Ville detektiver (Innbundet)

Forfatter:

Kristina Solum (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2009
Antall sider: 639
Forlag: Solum
Språk: Bokmål
Originaltittel: Los detectives salvajes
Oversatt av: Solum, Kristina
ISBN/EAN: 9788256015979
Omtale Ville detektiver

Ville detektiver

Hvor lenge siden er det jeg leste noe så egenrådig, noe så insisterende og likevel uanstrengt, noe så, ja, originalt? Og det har så vidt begynt!

Av Pedro Carmona-Alvarez

Mitt første møte med Roberto Bolaño var, som alt annet av verdi, fullstendig tilfeldig. Jeg befant meg i Tyskland, på begynnelsen av 2000-tallet, og under noen ledige timer midt på dagen gikk jeg innom en bokhandel for å finne en bok på engelsk, eller spansk, som jeg kunne lese på kafé. Jeg fant Ville Detektiver på en støvete bokhandel midt i Essen, som mer enn noe annet minnet meg om Lillestrøm. Jeg bladde litt, hadde aldri hørt om forfatteren, likevel kjøpte jeg boken, men før jeg fikk kommet meg til kafeen jeg hadde sett meg ut, ringte noen, eller så traff jeg noen, eller så satt jeg bare på en benk og stirret ut i luften og så måtte jeg tilbake på jobb. Noen dager etter satte meg på et fly for å krysse Atlanteren, og idet jeg lettet fra Bergen bladde jeg opp på første side og begynte å lese. Siden har jeg fortsatt. Med en begeistring og en entusiasme som jeg – på den tiden – ikke trodde jeg skulle oppleve igjen. For det er nettopp begeistring som er det første ordet jeg forbinder med Roberto Bolaños verk. Helt siden den flyturen har jeg utrettelig lest ham, anbefalt ham til alle jeg kjenner, gjenfortalt deler av bøkene hans og skrevet om ham. Ja, jeg har rett og slett mast hull i hodet på folk. Jeg innrømmer det.

Ville Detektiver begynner med dagboksnotatene til den foreldreløse juss-studenten Juan Garcia Madero. Stedet er Mexico City, på midten av 70-tallet. Madero, 17 år gammel og fullstendig oppslukt av poesi, blir innlemmet i poesikretsen til real-visceralistene («en slags meksicansk Dada» har Boloaño uttalt), hvis lederskikkelser – meksikaneren Ulises Lima og chileneren Arturo Belano – lever av å stjele bøker og selge marihuana til rike og velstående mennesker i kunst- og kulturkretser. Real-visceralistenes episenter er Font-familiens hus, og bevegelsens medlemmer er unge, rebelske, veltalende, sprenglærde på et vekslevoksent, ytterst litterært vis; alle sammen forelsket i poesien, eller snarere aldeles fortapte, fortapte på en delirisk, traumatisk og vill måte; for det er slik ungdommen leser (og lever, det er det samme), som om det fantes et mylder av små Rimbaud’er rekende rundt i 70-tallets Mexico, ynglinger som snart vil vokse opp og la seg sluke av den malstrømmen som er virkeligheten, verden.
 
Ustanselig lesing og liv
Sentralt i Maderos dagbøker er den ustanselige lesningen, skrivingen, den overveldende seksualiteten og ikke minst: Belano og Limas jakt på den obskure meksikanske avantgardisten Cesárea Tinajero, en gang utgiver av tidsskriftet Cavorca og den opprinnelige stifteren av real-visceralismen. Tinajero levde og virket som poet på 20-tallet, og dessuten forfattet hun talene til en av generalene under den meksikanske revolusjonen. Ingen har sett eller hørt fra henne på mange tiår, men Belano og Lima fatter interesse for hennes minimale, nesten usynlige poesiproduksjon. Ville Detektiver er en roman som, blant mange andre ting, dreier seg om å lete, om å jakte, om å begi seg ut på formålsløse, selvutslettende odysseer, og Lima og Belanos jakt på den glemte avantgardisten kaster siden de unge poetene ut i sin egen odyssé; nyttårsaften 1975 finner vi Belano, Lima, Madero og den prostituerte Lupe på vei ut av Mexico City i en bil, på flukt fra Lupes hallik og på jakt etter Tinajero, i det golde ørkenlandskapet i Nord-Mexico.

