Britiske Lisa Jewell har tatt Norges lesere med storm, og det er ikke uten grunn. Hun skriver så uforutsigbart og overraskende at du garantert sitter som klistret til sidene. Personene hun skriver om er både sammensatte og usedvanlig godt observert med en gripende sårbarhet i bunn. Dette er britisk krim på sitt aller beste!
God lesing,
Anja Rålm, redaktør
Britisk suksess
Det kunne vært henne
En savnet kvinne, en dysfunksjonell familie og beksvarte hemmeligheter ...
Det var natten hun nesten døde. Nyskilt og på villspor blir Jane med en ukjent mann hjem – innerst i den mørkeste delen av Hampstead Heath. Da han byr henne på en drink, hører hun et dempet skrik og lyden av noe som faller i gulvet i etasjen over. Jane løper.
Tjuefem år senere står Jane igjen ved huset i Hampstead Heath – denne gangen for å levere tilbake en hund som ble funnet nær hjemmet hennes på landet. Det viser seg at hundens eier nettopp er meldt savnet. Et glimt av en kvinne med et plaget uttrykk i vinduet sender Jane ut på en skremmende jakt etter husets hemmeligheter – hemmeligheter som er mer rystende enn hun noen gang kunne ha forestilt seg, særlig da hun innser at det kunne vært henne …
«Absolutt strålende ... Lag på lag som avdekkes med mesterlig finesse og stadig økende spenning.Et klimaks som er så perfekt, så djevelsk smart – og likevel helt uventet. Et ekte mesterverk.» ANDREA MARA, bestselgende forfatter av All Her Fault
«Nervepirrende og iskald fortellerkunst ... Sjokkerende.» CHRIS WHITAKER
Så var hun borte
London: Det har gått ti år siden 15-årige Ellie forsvant. Hun gikk en tur på biblioteket, og kom aldri tilbake. Laurel Mack har aldri gitt opp håpet om å finne datteren.
Men snart har hun ikke lenger noe valg. Ekteskapet har havarert og forholdet til de to andre barna har vært skadelidende. Nå må Laurel gi slipp, det er andre som trenger henne.
Hun prøver å stable på beina et nytt liv, og en dag treffer hun en mann som tar henne med storm. Det går ikke lang tid før hun får møte døtrene hans, og den yngste, 9-årige Poppy, gir Laurel et støkk. Hun er bråmoden og vakker – og utrolig lik Ellie på den alderen. Brått kommer alle spørsmålene som Laurel har prøvd å legge bak seg, flommende tilbake. Hva skjedde med Ellie? Hvor ble det av henne, og er hun fremdeles i live? Det må være noen som vet noe om henne. Er det noen som skjuler noe – en hemmelighet?
Så var hun borte er en mørk og uhyggelig psykologisk thriller, skrevet med stor følelsesmessig dybde. Karakterene føles så ekte og virkelige! Vi følger handlingstrådene i et før og et nå, som bit for bit føres sammen til den overraskende finalen.
«Du klarer neppe å legge denne avhengighetsskapende boken fra deg før du har lest siste, hjerteskjærende side.»
Daily Express
«Jewell presenterer sitt intrikate plot i akkurat riktig tempo, og får leseren til å sitte ytterst på stolen …»
Booklist
"Jeg trenger at karakteren min snakker til meg og forteller meg ting, fordi det er så mye jeg ikke vet."
Det sier Lisa Jewell i en samtale med bestselgende romanforfatter Jojo Moyes til et britisk magasin. Jewell føler seg nødt til å stole på underbevisstheten sin for å finne på plottet.
Lisa Jewell er en av Storbritannias mest suksessrike forfattere. Hun har solgt mer enn 15 millioner bøker verden over, har vunnet en rekke priser, og er fast på både Sunday Times' og New York Times bestselgerlister. Hun spesialiserer seg på intrikate psykologiske thrillere
I intervjuet forteller Jewell at hun aldri planlegger bøkene sine, og at hun utelukkende stoler på underbevisstheten sin til å komme opp med sine sinnrike og svært gjennomtenkte historier.
«Man må ha mye guts og selvtillit for å skrive intrikat plottede krimthrillere.
Ofte starter en ny krim kun med en følelse som jeg lar utvide seg. Jeg kjenner den igjen og den gir seg ikke, begynner å plage meg helt til jeg tar tak i den. Så lar jeg personer og karakterer komme, undersøker hvem av dem som er sterke nok til å bære historien.
