En enorm søyle av svart røyk og aske skjøt rett opp i luften som kruttrøyken fra en skipskanon. Den ene siden av fjellet eksploderte og en ny sky av aske virvlet nedover Pelées skråninger i et glødende skred av overopphetede gasser. Den dødelige strømmen hadde kurs rett mot SaintPierre. Med hastigheten den hadde, ville den omslutte byen innen et minutt.

Likevel greide ikke Scott å bevege seg. Han var som hypnotisert av det gruoppvekkende synet. Alt var stille helt til den voldsomme trykkbølgen traff skipet og kastet ham bakover. Hvis det ikke hadde vært for det øredøvende braket som fulgte rett etterpå, ville han blitt stående fastklemt mot skottet inntil den dødelige skyen hadde innhyllet ham. Scott gjenvant fatningen. Den første tanken hans var å få skipet i sikkerhet, så han sprintet forover mot baugen.

Da han kom midtskips, traff han på kaptein Muggah, som løp i motsatt retning. Kapteinen måtte ha tenkt det samme som Scott.

«Opp med ankeret, Mr. Scott!» skrek kapteinen mens han stormet mot broen.

«Letter anker, kaptein!» ropte Scott tilbake. Tredjestyrmannen som hadde gått for å hente kameraet, skyndet seg opp til kapteinen på broen og ga maskinrommet ordre om full damp.

Straks Scott kom bort til ankerkjettingen, startet han den dampdrevne donkeymaskinen for å få opp ankeret. Passasjerene rundt ham skrek av redsel og løp i alle retninger. De visste ikke hvordan de skulle beskytte seg mot ildregnet som snart ville komme. Mannskapet var like panikkslagne. Selv om Scott ropte på hjelp, kom ingen av dem bort til ham.

Han telte femten favner med kjetting da den dødelige askeskyen rullet over den nordlige utkanten av Saint-Pierre og antente alt i sin vei. Murbygninger ble blåst over ende som om de skulle vært fyrstikker.

Skyen rullet ned mot havnen, der den traff kabelskipet Grappler. Hun rakk ikke engang å bli antent før hun kantret i en vegg av vann. Flodbølgen kom mot dem og knuste det ene skipet etter det andre.

Det var femten favner igjen av kjettingen, og Scott skjønte at de aldri ville få Roraima ut av havnen før det var for sent. Han løp over dekket for å finne dekning. Det var bare sekunder før ildstormen ville treffe skipet, så alt han kunne gjøre var å snappe til seg en stor presenning som lå over en av ventilsjaktene. Han brettet den noen ganger for å gjøre den så tykk som mulig, dro presenningen over hodet og kastet seg ned på dekket. Gjennom et lite hull så han at kaptein Muggah bjeffet kommandoer i et desperat forsøk på å redde det fortapte skipet sitt.

Scott kjente varmen før trykkbølgen. Heten var så intens at han tenkte at det måtte være kjøligere i en av skipets dampkjeler. Presenningen beskyttet ham mot den verste varmen; uten den visste han at han ikke ville hatt en sjanse til å overleve. Dette ble bekreftet da han til sin forferdelse så at kapteinens bart, hår og klær ble antent. Muggah hylte i uutholdelige smerter. Scott ble spart for å se mer da kapteinen falt og forsvant ut av syne.

Til toppen