Nattergalen av Sophie Hannah:

«Slutt å tulle. Dette er alvor.»
«Hva er mer alvorlig enn et kyss på randen av en krig?» Han smilte svakt, nesten umerkelig. Det glødende sinnet var tilbake i øynene hans, og det skremte henne og minnet henne på at hun ikke kjente ham i det hele tatt.
«Jeg kysser gjerne en mann som har mot nok til å la meg få bli med ham i kamp.»
«Jeg tror ikke du vet noe om det å kysse i det hele tatt,» sa han, med et lite sukk.
«Det viser hva du vet.» Hun rullet seg vekk fra ham, men savnet straks armene hans om seg. Hun rullet seg mot ham igjen, prøvde å virke uberørt og nonsjalant, og kjente varmen fra pusten hans mot øyevippene.
«Jeg har lyst til å ta deg med meg,» sa han.
Han la langsomt hånden bak nakken hennes og trakk henne mot seg igjen.
«Er du sikker?» spurte han, med leppene bare millimetere fra hennes. Hun visste ikke hva han spurte om, om hun ville dra i krigen sammen med ham eller om han fikk lov til å kysse henne, men akkurat nå spilte det ingen rolle heller. Isabelle hadde kysset gutter før, men kyssene hadde ikke betydd noe som helst for henne, absolutt ingenting. Aldri før, aldri en eneste gang hadde hun virkelig lengtet etter et kyss.
«Oui,» hvisket hun og presset seg inn mot ham.
Kysset fikk noe til å åpne seg og folde seg ut inne i det tomme, følelsesløse hjertet hennes. For første gang skjønte hun meningen med kjærlighetsromanene hun pleide å lese. Hun skjønte at landskapet i en kvinnes sjel kunne forandre seg like raskt som en verden i krig.
«Jeg elsker deg,» hvisket hun. Hun hadde ikke sagt de tre ordene siden hun var fire år gammel, og den gangen hadde hun sagt dem til moren. Gaëtons ansikt forandret seg brått. Det hardnet liksom, og smilet hans virket så forsert og så uekte at hun ikke ante hvordan hun skulle tyde det. «Hva er det?» spurte hun. «Har jeg gjort noe galt?»
«Nei. Selvfølgelig ikke,» svarte han.
«Vi er heldige som har funnet hverandre,» sa hun.
«Vi er ikke heldige, Isabelle. Det må du bare ikke tro.» Han trakk henne inntil seg igjen og kysset henne på nytt.

Fellen av Lisa Gardner:

«Var du noensinne hjemme hos ham?»
Jenta ristet på hodet.
«Møtte du noensinne kona hans?»
«Nei. Jeg så henne bare en eller to ganger, i lobbyen. Jeg synes hun var vakker. Hun hadde på seg et slags kunstnerlignende skjørt og en tettsittende, turkis topp. Hun så ut som hun holdt seg godt, altså. Folk sa hun var hyggelig. Jeg valgte å ikke stille …jeg valgte å ikke stille så mange spørsmål.»
«Hva sa Justin om henne?»
«Han sa ikke noe. Vår tid var vår tid. Det var slik han ville ha det.»
«Men stilte du ham aldri noen spørsmål, da? Som for eksempel hvorfor han spiste lunsj med deg i stedet for henne?»
Jenta rødmet nok en gang. «Han sa bare at de hadde vært gift lenge. Hun var en god mor, han respekterte henne–»
«Seriøst?»
«Men, hmm, du vet, så hadde han møtt meg. Og så var det noe magisk–»
«Ja, sikkert.» Tessa bet seg i leppen, skulle ønske hun ikke hadde sagt det hun nettopp sa. Det var alltid bedre å la vedkommende snakke uforstyrret.
Men Kate nikket bare i vei. «Jeg vet. Når jeg nå ser tilbake på det, ser jeg at jeg var utrolig dum. Jeg visste det, jeg tror jeg alltid hadde visst det. Men han var bare så kjekk, og så var det noe ved ham …Han fikk meg til å føle meg spesiell. Så lenge jeg ikke tenkte altfor mye på det, selvsagt. Men i løpet av de stundene, da vi var sammen …»
«Ga han deg gaver?»
«Et armbånd. Fra Tiffany’s. Jeg tenkte hele tiden at jeg skulle levere det tilbake til ham, men jeg har ikke, eh, sett ham.»
«Visste kona hans om det? Om armbåndet?»
«Det vet jeg ikke.»
«Tok hun noensinne kontakt med deg?»
Kate ristet på hodet. «Jeg lurte på om hun kom til å gjøre det. Om hun kom til å ringe, eller enda verre, dukke opp på kontoret. Jeg prøvde å pønske ut hva jeg skulle si … Jeg aner ikke, jeg, hva pleier man å si, egentlig?»
«Hun dukket opp. Hun så deg. Hun syntes du virket svært ung. Og med tanke på hvordan Justin var, mente hun at du aldri hadde sjangs i havet.»
Jenta hang med hodet. Hvorfor ikke, tenkte Tessa. Å se for seg at man er lagt for hat av ekskona var nå en ting; men å finne ut at vedkommende egentlig syntes synd på en i stedet …
«Har de virkelig forsvunnet?» spurte Kate.
«Ja.»

Til toppen

Til toppen