Juan Garcia Maderos fortelling er så full av liv, av bevegelse, av ungdommelig overmot, humor og selvbevisst fortellerglede at man hele tiden tar seg i å tenke: hvor lenge siden er det jeg leste noe så egenrådig, noe så insisterende og likevel uanstrengt, noe så, ja, originalt?

Og det har så vidt begynt! For Ville Detektiver er på mange måter en roman som ikke alltid oppleves som en roman, en roman som forvirrer leseren fra første øyeblikk. Etter 140 sider går boken i oppløsning, Belano og Lima forlater Mexico hver for seg, og de neste fire hundre sidene fylles opp av over førti monologer, som spenner over to tiår, og som legges i munnen på folk som har truffet Belano og Lima mellom 1976 og 1996. Fortellingene går og går. Og så avsluttes de, og en ny fortelling begynner. Igjen og igjen. Forfattervenner snakker om poesi og vennskap. Kjærester snakker. Elskerinner. Kritikere. Og selv om alle sammen synes å kretse om Lima og Belano, snakker de egentlig mest om seg selv, om sine liv, skuffelser, sine kjærligheter og sorger. Fortellingene tar oss med til over et dusin land, og gjennom disse beretningene, disse stemmene, ser vi også hvordan real-visceralismen går i stykker; Og med den en hel generasjons idealisme og politiske bevissthet. Men der de store forfatterne før ham synes å være besatte av Historien, skriver Roberto Bolaño om bruddstykkene. Han skriver om gjengangerne, om eksilet som spredte hundretusener av mennesker rundt omkring i verden, om den stadige, meningsløse vandringen til folk som aldri kan komme hjem. Ville Detektiver er en bok om en generasjon rotløse individer, folk som ikke helt vet hvordan de skal leve i et kontinent fylt opp av mørke og ulykke. Samtidig er boken hysterisk morsom, ironisk, klok, frekk, sentimental og rørende. En roman om poeter som insisterer på at poesien og litteraturen ikke bare dreier seg om bøker, men også om en slags grunnholdning til verden, til væren, til det menneskelige.   

Poeter som ser
Og detektivene?

Hos Roberto Bolaño er de nettopp poetene, de som ser for oss, de som våger å stirre virkeligheten i hvitøyet. Og det samme blikket kreves når man skal stirre inn i litteraturen, for også den er en revne, et svart hull, sånn som virkeligheten. Derfor er også leseren en slik detektiv, en som jakter på mening og sannhet i en verden fylt opp av løgner. Litteraturen er en avgrunn, sykelig, latterlig, farlig, men sann.

Kjære leser: Velkommen til Bolaños univers. Å, som jeg misunner deg som skal lese denne boken for første gang.

Til toppen

Intervju

Last Man Standing

Før Roberto Bolano døde av leversvikt i 2003, hadde han hatt all verdens strøjobber og vendt tilbake til hjemlandet Chile som litterær superstjerne, uten å mene at det var noe særlig å skrive hjem om. Les om en av 2000-tallets mest sentrale forfattere!

Av Pedro Carmona-Alvarez

Roberto Bolaño ble født i Santiago de Chile i 1953 og døde i Barcelona i 2003, i en alder av 49 år. Han tilbragte store deler av barndommen i den sørlige byen Los Angeles, men også i Valparaíso og Viña del Mar. Faren var lastebilsjåfør og amatørbokser, moren lærerinne. I 1968 flytter familien Bolaño til Mexico, og det er der den unge Roberto for alvor begynner å dukke ned i litteraturens verden. Han dropper ut av skolen for å kunne lese og skrive på heltid. Hans ungdomsopprør er dermed uløselig knyttet til litteraturen, slik også livet hans kom til å være.

Da han er 20 år gammel, i 1973, drar Roberto Bolaño fra Mexico til Chile for å ta del i Salvador Allendes marxistiske revolusjon. Men bare en måned etter at han ankommer hovedstaden, kupper militærjuntaen til Augusto Pinochet makten. Noen dager etter militærkuppet blir Bolaño arrestert. Han er fengslet i åtte dager før han blir gjenkjent av to soldater som han gikk på barneskolen med, og som derfor lar ham slippe ut. Bolaño reiser tilbake til Mexico. Der virker han først og fremst som poet i de kommende årene, og selv om det er som romanforfatter og novellist han senere skal oppleve suksess, hevder han alltid å ha foretrukket poesien – ifølge ham selv den høyeste, mest aktverdige av alle litterære genre. I Mexico grunnlegger han også Infra-realismen, sammen med poeten og bestevennen Mario Santiago (Ulises Lima i Ville detektiver). Han skriver dikt og manifester der han stadig hevder at poeten må forlate kaféene, og heller stille seg sammen med skarpskytterne, med ensomme prærieryttere og andre utskudd.

