Glasshjerte (Innbundet)

Forfatter:

16-årige Amina forsvinner sporløst, for deretter å bli funnet voldtatt og drept i skogen. Familien Ravnum som bor like ved, havner i politiets søkelys.

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 416
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788202560294
Omtale Glasshjerte

Amina, hvor er du

Stemningen ligger under og dirrer i Torkil Damhaugs nye krim. Du bare må lese videre. Karakterene er så spill levende at du kan kjenne blodsmaken, pusten i nakken, de sterke følelsene, den betingelsesløse kjærligheten de føler.

Det er mørkt, og det river deg i filler. Men lese, det må du. Lese om de forstyrrede sinn og handlinger av det utenkelige slaget. Enten det er fra forbryter eller offer.
Samtidig får vi en fantastisk oppbygget og underholdende klassisk krimhistorie av aller beste merke. Den unge jenta Amina blir funnet voldtatt og drept ved et tjern i skogen, ikke langt fra der hun bor. Hvem står bak den grufulle handlingen?

Damhaug leverer klassekrim om hvorfor og hvordan uhyrlige forbrytelser skjer. Å lese Glasshjerte handler om å gå inn i hodene på dem det gjelder. 

Uforutsigbar ondskap

16-årige Amina forsvinner sporløst, for deretter å bli funnet voldtatt og drept i skogen. Familien Ravnum som bor like ved, havner i politiets søkelys.

Skilsmissefamilien Ravnum står midt i dramatikken. Det kretser rundt den vakre unggutten Mikkel på 19 år.
Når Amina, en yngre kusine og særdeles opprørsk muslim, blir funnet voldtatt og drept ved et tjern, havner Mikkel i politiets søkelys. Han har en bror, 16-årige Robin, som er hjerneskadet. Som leser vet du at Robin var vitne til det fæle som skjedde, problemet er bare at han ikke kan gjøre rede for seg. Mor Sofie er kunstner, far Håkon er en berømt kvinnebedårer av en skuespiller ved Nationaltheatret.

Det uhyrlige slaget

Som vanlig i Damhaugs univers tar de involverte selv føringen når etterforskningen er i gang. Politiet befinner seg et eller annet sted i randsonen, er et femte hjul på vognen for å stjele litt fra Damhaugs tidligere univers. Kanskje fordi han vil bringe oss som lesere rett inn i hodene på dem det gjelder. Inn i det vi vi aldri kommer til å skjønne oss på selv om vi anstrenger oss aldri så mye. Og han lykkes virkelig. Glasshjerte er en dyptpløyende reise i mentale prosesser av det gåtefulle slaget.

Inga og mister Rivers

Inn på scenen kommer jusstudenten Inga, 19 år og stormforelsket i vakre Mikkel etter bare ukers bekjentskap. Faren hennes er advokat; når Mikkel siktes for drapet, tar han ansvar for forsvaret. Oppvakte, gode Inga etterforsker i blinde, uten å se farene, uten å lodde dybden i forstyrrede sinn. Godt hjulpet av den homofile forsvarsadvokaten Elton, som tror døden er nær hver gang stresset tar ham. En annen advokat, Rivers, jobber i skyggene etter å ha sittet inne i åtte år for et drap han ikke husker noen ting av. Letingen etter sannheten om hva som skjedde på hotellrommet den gangen, føyer seg fleksibelt inn i handlingen uten å svekke hovedtråden i fortellingen: Hvem drepte Amina?

Mistankens runddans

Mistanken går på rundgang mellom de involverte. Kan det eldre naboparet, som gir hverandre alibi, vise seg å ikke ha helt rent mel i posen? Hva med Aminas egen familie? Pappa Amir har flere ganger publisert friske meninger om hvordan Koranen skal følges. Og broren til Amina har lært en lekse om hevnens temperamentsfulle natur. Og hva med denne mystiske Boel som Mikkel skjuler så godt han kan?

 En slagkraftig finale

Å kjenne igjen ondskapen når du møter den, er tema i Glasshjerte. Samt å streve med å forstå hvem du selv er. Hvor vanskelig kan det være å spore skumle tendenser i ditt eget og andres sinn når du er 19 år og villig til å gå til verdens ende for å holde fast ved kjærligheten? Torkil Damhaug leverer en uvanlig skarp beskrivelse av det vi aldri får tak på. Det litterære språket (hans spesielle varemerke) driver handlingen fremover og setter bitene sømløst på plass etter en formidabel finale akkurat der forfatteren trives best: midt i den mørke skogen. Det lumske tjernet. I selskap med de forstyrrede sinn. Glasshjerte er slett ikke hverdagskost i norsk krim; tvert imot en besettende lesefest av de sjeldne.   

