Å skrive er limet i tilværelsen  

Jeg lever tett på karakterene mine når jeg skriver en roman. Det er både berikende og krevende, å skrive er for meg en utforsking av karakterer og relasjoner, sier Torkil Damhaug, dobbel rivertonprisvinner.

Først må karakterene på plass. Et fiks ferdig plott før han begynner å skrive, vil være som å skrive med korsett, har han sagt. Det strupetaket unner han ikke karakterene sine. Gjennom karakterene undrer han seg. Utforsker relasjonene, reaksjonene. Litteraturkritikere utnevnte ham til den psykologiske thrillerens ukronede konge da Glasshjerte ble lansert tidligere i høst. Hvordan føles akkurat det?

Lettelsens sukk

– Det er klart du er spent når du har oppholdt deg i måneder, kanskje år, i ditt eget, fiktive univers, uten å slippe altfor mange andre inn i det. Jeg fikk gode ord fra redaktør og forlag i forkant, men når dyktige anmeldere liker Glasshjerte, er det både en lettelse og en oppmuntring til å gå videre med neste prosjekt. Følelsen av å ha nådd gjennom gjør noe med deg. Og godt begrunnede anmeldelser gir noe tilbake, noe som kan brukes, sier Damhaug.

Betingelsesløs kjærlighet

Han er allerede godt kjent for å skrive om svik og løgn, forbrytelse og ondskap. Denne gang ville han i tillegg rydde plass for kjærligheten. En betingelsesløs, ungdommelig kjærlighet er selve lyset i romanen, og kontrasterer ondskapen i universet han har skapt. Damhaug er både lege og psykiater, og opptatt av hvordan ondskap oppstår. Hva er det som gjør at noen klarer seg bra her i livet, mens andre havarerer? Hva beskytter noen fra det onde, mens det går galt med andre?

Utforsker

– For meg er skrivingen et redskap til å utforske personlighetene våre og relasjonene mellom oss. Jeg forsøker nok å skrive meg frem til en slags forståelse av noe. Dette å se hendelser fra ulike synsvinkler, med ulike blikk, er en utforskende prosess, en kombinasjon av undring og læring. Verden er fragmentert, og skrivingen blir et slags lim i en brokete tilværelse. Så føler jeg meg også privilegert, som kan få lov til å undre meg ved å forme ord og innhold som betyr noe for leserne mine.

Løsnet med Robin

– Jeg skrev et halvt år på et prosjekt jeg hadde stor tro på i fjor vår, men kom ikke tett nok på karakterene. Da jeg valgte å legge det bort og skrive på noe helt nytt, løsnet det raskt. 16-årige Robins språkløse blikk på livet grep tak i meg. Så ble jeg interessert i brødreforholdet mellom ham og storebror Mikkel, og skyggene som blir kastet fra den brokete barndommen til deres kunstnermor og søsteren, som er muslim. De unge er bærere av foreldregenerasjonens fortid.

Hver bok sin metode

For Torkil Damhaug finnes ingen ferdig fasit på hvordan en roman blir til. Hvert prosjekt har sin metode, og da kan uventede ting skje. For eksempel kan en sliten og merket advokat, kalt Rivers, plutselig banke på romandøren. Denne mannen har nettopp sonet åtte år for drap, men når Amina, kusinen til Robin og Mikkel, blir funnet drept, får han mulighet til å være med og oppklare saken. Hvordan Rivers oppsto? Han dukket opp på en sliten kafé, og ba tynt om å få være med, ifølge forfatteren. Nok et eksempel på at Damhaug tar alle sine romankarakterer på fullt alvor.

Det som er annerledes

– Balansen mellom nærhet og avstand kan være hårfin. Å skrive dreier seg om å finne den balansen, å se på andre med stadig nye blikk, å leve seg inn i det som er annerledes. Da må jeg også våge å skrive meg inn i unge voksne, kvinnelige karakterer, og i det hele tatt komme meg inn under huden på mennesker som har et helt annet ståsted enn meg selv, sier Damhaug. Han gleder seg også over å se andre komme seg videre som skrivere, og øser mer enn gjerne av sin skrivekunnskap på både kurs og forfatterskole. Og når han ikke sitter foran tastaturet, dreier livet seg om å ha det bra med sine nærmeste. Eller å lese fag- og skjønnlitteratur av ulike slag. Eller rett og slett å oppsøke en natur som innbyr til stillhet og gode refleksjoner.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Du må komme deg opp, du må komme deg vekk.
Det var en stein. Hodet var blitt dunket mot en stein. Hun prøvde å ta seg til pannen for å kjenne etter. Hånda beveget seg ikke.
Hun kunne ikke røre seg.
Lyden av grenene i vinden. En av dem knirket som en gammel dør. Og noen som løp i lyngen. Skritt som kom nærmere.  
Han kom tilbake. Han hadde sagt det, at han skulle komme tilbake.
«Hva gjør Amina i skogen?» Det var ikke han som sto der. Det var Robin.
Amina åpnet munnen, måtte si det til ham. Han måtte løpe hjem, prøvde hun å si. Hente noen. Før han kom tilbake.
Robin rotet rundt på bakken.
«Robin du må hente …»
«Amina må hjelpe til. Du er ikke en unge lenger.»
Robin var en unge. Ville aldri bli annet. Han snøftet og lagde lyder i strupen. Knurret som en diger hund.
Så snakket han i vei. Om mammaen sin. Om Mikkel.
Da så hun at det lyste mellom trærne. Hørte at det gnisset i støvlene som nærmet seg.
«Robin, han kommer tilbake … du må løpe og hente noen. Han dreper meg.»
Men Robin var ikke der lenger. Det var han som bøyde seg over henne, lyste ned i øynene hennes. «Hvem snakket du med?»
Det luktet av munnen hans. Lakris. Pepperkakedeig. Tangen de pyntet sandslottene med.
Hun greide ikke svare.
«Hvem var det som var her?»
Hun hadde aldri stolt på stemmen hans. Et hulrom inne i den. Alt som lå samlet der. Som ville komme ut en dag. Nå var det skjedd.
«Er du redd?» spurte han og lot lykta sveipe over lyngen rundt henne, lyset fikk svarte skyggeormer til å bukte seg rundt øynene hans.
Han løftet noe fra bakken, rettet seg opp. Hodet hans steg til værs og dekket flekken av gråsvart himmel mellom grenene.
Han ble stående og se ned på henne. Holdt noe rett over ansiktet hennes, noe svært og tungt. Steinen.
Hun åpnet munnen. Skriket satt fast langt nede i halsen.
«Nå trenger du ikke være redd lenger.»
Enda noen sekunder sto han der og stirret, før han lot steinen falle.

Til toppen