Lydia Davis’ fortellinger er beskjedne, opptar ikke store plassen, smykker seg ikke med etablerte genrebetegnelser, påstår ikke å ha svar på spørsmålene de stiller, avgrenser seg til det infraordinære, det som er så hverdagslig at det stort sett passerer ubemerket under radaren. Flyktige tanker, automatiske gester, tilfeldige kommentarer, ubevisste utelatelser, mangel på tilstedeværelse. Med presisjon synliggjør hun det usynlige. Med klarhet gjengir hun det uklare. Derfor blir det lett til at man etter å ha hørt Davis stadig sammenligner dagligdagse situasjoner med fortellingene hennes. Fortellingene antar arketypiske kvaliteter, dagliglivet byr på illustrasjoner av dem. Det er fristende å si at man begynner å se verden gjennom “daviske” øyne.