Alle tings bakside
Mye av det Bolaño har skrevet handler om poeter, ja, jeg er nesten fristet til å si at alt han noensinne skrev, på en eller annet måte handler om poeter. Sånne som leter etter alle tings bakside, som streber etter å skape selve erfaringen om til et kunstverk, ikke nødvendigvis gjennom skrift, gjennom dikt, for hos Bolaño bør allerede handlingene være litterære gester. Noen skriver. Andre leter på andre måter, etter andre ting. Men alle holder ut. «En poet dør ikke,» står det et eller annet sted i Ville detektiver, «han synker, men han dør aldri.»

I 1976 drar Bolaño til Europa, og i 1977 bosetter han seg i Barcelona. Der arbeider han som oppvaskhjelp, som kelner, som søppeltømmer, som nattevakt på en campingplass. «Jeg har hatt alle jobbene i hele verden, kanskje bortsett fra de tre eller fire som alle med en viss verdighet alltid vil nekte å utføre,» skriver han senere. Årene i Barcelona er preget av fattigdom, rus, eksess. Han omgås latinamerikanere i eksil, skriver dikt og forsøker å livnære seg som best han kan. Da han nærmer seg 30 år, trekker han seg tilbake fra det bohemske miljøet og ender opp i den lille badebyen Blanes, noen få mil nord for Barcelona. Han gifter seg med Carolina López i 1982, og det er først da han blir far for første gang, i 1990, at han bestemmer seg for å begynne å skrive prosa; ikke fordi han liker det noe særlig, men fordi han mener det er mer lukrativt enn poesien. De første forsøkene er som deltager i regionale litterære konkurranser, som han etter hvert vinner flere av, og som endelig begynner å gi ham et visst ry som forfatter, i tillegg til sårt trengte pengepremier. I 1996 får han endelig et slags gjennombrudd, med romanen La literatura Nazi en América, en encyklopedi over oppdiktede facistiske forfatterskap. Det samme året utkommer også et av hans viktigste verk, romanen Estrella Distante (Distant Star), som handler om en poet som også er pilot og torturist i det pinochetistiske Chile. Disse to korte verkene gjør at forleggeren Jorge Herralde får opp øynene for Bolaño, og da Ville detektiver utkommer to år etter, i 1998, er det på det prestisjetunge spanske forlaget Anagrama.

Resten er, som man sier, historie.

Uærbødig superstjerne
Ville detektiver vinner den prestisjetunge Romulo Gallegos-prisen, og suksessen er et faktum. Da Bolaño igjen vender tilbake til Chile – et land han ikke har satt sine ben i på 25 år – er det som litterær superstjerne. Men under oppholdet rakker han ned på alt og alle. Han er frekk, sarkastisk, respektløs og ofte usaklig, ikke det minste interessert i at noen skal opphøye ham til verken det ene eller andre. Han kaller Isabel Allende (Chiles aller helligste ku) gjentatte ganger for en «skriverske», og da han selv hevder at han uten tvil er den beste spansktalende prosaisten i sin generasjon, presiserer han samtidig at dette ikke er noe verken han eller noen andre burde være særlig stolte av. I tillegg har han mistet sin chilenske aksent, nekter å logre for den lokale litterære eliten, og uttaler seg utelukkende positivt om chilenske forfattere ingen i Chile har lest eller hørt om. Da han blir stilt spørsmål om nasjonalitet, identitet og eksil, svarer han at han jo er født i Chile, men at én chilener i livet hans var nok. Det finnes ingen nostalgi, sier Bolaño. Ingen ønsker om å tilhøre en stamme.

Og denne vegringen for kategorisering, denne trassige, nesten ungdommelige trangen til å stille seg selv på den motsatte siden av alt, gjør seg ikke bare gjeldende når man leser bøkene han skriver, men også når man leser intervjuene han gjør. Han blir spurt om hvorfor han alltid motsier mennesker, og svarer «Jeg motsier aldri noen». «Jeg er en formidabel strategispiller,» sier han et annet sted, «men det må være vanskelige spill. For eksempel handler det om å få Napoleon til å vinne slaget ved Waterloo. Det er spill som tar timer, fryktelige spill, spill som får deg på kroken og forvandler deg til rusmisbruker. » Og så, som en slags poetikk: «Min fotballkarriere ble aldri helt forstått, verken av tilskuerne eller av mine lagkamerater. Jeg syntes alltid det var mer interessant å score selvmål enn mål. Et mål – med mindre du heter Pelé eller Didí eller Garrincha – er noe fremragende vulgært og fryktelig uhøflig mot det andre lagets målmann, som du ikke kjenner og som ikke har gjort deg noen ting. Et selvmål derimot, er en uavhengighetserklæring. Du gjør det klart for kameratene dine – og for publikum – at ditt spill er et annet.»

