| Forfatter: | Johana Gustawsson |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2026 |
| Antall sider: | 304 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Les morsures du silence |
| Oversatt av: | Lund, Eve-Marie |
| ISBN/EAN: | 9788202898953 |
| Kategori: | Psykologisk krim |
De tause er en gripende, aktuell og hardtslående psykologisk krim fra dronningen av fransk-noir.
En tenåring kledd i en hvit kappe og med Lucia-krone på hodet blir funnet drept på Lidingö i nærheten av Stockholm. Scenen vekker uhyggelig gjenklang fra fortiden: Tjuetre år tidligere ble unge Jenny Dalenius funnet død på samme sted.
Den gangen ble offerets kjæreste dømt for drapet, til tross for hans vedvarende benektelse. Etterforskningsleder Aleksander Storm får uventet bistand i saken fra ekspolitikvinne og nabo Maïa Rehn. Hun har forlatt Paris til fordel for Lidingö – mannens hjemsted – for å bearbeide en personlig tragedie.
Mens Aleks og Maïa graver dypere og saken tilspisser seg, avdekkes hemmeligheter som er like skandaløse som de er ummenneskelige.
Du er opprinnelig fra Marseille, hvorfor skriver du om London og Sverige?
Disse stedene definerer meg, jeg er ikke lenger bare en fransk kvinne, jeg er også en londoner og spirende svenske! Jeg kom til England i 2009, etter syv år i Paris. På den tiden var jeg journalist og frilanset for franske magasiner. Jeg følte meg umiddelbart hjemme i London med sine store parker og århundregamle puber, alt i en smeltedigel av kultur som er like kosmopolitisk som den er stimulerende. Og så er jeg gift med en svenske, og det er han som har brakt inn det skandinaviske. Han introduserte meg for den røffe skjønnheten på den svenske vestkysten, nordisk folklore og de guddommelige chokladbullerna!
Hva fikk deg til å skrive krim?
Det var foreldrene mine. Jeg kommer fra en familie som elsker bøker, og faren min bygde den ene bokhyllen etter den andre for å huse familiens boksamling. Faren min er stor fan av krimromaner, men det var moren min som introduserte meg til Agatha Christie. Da jeg var syv år, ble jeg hodestups forelsket i en viss mann med bart og et eggformet hode!
Gleden ved å lese fikk meg til å «erte pennen», som bestefaren min pleide å si. Jeg startet som journalist for ulike magasiner og skrev deretter en biografi om skuespillerinnen Laetitia Milot.
Hvordan jobber du? Har du en skriverutine?
Jeg skriver så mye jeg kan, så ofte som mulig; Selv på ferie, til stor ergrelse for mannen min, familien og vennene mine. Men selve skrivingen er, i mitt tilfelle, bare den siste fasen i oppbyggingen av boken. Men uten tvil den mest krevende.
For så snart jeg har blitt enig med meg selv om tematikken (ikke tro det er lett!), begynner jeg å undersøke. Jeg tar på meg journalistskoene mine og leser, understreker, markerer, tar notater og lager tematiske indekser for enkelt å finne tilbake når jeg skriver. Jeg kontakter også eksperter på området og plager dem med spørsmål.
Etter hvert som jeg gjør fremskritt i mine undersøkelser, lager jeg det jeg kaller «skjelettet», en detaljert disposisjon av boken. Til slutt begynner jeg selve skrivingen, og jobber nærmest etter en militær rutine. Jeg er alene med datamaskinen min fra klokken 09.00 til 16.00. Jeg kan ikke jobbe på kafeer, og i innspurten blir til og med skrivebordskuffen min til et spiskammer for å unngå og gå frem og tilbake til kjøkkenet siden jeg risikerer å foretrekke et ostesmørbrød fremfor et eple.
Har du et ord du hater?
Umulig.
Og et favorittord?
"Mamma", når det kommer fra sønnene mine.
Utdrag fra intervju https://www.johanagustawsson.com/l-auteur
Etter noen meter ser jeg et lys mellom trærne. Jeg skrur av lyset på mobiltelefonen og beholder bare hodelykten som er sterkere, der lyskretsen går høyere uten å blende ut det som ligner flakkende flammer fra stearinlys.
Omtrent timeter lenger fremme treffer hodelykten en hvit kjole, deretter resten av en kropp som ligger utstrakt på ryggen, mellom en trestamme og en stor stein. Jeg går nærmere og ser at det jeg trodde var en kjole, er en kjortel. En løvkrone med fem LED-lys dekker halve ansiktet og fremhever at deler av hodeskallen er slått inn.
Jeg går rundt liket fra venstre og kvister knekker under føttene mine. Plutselig kan jeg høre stillheten i den nattsvarte skogen: ikke et ugleskrik, ikke et pip, ingen rasling av løv etter hjort, rådyr eller rev. Nei, ingenting annet enn pusten min og det døde blikket til denne jenta, opplyst av kunstige lys, som stirrer mot den svarte himmelen.
Jeg kremter for å lage en rift i stillheten som griper tak i meg, og innser plutselig at jeg aldri har vært alene, på tomannshånd, med et lik før.
Jeg går noen skritt unna, setter hendene mot lårene og bøyer meg fremover for å få luft igjen. Da jeg endelig klarer å trekke pusten, er det som om en boble brister mellom lungene og hjertet.
Jeg retter meg opp, tar av meg hodelykten og holder den i hånden. Lyskjeglen treffer først en blodsprut på steinen ved siden av offeret, før den lyser opp resten av ansiktet.
Det er ikke en jente som ligger der, kledd i Lucia-drakt og med knust hodeskalle. Det er en gutt.