Det er små, små elementer som kommer, og det er dette som er helt utslagsgivende for at det skal bli en god og gripende bok. Videre er det som om to eller tre hovedtråder tar over, og jeg er fullstendig inne i det. Jeg slutter omtrent å tenke etter første kapittel.
Det gjør jeg med vilje – rett og slett for å se hva som åpner seg. Det er en enormt fascinerende prosess.
Jeg ser hvilken karakter som vil være hovedpersonen og hvor handlingen foregår. Det er helt levende for meg. Når det er gjort, begynner jeg å skrive, og jeg er utrolig takknemlig for at leserne tar bøkene mine så godt imot.»
Udrag
Det kunne vært henne:
«Er det greit om jeg går ut litt?» hadde hun sagt. «For å ta en røyk?»
Hun minnes at hun ikke ventet på å få tillatelse, hun husker følelsen av den harde stroppen i håndvesken som hun klemte hånden rundt, hun husker et brus av adrenalin som fikk hjertet til å dunke hardt i brystet. Hun husker at den høye mannen kom mot henne med en nylaget martini i hånden og stirret på henne. «Bli,» hadde han sagt, og holdt den ut mot henne. «Drikk martinien din.»
«Jeg blir ikke lenge,» hadde hun sagt muntert. «Jeg kan ikke drikke gin uten nikotin, du vet hvordan det …»
«Bli,» hadde han sagt igjen, og hun husker følelsen av den andre hånden hans rundt håndleddet sitt, følelsen av å bli dratt i, og hun husker at kona gikk imellom dem.
«La henne gå,» hadde hun sagt til mannen. «Barna er våkne.»
Jane hadde merket at den anspente stemningen slapp taket, og grepet hans myknet før det løsnet helt.
Hendene hennes skalv da hun tente sigaretten utenfor ytterdøren. Hun hadde sett opp på de mørke vinduene ovenfor og undret seg over skriket og dunket, men alt var mørkt, alt var stille. Og så, med en intens følelse av overhengende fare, hadde hun listet seg over den knasende grusen, hektet forsiktig av den innvendige haspen i porten, og da, og først da, hadde hun klemt håndvesken tett inntil magen og løpt og løpt og løpt.
Nå, da hun ser prikken på telefon-appen bevege seg gjennom Vale og mot huset som kalles Thornwood, føler hun det på seg, selv før de kommer dit: Det er det samme huset.
Så var hun borte:
En lysstripe faller tvers gjennom kafeen i samme øyeblikk, skarp som strålen fra en lommelykt. Den treffer skjeen og får den til å glitre. Kaken har spor etter gaffelen hans. Øyeblikket er underlig intimt, og Laurels magefølelse er å trekke seg unna, gå sin vei. Men da hun betrakter strålene på sølvskjeen, føler hun at noe inni henne er i ferd med å åpne seg. Noe som minner om håp.
Hun løfter opp skjeen og tar en liten bit av kaken fra den enden som han ikke har rørt.
Han heter Floyd. Floyd Dunn. Han rekker henne hånden og sier: «Hyggelig å hilse på deg, LaurelMack.» Håndtrykket er fast og varmt.
«Hvor kommer aksenten din fra?» spør hun og trekker stolen nærmere bordet hans, mens hun kjenner at solstrålen varmer henne i bakhodet.
«Å,» sier han og tørker seg forsiktig om munnen med papirservietten.
«Hvor kommer aksenten min ikke fra, ville vært et bedre spørsmål. Jeg er sønn av noen svært ambisiøse amerikanere som jaktet på jobber og penger over hele verden. Fire år i USA. To i Canada. Fire til i USA. Fire i Tyskland. Ett år i Singapore. Så tre i Storbritannia. Foreldrene mine dro tilbake til Statene, mens jeg ble værende her.»
«Så du har bodd her lenge?»
«Jeg har bodd her i …» – han kniper sammen øynene da han regner etter – «trettisju år. Jeg har britisk pass. Britiske barn. En britisk ekskone. Jeg hører på The Archers. Jeg er fullstendig integrert.»
Han smiler, og hun ler.
Et øyeblikk tar hun seg i det. Sitte på en kafé midt på ettermiddagen og prate med en fremmed mann, le av vitsene hans. Hvordan har dette gått til, på akkurat denne dagen? Av alle de dagene, alle de hundrevis av mørke dagene som har gått siden Ellie ble borte?
