En god dose humor

Covid skapte flere problemer i arbeidet med Bildene Hvisker. Handlingen i boken foregår i flere land, blant annet Irland, og vanligvis reiser McDermid selv rundt for å gjøre research. Denne gang gjorde lockdown det umulig.

–  Jeg kjenner heldigvis Irland godt nok til å vite hva slags sted jeg lette etter, men jeg hadde ikke lyst til å finne opp en generisk liten by. Så jeg kontaktet min krimkollega Liz Nugent, som er irsk og bor der, og ba henne finne et sted som passet med kriteriene jeg hadde. Hun kom med perfekte forslag, så gjorde Google maps, Street View og Google Earth resten!
Med rutine, lyst og gode venner ble McDermids Bildene hvisker heldigvis ferdig. Resultatet er et svært gledelig gjensyn med hennes populære kriminalsjef Karen Pirie, beskrevet av forfatteren som en lojal venn og en fantasifull etterforsker som gjerne går sine egne veier.
– Hun forstår hvor viktig det er for de som står igjen å få svar på hva som skjedde med deres kjære, derfor er hun lidenskapelig opptatt av arbeidet sitt med historiske saker. Hun responderer ikke godt på sjefer som prøver å fortelle henne hvordan hun skal gjøre jobben sin, en jobb hun kan langt bedre enn dem. Hun har et skarpt hode og god humoristisk sans.

I tillegg til intens spenning og intrikate saker, er McDermid kjent for å få leserne til å dra på smilebåndet, så også i Bildene hvisker. Hun forteller at humor er en viktig del av hennes eget liv, og at det er helt naturlig å også la det få plass i bøkene hun skriver. Krim og humor er ingen motsetning, skal vi tro forfatteren.
– Folk finner humor i de mest usannsynlige situasjoner! Jeg har tilbragt nok tid med utrykningspersonell – og journalister – til å forstå at de trenger sikkerhetsventilen svart humor kan være, for å håndtere grusomhetene og stresset de møter på jobb. Hvis jeg gjenfortalte noen av vitsene jeg har hørt opp gjennom årene, ville dere vært forskrekket.
Jeg tror også svart humor er ganske typisk for skotsk krimlitteratur.

Bildene Hviskers hovedperson Karen Pirie leder det skotske politiets Avsnitt for historiske saker. Den avdelingen har McDermid skapt selv, og det gir henne ekstra spillerom i skrivingen.
– Ja, jeg er faktisk glad for at det ikke finnes i virkeligheten. For det betyr at ingen kan fortelle meg at jeg har fremstilt noe feil. Grunnen til at jeg hadde lyst til å skrive om en slik avdeling i utgangspunktet, var delvis alle endringene og fremskrittene innen rettsmedisin, som har gjort det mulig å gjøre nye funn i slike saker. Men det var også fordi jeg synes det er interessant å se hvordan folks liv påvirkes av tragedien og usikkerheten rundt uløste saker.

I McDermids rike persongalleri blir selv de onde fremstilt som hele, til tider ganske så sympatiske mennesker. På spørsmål om hvorfor det er slik, blir det klart at «de onde» ikke er en betegnelse forfatteren selv ville brukt.
– Jeg tror ikke på ondskap. Folk gjør forferdelige ting, men handlingene oppstår gjerne på grunn av deres omstendigheter, livsvalg og en rekke hendelser helt utenfor deres kontroll. Vi har alle gode og dårlige handlinger i oss; ingen av oss er bare gode eller bare slemme. Så når jeg skriver om folk som har begått fryktelig vold mot andre, så ønsker jeg å forstå hvordan de kom dit. Jeg prøver å finne en slags mening i det. Hvis vi ikke forstår røttene til slik oppførsel, hvordan kan vi da ha håp om å skape et bedre og mer rettferdig samfunn? Undrer forfatteren som til tross for reiserestriksjoner den siste tiden, faktisk har besøkt Norge. Om enn litt annerledes enn før.

 – En av tingene jeg oppdaget under lockdown var en serie kalt «Annika Stranded» på BBC Radio 4. Annika jobber i Oslo havnepoliti, og vi følger henne gjennom flere uvanlige saker. Jeg elsker serien først og fremst fordi den tok meg til et land jeg alltid har likt å reise til. Så selv under lockdown besøkte jeg Norge!
Nå gleder jeg meg til å komme tilbake i egen person.

 Val McDermid er intervjuet av Sarah Natasha Melbye

Til toppen

God morgen, kriminalsjef Pirie. Det er overkonstabel Pollock ved Barrack Street i Perth. I morges fikk vi en melding som jeg tror er mer ditt bord enn mitt. Er det noen mulighet for at du kan komme opp og hjelpe oss å ta en avgjørelse?»

Karen følte en velkjent kribling av interesse og snudde seg vekk fra Hamish. «Kan du gi meg litt mer å holde meg til?»

«Jo, nå skal du høre.» Han snakket sakte, ville være trygg på at han fikk frem poengene. «En person kom inn og meldte et forhold i skranken. Søsteren hennes mistet livet i en trafikkulykke for noen uker siden, og hun har nettopp begynt å rydde i avdødes hus. I garasjen sto det en bobil som ifølge kvinnen absolutt ikke tror tilhørte søsteren hennes. Hun tok en titt inni, og det lå skjeletterte levninger av et menneske baki bilen. Og siden de var skjelettert, regner jeg og sjefen med at det handler om en historisk sak. Derfor ville vi gå rett på sak og koble deg inn fra første stund.»

«Mener du at dere ikke har folk på stedet allerede?»

Et opphold. «Vi har hendene ganske fulle i dag, for å være ærlig. Vi har kongebesøk, for ikke å snakke om et væpnet ran på en klubb i går kveld.»

Karen sukket. «Og et skjelett er ikke tidskritisk, mener dere?»

«Tja, det kommer ikke til å stikke av, regner jeg med.»

Tross irritasjonen over det manglende hastverket var Karen ivrig etter å være inne i bildet fra første stund. Hun tenkte alltid på tilværelsene som var knust av sakene hun etterforsket. Men det forhindret ikke at hun frydet seg ved tanken på en ny sak å oppklare, et mysterium å forklare, et vondt hull i et fremmed menneskes liv å fylle med svar. «Vi møter dere ved boligen,» sa hun. «Send meg adressen til kollegaen min på mail.» Hun avsluttet samtalen og skulle til å ringe et annet sted da Hamish la hånden på armen hennes.

«Du skal ikke på jobb?»

«Det er en ny sak som ser ut til å være historisk. Jeg må møte på funnstedet.»

Hamish sukket og sank ned på putene igjen. «Jeg kan ikke konkurrere med de døde.»

Hun snudde seg og kysset ham. «Det er ingen konkurranse, det er en plikt.» Så var hun ute av senga, naken og sjenert. «Jeg tar en dusj, så forvinner jeg.»

På badet ringte hun til sin høyre hånd, kriminalkonstabel Jason Murray. «God morgen, Jason. Unnskyld at jeg ødelegger søndagen din, men vi har en ny sak. Møt meg på kontoret om tjue minutter.»

«Ja vel, skal vi noe interessant sted?»

«Perth.»

«Mistenkelig dødsfall?»

«Nettopp. Sånne får vi ikke mange av i Skottlands sneversynte, besteborgerlige hovedstad.»

Til toppen