Vuggesang (Innbundet)

Forfatter:

Thomas Lundbo (Oversetter)

Babyen er død. Det tok bare noen sekunder. Slik begynner Vuggesang. Du vet fra første side at barna til Myriam og Paul en grusom dag blir funnet drept. Drept av Louise, dagmammaen begge barna elsket så inderlig høyt. Vuggesang er en eksplosiv psykologisk krim om vår streben etter lykke og selvrealisering, og boken handler ikke om hvem som er morderen i Paris, men hvorfor de to små barna måtte bøte med livet.

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 208
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Chanson douce
Oversatt av: Lundbo, Thomas
ISBN/EAN: 9788202591540
Kategori: Psykologisk krim
Omtale Vuggesang

So ro, lille mann (til evig tid)

Vuggesang er en urovekkende roman om maktspillet i en familie i Paris. Du deltar på en ulmende, psykologisk reise, og vet aldri når katastrofen inntreffer.

Når Myriam og Paul ansetter Louise som dagmamma, faller brikkene på plass. De to barna er lykkelige, leiligheten strøken, foreldrene har tid til seg selv og hverandre. Livet smiler til den lille kjernefamilien Massé i et av Paris’ fornemste strøk. Så ender idyllen i desperasjon, mord og tragedie. Hvordan kunne det skje?

 

Fra idyll til tragedie

Babyen er død. Det tok bare noen sekunder. Slik begynner Vuggesang. Du vet fra første side at barna til Myriam og Paul en grusom dag blir funnet drept. Drept av Louise, dagmammaen begge barna elsket så inderlig høyt.

Hva i all verden var motivet? Vuggesang er en eksplosiv psykologisk krim om vår streben etter lykke og selvrealisering, og boken handler ikke om hvem som er morderen i Paris, men hvorfor de to små barna måtte bøte med livet.

Uunnværlige Louise

Paul, en stigende stjerne i musikkbransjen. Myriam, advokaten som føler seg som i et fengsel hjemme med to små barn. Når drømmejobben til Miriam dukker opp, starter letingen etter en perfekt dagmamma, og paret blir bønnhørt. Snart er Louise helt uunnværlig, hun er ikke bare barnas favoritt, hun disker opp med eksotiske måltider, og leiligheten har aldri vært så støvfri som nå. Louise er rett og slett et himmelsk mirakel, vår tids versjon av prektige Mary Poppins.

Et ulmende maktspill

Forstår De hva det vil si når man ikke lenger har noe sted å gå? Fjodor Dostojevskij står bak sitatet, og forfatter Leïla Slimani lar det innlede Vuggesang. Når en perfekt dagmamma ikke lenger har noe sted å gå i sitt eget liv, prøver hun i stedet å lyse opp andres. Hun gjør en hel liten kjernefamilie helt avhengig av henne. Slimani tar oss med på et ulmende maktspill bak den parisiske leilighetens fire vegger. Hun utfordrer oss med skarpe refleksjoner om vår tids velordnede familieliv. Men – hva er det som skjuler seg i Louises dunkle fortid?

Skyggefull familieidyll

Med skarp teft serverer Slimani oss brokker av Louises fortid. Hun lengter etter en ny sjanse til å vise at hun duger som mor; selvsagt et helt umulig mål. Motstanden øker, både ut- og innvendig. Hver eneste kveld returnerer Louise til sin miserable leilighet, den er bare som en parentes i livet hennes, der hun er for å døyve sin utmattelse og samle krefter for å lage en ny perfekt dag for familien Massé. Men etter hvert som de voksne blir gjensidig avhengig av hverandre, får Louises tilstedeværelse noe truende over seg, og sjalusien og mistanken dem imellom skyter fart.

Hvorfor dreper Louise?

Vuggesang er nifs i all sin enkelhet. Du er hele tiden på jakt etter spor som kan fortelle hva som er Louises motiv. Intensiteten gjør at du holder pusten når hun blir så oppslukt av å gjøre familien til lags. Slimani bruker hver eneste scene til å bygge spenning, og Louise blir en nifs kraft som gradvis bygger seg opp. Det mest urovekkende ligger i det enkle og nære, det er i den hjemlige sfæren de største farene mot våre vellykkede liv befinner seg. Vuggesang er nøktern og sterk på samme tid, og når alt er over, kjenner du et meningsfylt fysisk ubehag. Joda, det er mange grunner til at Vuggesang soper med seg litterære priser verden over, og er oversatt til nesten førti språk.       

