De hadde vannpistolene klare innen hun snudde seg. Hun åpnet munnen, men ordene, skriket, ble fort stilnet av de to strålene med blekemiddel, og noen sekunder etter at hun vaklet bakover, blindet, og falt innover i huset, var de over henne.
Inne.
Vannpistolene ble dyttet tilbake i lommene, og bagene som var blitt sluppet ned like innenfor dørterskelen, ble sparket til side, slik at døren kunne lukkes. Foldere og mapper ble strødd utover gulvteppet i hallen, en flaske appelsinjuice, en notisbok, penner. De stod og så på mens kvinnen spyttet og sparket ut mot dem, mens hun skubbet seg over gulvet mot foten av trappen.
«Hvor er det hun tror hun skal?»
«Hun skal ingen steder.»
Kvinnen fortsatte å sparke og skyve til hun nådde det nederste trinnet og prøvde å sette seg opp. Den ene hånda var presset mot ansiktet mens den andre krafset i gulvteppet. Hun stønnet og slo desperat om seg mens øynene og munnen brant, og skriket som kom til overflaten igjen, ble kvalt av blekemiddel som hadde rent ned i halsen.
«Hun ser ut som en krabbe eller noe.»
Hun fjernet en hånd fra ansiktet, gispet etter luft mens hun strevde med å åpne et øye. Hun myste og hulket. «Kan hun se oss i det hele tatt?»  
«Spiller ingen rolle, gjør det vel?»
«Jo, men alvorlig talt, tror du hun kan?»
Kvinnen stivnet til da kniven ble dratt fram, idet en av dem flyttet seg bort og knelte ved siden av henne.

«Ja, så vidt,» sa han.

Til toppen