Raptus
Ifølge oversetteren Natasha Wimmer skrev Bolaño sin første fortelling allerede som sjuåring; en historie om noen kyllinger som forelsket seg i en and. Mellom 1998 og 2003, året han døde av leversvikt på et sykehus i Barcelona, utga Bolaño ytterligere 5 romaner og 3 novellesamlinger (!), deriblant kortromanen Chilensk nocturne (Solum, 2007), som regnes som et av forfatterskapets høydepunkter. Det er likevel mastodonten 2666 som i dag ruver som hans magnum opus, en roman som utkom posthumt, og som Bolaño nesten klarte å ferdigstille før døden innhentet ham.

Men det er en annen historie.

Til toppen

Utdrag

3. november

Jeg vet ikke helt hva visceral realisme handler om. Jeg er sytten år, jeg heter Juan García Madero, jeg er jusstudent i første semester. Egentlig ville jeg ikke studere jus, men litteratur, men onkelen min insisterte, og til slutt måtte jeg gi meg. Jeg er foreldreløs. Jeg skal bli advokat. Det var det jeg sa til onkelen og tanten min før jeg låste meg inne på rommet mitt og gråt hele natten. Eller i det minste en god del av den. Etterpå begynte jeg med tydelig resignasjon å studere ved Det juridiske fakultet, men etter en måned meldte jeg meg på Det filosofiske og litterære fakultets poesiverksted, og på denne måten ble jeg kjent med real-visceralistene eller viscerealistene eller til og med vise-realistene, som de innimellom liker å kalle seg. Innen den tid hadde jeg allerede vært på poesiverkstedet fire ganger, og så langt hadde det ikke skjedd noe, hvilket er en talemåte, for ved nærmere ettertanke var det alltid noe som skjedde: Vi leste dikt og Álamo roste dem eller slaktet dem, alt etter hvilket humør han var i; en av oss leste, Álamo kritiserte, en annen leste, Álamo kritiserte, en annen igjen leste, Álamo kritiserte. Noen ganger kjedet Álamo seg, og da ba han oss (vi som ikke leste akkurat da) om å være med og kritisere, og så var det vi som kritiserte, mens Álamo leste avisen.

Metoden var perfekt for å sikre at ingen ble venner med noen, og at alle vennskap var basert på sykelighet og misunnelse.

På den annen side kan jeg ikke si at Álamo var noen god kritiker, selv om han alltid pratet om kritikk. Nå tror jeg han pratet for å høre sin egen stemme. Han visste hva en perifrase var, han visste det ikke særlig godt, men han visste det. Derimot visste han ikke hva en pentapodi var (som alle vet er det ifølge klassisk verselære et femfotet vers), eller hva et nikarkhisk vers var (det er et vers som ligner på en falaiké), eller hva et tetrastikon (som er en firelinjet strofe) var. Hvordan jeg vet at han ikke visste det? Fordi jeg var så dum å spørre ham den første dagen jeg var på kurset. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på. Den eneste meksikanske poeten som husker disse tingene utenat er Octavio Paz (vår store fiende), resten av dem har ikke peiling, i hvert fall var det det Ulises Lima sa til meg etter at jeg hadde sluttet meg til, og i all vennskapelighet blitt opptatt i, den viscerale realismens rekker. Å stille Álamo slike spørsmål var, som jeg straks skulle oppdage, et tegn på taktløshet. Til å begynne med trodde jeg det var beundring jeg så i smilet hans. Deretter forsto jeg at det nok heller dreide seg om forakt. Meksikanske poeter (og poeter generelt, antar jeg) hater å bli påminnet om sin uvitenhet.

Til toppen

Om forfatter Roberto Bolaño

Den chilenske forfatteren Roberto Bolaño (1953-2003) har med sitt forfatterskap oppnådd kultstatus. Dette skyldes ikke minst gjennombruddsromanen Ville detektiver (1998), som nå er tilgjengelig på norsk!

Til toppen