«Mistenkelig dødsfall på Sands Hotel, så kom dere dit og se hva som foregår. Jeg kommer et kvarter etter dere.»
«Sir,» sa Xiu.
Millers nye partner var tydeligvis utålmodig etter å komme i gang, så han da hun skyndte seg bort til et skrivebord og samlet sammen tingene sine.
Han ventet på henne ved døra og stirret forventningsfullt på et par av kollegene som vandret forbi. Han holdt ut armene.
«Så garantert ingen kake, altså?»
Ingen, aller minst Miller selv, ville ha hevdet at han var verdens mest talentfulle sjåfør.
Han kunne gjøre det når han måtte, selvfølgelig, og på jobb hadde han gjennomgått den obligatoriske opplæringen i biljakt og alle overvåkingskursene. Men når det gjaldt de daglige tingene, å komme seg fra A til B, var han ikke alltid like trygg som man burde være bak rattet. Han kunne mangle konsentrasjon til tider, det var han klar over, og det var like sannsynlig at han tenkte på hvorfor et bestemt blodsprutmønster så ut som en elefant, eller hvordan i all verden man laget skotske egg, som på lysene som skiftet farge, eller sjåføren foran ham som satte ned farten. Han lot seg lett avlede. I det hele tatt var det tryggere for Miller, og mye tryggere for alle andre, hvis han kjørte så lite som mulig.
Derfor protesterte han ikke da de kom til den tildelte bilen – en Honda ett-eller-annet – og Xiu satte seg i førersetet. Hun startet bilen og snudde seg mot ham.
«Jeg er lei meg for det som skjedde med kona di,» sa hun.
Hun skakket ikke medlidende på hodet eller smilte bedrøvet. Hun sa det bare med rolig stemme, som om det var en kjensgjerning.
«Ikke så lei deg som jeg er,» sa Miller.
Xiu bare stirret på ham, men Miller brydde seg ikke, for det skjedde ofte. Han lot det gå noen sekunder bare for å se om hun hadde noe mer å legge til, og deretter nikket han mot utgangen til parkeringsplassen. «Kom an, Fancy, la oss komme oss av gårde. Dette drapet løser ikke seg selv.»
Til toppen