 

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Strålende, utpreget psykologisk krim
Fredrik Wandrup, Dagbladet

Andre utgaver

Glasshjerte
Bokmål Ebok 2017
Glasshjerte
Bokmål Heftet 2018
Anmeldelser av Glasshjerte

Godt krimhandverk med mange pluss
Bjarne Tveiten, Fædrelandsvennen
 

Suggererende, dragende, lokkende
En aldri så liten høytidsstund, det å åpne ei ny bok av Torkil Damhaug.Rykende fersk fra forlaget, trykksverten har knapt rukket å tørke. Forventningene er skyhøye, ikke minst etter fjorårets eminente En femte årstid.(...) Så hvordan går det da med de skyhøye forventningene? Som forventet!
Nesten uten å merke hvordan, suges jeg inn i et mørkt univers. Forfatteren har et språk, en unik litterær kraft som man sjelden finner i kriminalromaner, suggererende, dragende, lokkende. Vakkert.

Bjørn Bakken, Bjørnebok blogg
 

Torkil Damhaug med ny, velkomponert krim om ungdom og sterke følelser
Denne personlige stemmen er en av styrkene til forfatteren Damhaug. Språket gjør ham til et strålende eksempel på en litterær krimforfatter.
Fredrik Wandrup, Dagbladet
 

Glasshjerte er en velskrevet og til de grader spennende krim, som har det lille ekstra som gjør at den skiller seg ut.
Tine Sundal, Tine sin blogg
 

Mørk og medrivende krim som bare Damhaug kan
Skarp i portretteringen av et nyrikt, multikulturelt Norge der konfliktlinjene går på kryss og tvers i forvirrende mønstre og der de entydige løsningene bare finnes på Facebook, oppleves Glasshjerte som en sjeldent relevant krimroman. Bedre er det ikke blitt gjort av noen norsk krimforfatter på lenge, kanskje ikke siden Damhaugs egen Ildmannen fra 2011.
Pål Gerhard Olsen, Aftenposten
 

Intrikat og innlevd krim
I bunnen av Glasshjerte ligger en klassisk krimfortelling: en forsvinning blir til mord, det finnes en mengde spor, sidespor og antydninger. Når løsningen foreligger etter drøyt 400 sider, har hele regnestykket gått vakkert opp.(...)Alt det er vel og bra, men årsaken til at Glasshjerte er en god roman, ligger annetsteds. Viktigst er de unge menneskene jeg allerede har nevnt, og måten forfatteren har bygd dem opp og viser dem frem på: som sårbare, til dels skadede og vindskjeve.(...)Torkil Damhaug skriver gode dialoger, blir aldri krampaktig i det tidsriktige. De ungdommelige tankesettene står til troende, de også. Særlig gjelder det Mikkels indre monologer. Og når alt det er sagt: Glasshjerte holder høyt spenningsnivå, smart som den er.
Leif Ekle, NRK Bok 

Til toppen

Om forfatter Torkil Damhaug

Torkil Damhaug (1958) er utdannet lege med spesialisering innenfor psykiatri, men har de siste ti årene jobbet som forfatter på heltid. Med Glasshjerte har Damhaug utgitt seks kritikerroste krimromaner, hvorav Ildmannen (2011) og En femte årstid (2016) begge ble kronet med den gjeve Riverton-prisen for «årets beste kriminalroman».

Til toppen

Intervju

Å skrive er limet i tilværelsen  

 

Jeg lever tett på karakterene mine når jeg skriver en roman. Det er både berikende og krevende, å skrive er for meg en utforsking av karakterer og relasjoner, sier Torkil Damhaug, dobbel rivertonprisvinner.

Først må karakterene på plass. Et fiks ferdig plott før han begynner å skrive, vil være som å skrive med korsett, har han sagt. Det strupetaket unner han ikke karakterene sine. Gjennom karakterene undrer han seg. Utforsker relasjonene, reaksjonene. Litteraturkritikere utnevnte ham til den psykologiske thrillerens ukronede konge da Glasshjerte ble lansert tidligere i høst. Hvordan føles akkurat det?

Lettelsens sukk

– Det er klart du er spent når du har oppholdt deg i måneder, kanskje år, i ditt eget, fiktive univers, uten å slippe altfor mange andre inn i det. Jeg fikk gode ord fra redaktør og forlag i forkant, men når dyktige anmeldere liker Glasshjerte, er det både en lettelse og en oppmuntring til å gå videre med neste prosjekt. Følelsen av å ha nådd gjennom gjør noe med deg. Og godt begrunnede anmeldelser gir noe tilbake, noe som kan brukes, sier Damhaug.

Betingelsesløs kjærlighet

Han er allerede godt kjent for å skrive om svik og løgn, forbrytelse og ondskap. Denne gang ville han i tillegg rydde plass for kjærligheten. En betingelsesløs, ungdommelig kjærlighet er selve lyset i romanen, og kontrasterer ondskapen i universet han har skapt. Damhaug er både lege og psykiater, og opptatt av hvordan ondskap oppstår. Hva er det som gjør at noen klarer seg bra her i livet, mens andre havarerer? Hva beskytter noen fra det onde, mens det går galt med andre?