Til toppen

Årets nifseste!
Elin Brend Bjørhei, VG

Andre utgaver

Vuggesang
Bokmål Ebok 2019
Vuggesang
Bokmål Nedlastbar lydbok 2019
Vuggesang
Bokmål Heftet 2020

Flere bøker av Leïla Slimani:

Anmeldelser Vuggesang

«Vuggesang er en gjennomtrengende thriller som etterlater et fysisk ubehag - og undertegnede var satt ut i flere dager etter siste setning. Vuggesang kan fort bli stående som årets nifseste og mest urovekkende leseopplevelse.»
Terningkast 6 VG

«Denne prisvinnende romanen har en sjokkartet virkning. (...) Slimanis følsomme, direkte og jordnære språk kommer til sin fulle rett i Thomas Lundbos finstemte oversettelse. Språket skaper en nervøs uro under den tilsynelatende barnevennlige overflaten.»
Karakter: 5/6 Bergens Tidende

«En intens roman som på finurlig vis avdekker avgrunnen mellom herskap og tjenere i det moderne klassesamfunnet. Leïla Slimani har med Vuggesang skrevet en dypt original og skremmende roman om tiden vi lever i, kamuflert som en psykologisk thriller.»
Adresseavisen

Til toppen

Utdrag

Babyen er død. Det tok bare noen sekunder. Legen kunne forsikre om at gutten ikke hadde lidd. Han ble lagt i en grå pose, og så ble glidelåsen trukket opp over den slappe kroppen som liksom lå og fløt innimellom lekene. Jenta var fortsatt i live da hjelpen kom. Hun hadde slåss som et villdyr. Det ble funnet spor etter kamp, biter av hud under de bløte neglene. I ambulansen som kjørte henne til sykehuset, var hun urolig, hun ristet av spasmer. Øynene bulte ut, det virket som om hun snappet etter luft. Halsen var fylt av blod. Lungene var punktert, og hodet hadde fått et kraftig støt mot den blå kommoden.

Åstedet ble fotografert. Politiet tok fingeravtrykk og målte arealet av badet og barnerommet. Prinsesseteppet på gulvet var gjennomtrukket av blod. Stellebordet var halvveis veltet. Lekene ble samlet i gjennomsiktige poser som ble forseglet. Til og med den blå kommoden skulle bli brukt i rettssaken.

Moren var i sjokk. Det var det ambulansefolkene sa, det samme gjentok politimennene, og journalistene skrev det. Da hun kom inn i rommet der barna lå, skrek hun. Det var et skrik fra det aller dypeste av henne, et hyl fra en ulvinne. Veggene dirret. Mørket senket seg over denne maidagen. Hun kastet opp, og det var slik politiet fant henne, med tilgrisete klær, sammenkrøpet inne på rommet, hikstende som en sinnssyk. Hun hylte så man skulle tro lungene ville sprekke. Ambulansesjåføren nikket diskré, og de fikk henne opp selv om hun gjorde motstand og sparket. De løftet henne opp, og den unge legen i ambulansen ga henne beroligende. Det var hennes første måned i turnustjenesten.

Den andre kvinnen måtte også reddes. Like profesjonelt, objektivt. Hun hadde ikke klart å dø, hun hadde bare klart å spre død. Hun hadde skåret opp begge håndleddene og satt kniven i brystet sitt. Hun hadde mistet bevisstheten og lå ved fotenden av sprinkelsengen. De satte henne opp og målte pulsen og blodtrykket. De la henne på båren, og den unge turnuslegen holdt en hånd mot halsen hennes.

Naboene har samlet seg utenfor leiegården. Det er særlig kvinner. Det er snart tid for å hente barna på skolen. De ser på ambulansen med hovne øyne. De gråter og de vil vite. De stiller seg på tå. Prøver å se hva som skjer bak sperrebåndet til politiet, inne i ambulansen som starter med hylende sirener. Hviskende utveksler de opplysninger i øret på hverandre. Ryktene går allerede. Det har skjedd noe forferdelig med barna.

Til toppen