«Jeg ringte kompisen din Bucky, han sier du har planer om å pensjonere deg.»
«Jeg tenker på det. Har holdt på lenge. For lenge.»
«Sant nok. Hvor gammel har du blitt nå, forresten?»
«Førtifire.»
«Og du har holdt på med dette helt siden du la vekk uniformen?»
«Stort sett.» Han er temmelig sikker på at Nick vet dette.
«Hvor mange til sammen?»
Billy trekker på skuldrene. «Jeg husker ikke helt. Det er sytten. Atten, hvis vi tar med den første, fyren med armen i gips.»
«Bucky sier du kanskje tar en til hvis betalingen er riktig.»
Han venter på at Billy skal spørre. Det gjør ikke Billy, så Nick fortsetter.
«Betalingen for denne her er veldig riktig. Du kan ta jobben og nyte resten av livet på et varmt sted. Ligge i hengekøya og drikke piña coladas.» Han setter opp et digert glis igjen. «To millioner dollar. Fem hundre tusen på forskudd, resten etterpå.»
Billys plystring er ikke en del av spillet, som han ikke tenker på som et spill men som sitt dumme jeg, det han viser folk som Nick og Frank og Paulie. Det er som et bilbelte. Du bruker det ikke fordi du forventer å krasje, men fordi du aldri vet hvem du kan møte over en bakketopp på din side av veien. Dette gjelder også på livets vei, der folk virrer rundt overalt og kjører i feil retning ute på motorveien.
«Hvorfor så mye?» Det meste han har fått for en jobb er sytti tusen. «Det er vel ikke en politiker? Jeg tar ikke det.»
«Ikke i nærheten.»
«Er det en dårlig person?»

Nick ler, rister på hodet og ser på Billy med ekte varme.
«Alltid det samme spørsmålet med deg.»
Billy nikker.
Det dumme jeget er kanskje en gjøk, men det er sant at han bare tar dårlige mennesker. Det er sånn han får sove om natta. Det sier seg selv at han har levd av å jobbe for dårlige mennesker, men Billy ser ikke på dette som et moralsk minefelt. Han har ingen problemer med at dårlige mennesker betaler for få andre dårlige mennesker drept. Han betrakter seg selv mer eller mindre som en søppelmann med et våpen.
«Dette er en veldig dårlig person.»
«Ok …»

Til toppen