Tar ingen snarveier
Torkil Damhaug opplevde massiv hyllest for sin forrige thriller, Se meg Medusa. Men selv er forfatteren og psykiateren mer opptatt av romanfigurene sine enn litteraturkritikerne.
Av Pål Andreassen
Selv om 50-åringen hadde tre romaner bak seg da Se meg, Medusa kom ut i 2007, var det allikevel med den boka at Damhaug for alvor skapte seg et navn blant et kresent norsk publikum. For ikke å snakke om hos litteraturkritikerne. Rett inn i førstedivisjon, en kandidat til årets beste krim og troverdige og psykologisk overbevisende karakterer, gikk igjen i anmeldelsene.
– Det var selvsagt helt greit å få anerkjennelse for det en har gjort. Men jeg kan ikke akkurat si at jeg tidligere har savnet noen berømmelse som forfatter. Egentlig vil jeg ha minst mulig fokus på meg selv som person. Men oppmerksomheten rundt Se meg, Medusa har gjort det mulig for meg å skrive på heltid, og jeg vil jo gjerne nå ut til flest mulig med bøkene mine. Det gir en veldig god følelse at folk vil lese det jeg skriver, mener en beskjeden Damhaug.
Roman i romanen
Selv om flere av de tidligere romanene hans klokker inn i krim- og thrillersjangeren, mener Damhaug at han ikke ser på seg selv som en krimforfatter. Så skriver han da heller ikke rendyrkede spenningsromaner. For firebarnsfaren fra Lørenskog er det først og fremst persongalleriet som står i fokus.
– Jeg tar alltid utgangspunkt i personene, deretter blir selve plottet til. I Døden ved vann var det spesielt forholdet mellom søstrene, Liss og Mailin, som fascinerte meg. Så tar historien selvsagt mange retninger underveis. I denne boken hadde jeg også en forhistorie som jeg måtte få plass til. En historie som nok egentlig kunne vært en roman i seg selv, røper han.
Fra legemiljøet
Ved å bruke en lege, som i Se meg Medusa, eller et psykologmiljø som bakteppe for historien beveger Damhaug seg inn i et miljø han selv har god kunnskap om. Men det åpner også for en litt annerledes ”etterforskning”.
– I romanene mine har jeg valgt å la politiet spille en birolle, og de lykkes heller ikke alltid like godt. Men både legen og psykologen er etterforskere på sine måter, og det åpner for en masse litterære muligheter, slår han fast og legger til at alle figurene uansett må ha sin eksistensbegrunnelse, og sitt eget liv.
– Jeg er opptatt av hva som skjer med mennesker i kritiske situasjoner, når de må stå frem og vise seg for det de er, erklærer Damhaug som selv har stått frem som en av de mest særegne og spennende norske thrillerforfatterne de siste årene.
Tett på Torkil
Torkil Damhaug lever av å skrive intense spenningsromaner, på det private plan er fartsfylte berg- og dalbaneopplevelser den høyeste formen for spenning han oppsøker.
– Hva leser du?
Alt fra klassikere til dikt og romaner. Nå er jeg akkurat ferdig med en del av bokhøstens utgivelser, og har begynt på John Ajvide Lindquists La den rette komme inn. Det er umiddelbart en fascinerende bok som jeg gleder meg til å lese.
– Hvilken bok har du lest flest ganger om igjen?
Pan av Hamsun. Den er etter hvert blitt en ganske fillete paperback som har vært med mange steder. Da jeg hadde eksamener i medisin, pleide jeg ofte å lese litt i den i minuttene før oppgavene ble delt ut.
– Favorittkrimhelter:
Etterforskerparet Walker og Conner fra påskekrimserien Trial & Retribution. De er fascinerende typer som ikke er utpregede helter som kan løse alt, men viser sine menneskelige styrker og svakheter.
– Beste krim:
Kerstin Ekmans Hendelser ved vann er ypperlig litteratur som spinner rundt en drapssak, og hva som skjer med mennesker som blir berørt av dette drapet.
– Favorittreisemål:
Ystad i Sverige – har kjøpt hus der fordi jeg har familie i nærheten. Skal man tro Wallander-romanene til Mankell skal det være veldig mange massedrapsmenn i byen, men jeg føler meg forbausende trygg der.
Til toppen