Utforsker

– For meg er skrivingen et redskap til å utforske personlighetene våre og relasjonene mellom oss. Jeg forsøker nok å skrive meg frem til en slags forståelse av noe. Dette å se hendelser fra ulike synsvinkler, med ulike blikk, er en utforskende prosess, en kombinasjon av undring og læring. Verden er fragmentert, og skrivingen blir et slags lim i en brokete tilværelse. Så føler jeg meg også privilegert, som kan få lov til å undre meg ved å forme ord og innhold som betyr noe for leserne mine.

Løsnet med Robin

– Jeg skrev et halvt år på et prosjekt jeg hadde stor tro på i fjor vår, men kom ikke tett nok på karakterene. Da jeg valgte å legge det bort og skrive på noe helt nytt, løsnet det raskt. 16-årige Robins språkløse blikk på livet grep tak i meg. Så ble jeg interessert i brødreforholdet mellom ham og storebror Mikkel, og skyggene som blir kastet fra den brokete barndommen til deres kunstnermor og søsteren, som er muslim. De unge er bærere av foreldregenerasjonens fortid.

Hver bok sin metode

For Torkil Damhaug finnes ingen ferdig fasit på hvordan en roman blir til. Hvert prosjekt har sin metode, og da kan uventede ting skje. For eksempel kan en sliten og merket advokat, kalt Rivers, plutselig banke på romandøren. Denne mannen har nettopp sonet åtte år for drap, men når Amina, kusinen til Robin og Mikkel, blir funnet drept, får han mulighet til å være med og oppklare saken. Hvordan Rivers oppsto? Han dukket opp på en sliten kafé, og ba tynt om å få være med, ifølge forfatteren. Nok et eksempel på at Damhaug tar alle sine romankarakterer på fullt alvor.

Det som er annerledes

– Balansen mellom nærhet og avstand kan være hårfin. Å skrive dreier seg om å finne den balansen, å se på andre med stadig nye blikk, å leve seg inn i det som er annerledes. Da må jeg også våge å skrive meg inn i unge voksne, kvinnelige karakterer, og i det hele tatt komme meg inn under huden på mennesker som har et helt annet ståsted enn meg selv, sier Damhaug. Han gleder seg også over å se andre komme seg videre som skrivere, og øser mer enn gjerne av sin skrivekunnskap på både kurs og forfatterskole. Og når han ikke sitter foran tastaturet, dreier livet seg om å ha det bra med sine nærmeste. Eller å lese fag- og skjønnlitteratur av ulike slag. Eller rett og slett å oppsøke en natur som innbyr til stillhet og gode refleksjoner.

Av Bernt Roald Nilsen

 

 

Til toppen

Utdrag

Du må komme deg opp, du må komme deg vekk.
Det var en stein. Hodet var blitt dunket mot en stein. Hun prøvde å ta seg til pannen for å kjenne etter. Hånda beveget seg ikke.
Hun kunne ikke røre seg.
Lyden av grenene i vinden. En av dem knirket som en gammel dør. Og noen som løp i lyngen. Skritt som kom nærmere.  
Han kom tilbake. Han hadde sagt det, at han skulle komme tilbake.
«Hva gjør Amina i skogen?» Det var ikke han som sto der. Det var Robin.
Amina åpnet munnen, måtte si det til ham. Han måtte løpe hjem, prøvde hun å si. Hente noen. Før han kom tilbake.
Robin rotet rundt på bakken.
«Robin du må hente …»
«Amina må hjelpe til. Du er ikke en unge lenger.»
Robin var en unge. Ville aldri bli annet. Han snøftet og lagde lyder i strupen. Knurret som en diger hund.
Så snakket han i vei. Om mammaen sin. Om Mikkel.
Da så hun at det lyste mellom trærne. Hørte at det gnisset i støvlene som nærmet seg.
«Robin, han kommer tilbake … du må løpe og hente noen. Han dreper meg.»
Men Robin var ikke der lenger. Det var han som bøyde seg over henne, lyste ned i øynene hennes. «Hvem snakket du med?»
Det luktet av munnen hans. Lakris. Pepperkakedeig. Tangen de pyntet sandslottene med.
Hun greide ikke svare.
«Hvem var det som var her?»
Hun hadde aldri stolt på stemmen hans. Et hulrom inne i den. Alt som lå samlet der. Som ville komme ut en dag. Nå var det skjedd.
«Er du redd?» spurte han og lot lykta sveipe over lyngen rundt henne, lyset fikk svarte skyggeormer til å bukte seg rundt øynene hans.
Han løftet noe fra bakken, rettet seg opp. Hodet hans steg til værs og dekket flekken av gråsvart himmel mellom grenene.
Han ble stående og se ned på henne. Holdt noe rett over ansiktet hennes, noe svært og tungt. Steinen.
Hun åpnet munnen. Skriket satt fast langt nede i halsen.
«Nå trenger du ikke være redd lenger.»
Enda noen sekunder sto han der og stirret, før han lot steinen falle.

Til toppen