Donau la til havs, har den i hvert fall gått opp for Haakon Lie svært raskt etter det. Alt 23. januar 1943 publiserte han i avisen The Nation et innlegg med overskriften ”Anti-Semitism: Norway”, som etterlater få illusjoner om jødenes rolle i det nazistyrte Norge. Haakon Lie påpekte der storstilt ran av norske jøders eiendom og massedeportasjoner til tyske konsentrasjonsleirer. Donaus avreise fremstilte han som et klimaks for jødeforfølgelsene, og hevder at det om bord befant seg tusen jødiske menn, kvinner og barn – ”These Norwegians will never again see their homeland”.241 Man kan i ettertid konstatere at Haakon Lie overdrev sterkt antallet jøder som var om bord på Donau, men knapt nok farene for de som var der. De 532 jødiske fangene på Donau ble sendt direkte videre til konsentrasjonsleiren Auschwitz, og bare ni av dem overlevende oppholdet.
Haakon Lies advarsler om jødeforfølgelsene stoppet ikke med det. 28.oktober 1943 publiserte Nordisk Tidende, den største norskspråklige avisen i USA, et lengre intervju med Haakon Lie foretatt av den kjente krigsreporteren Lise Lindbæk. Der slo Haakon Lie i kjent stil hardt til med å uttale at ”Alt hvad som er skjedd under krigen, er småting i sammenligningen med utslettelsen av 6 millioner jøder. Alt hvad Norge, Polen – tyskerne selv etc har lidt er ingenting i sammenligning med denne fryktelige utslettelse av et helt folk – og man kunde gråte når man ser at ikke deres skjebne har gjort et langt større inntrykk enn det er tilfellet. Europa er så fylt av fornedrende rasehat at vi ikke har noenting å skulle ha sagt amerikanerne. Det ligger en lang og tornefull vei foran oss før verden blir et sted verdt å leve i.”
Det kan ut fra dette konstateres at Haakon Lie høsten 1943 ikke bare innså jødeforfølgelsenes omfang, men faktisk sterkt overvurderte tapene jødene til da hadde lidd. Han forutså med forbausende presisjon hvilke tap jødeforfølgelsene kom til å medføre i løpet av de to kommende krigsårene. Det står igjen at Haakon Lie altså både tidlig så jødeforfølgelsene, og i sterke ordelag forsøkte å advare om dem. At det ikke fikk større oppmerksomhet, får stå som en ny illustrasjon av den manglende interessen for jødenes skjebne som fortsatt preget Norge og resten av den vestlige verden.