Pynter ikke på virkeligheten

Jens Lapidus pynter ikke på sannheten. Med en lang bakgrunn som forsvarsadvokat med innsikt i Sveriges tyngste kriminelle miljøer, har han skrevet høyst reelle krimbøker som setter samtids-Sverige under lupen. Lapidus er ikke redd for å si hva han mener.

Han overlater ingenting til tilfeldighetene. Selvsikkert forteller karakterenes ytre egenskaper oss ikke bare om deres personlighet, men også om deres posisjonering og indre drivkraft.

På advokatvis jobber Lapidus svært systematisert og nøye med hvordan han bygger opp spenning i historiefortellingen, om hvordan han setter stramme tidsfrister for seg selv for å drive skrivingen fremover, og hvordan hans eget liv inspirerer de dramatiske skjebnene han skildrer i bøkene sine, mildt sagt.

– Jeg jobbet i retten og følte at en dør åpnet seg til et Sverige jeg knapt visste at fantes. Jeg begynte å skrive fordi det var så spennende, men også som egenterapi. Noen advokater drikker, noen får harde hjerter, noen skriver, sier Lapidus.

– I de første 12 årene trengte jeg knapt å gjøre research. Jeg så så mye som advokat, møtte klienter, vitner, leste politirapporter, hørte historier, forteller Lapidus.

Det var en norsk forbryter som inspirerte Lapidus til å skrive krimserien med Emelie og Teddy som hovedkarakterer. Inspirasjonen fant han da han leste om kidnappingssaken som norske Philip Holst Cappelen fikk 18 års fengsel for.

– Mitt ytterste mål er å skildre mennesker i 3D. Også de som begår forbrytelser kan være hele mennesker. – God krim er historier som sier noe dypere om mennesket eller samfunnet, sier Lapidus.

Lapidus bestemte seg tidlig for at han ville vise tingene fra forbryternes ståsted. Hva er det egentlig som får mennesker til å se på kriminelle handlinger som eneste utvei?

– Det er selvfølgelig penger, og penger er en rød tråd i skrivingen min. Min første bok het Snabba cash og jeg har også skrevet Life deluxe. Men fremfor alt har mange av bøkene et tema om hva som betyr noe i livet. Hva er drivkraften? Det handler om at det du streber etter er ting du egentlig ikke trenger, men selvfølgelig vet ikke karakterene mine det selv, sier Jens Lapidus.

– Hvorfor tror du bøkene dine har vært en så stor suksess?

– Jeg tror de berører noe ekte. De handler i bunn og grunn om hvordan det er å være menneske, men også om det virkelige samfunnet rundt oss. Dessuten er de morsomme, jeg synes i hvert fall det selv, sier Lapidus.

 «Jens Lapidus er så utrolig god på det han gjør.» DN

Til toppen

Darko glippet med øynene. Han så for seg Teddy da de var små: den muskuløse, harde, ertende, uendelig snille broren som sa noe til ham hver natt: Så, så, Zabka, jeg er våken. Jeg har kontroll. Hvordan hadde Teddy havnet her?

Men et enda vanskeligere spørsmål var hvordan han selv hadde havnet her, i denne situasjonen. […]

Det er deilig at Teddy ikke vet, eller at han later som om han ikke vet.

«Jeg satt inne for narkotikalovbrudd, Fosie er et møkkafengsel,» sa Darko, «men det har nesten vært enda verre siden jeg kom ut. Jeg får ingen fornuftige jobber, det er vanskelig å holde seg på den smale sti, vet du, jeg har ikke noe sosialt liv utenfor klubben, får vondt i magen av Malmö, for mange dårlige minner.»

«Er du ren?»

«Jeg er ren som snø. To år,» løy han uten å tenke seg om.

Teddy nikket. Endelig en form for anerkjennelse.

«Og klubben? Hvilken standing har du?»

Darko dro opp ermet og viste fram tatoveringen.

Teddy trengte ikke å granske den lenge. «Ok, bra,» sa han. «Jeg skal tenke litt.»

«På hva da? Jeg har ikke spurt om noe?»

Teddy vred på munnen. «Det er vel derfor du er her? For å spørre meg om jobb?»

Teddy: den såkalt storsinte, såkalt greie. Teddy: den som alltid sto over Darko.

«Kanskje du kan begynne på Max og Mix, hos Linda,» sa storebroren.

Denne gangen åpnet bommen seg automatisk. Skrittene til Darko var stødigere, selv om grusen – singelen – rullet under skoene.

Han hadde ikke behøvd å be Teddy om hjelp, men nå ble det sånn. Det var bare ett problem: han var her for å jobbe, men ikke på den måten Teddy trodde.

Darko hadde lovet å hjelpe en purk. Alle Purker Er Jævler. Han samarbeidet med en purk, hjalp pinken, jobbet for politietaten.

Informant var den formelle betegnelsen, selv om Føringsoffiseren hadde lovet at det ikke skulle bli så ille.

«Jeg vil ikke ta noen. Bare få greie på ting. Jeg har ikke tenkt å angi deg eller forråde noen, jeg vil bare ha mer informasjon. Du skal ikke behøve å bli tyster.»

Det hørtes ikke farlig ut når Føringsoffiseren sa det på den måten, før han la til: «Men hvis du lurer meg, blåser jeg liv i etterforskingen igjen. Da må du sone dine ti år.»

Darko var her for å innsmigre seg hos Teddy. Han var her for å infiltrere brorens virksomhet og finne ut av ting.

Han elsket ikke Teddy og Teddy elsket ikke ham. Likevel følte han seg som verdens største idiot.

Til toppen