Forelsket og fortapt

De gikk til sengs med fienden. De var langt flere enn vi har trodd. Resten av livet skulle preges av valget de tok. Suverent satte Norge grunnleggende rettsstatsprinsipper til side for å straffe disse kvinnene. Les de rystende krigshistoriene vi aldri ble fortalt i Helle Aarnes' bok Tyskerjentene.

En tidlig aprildag i 1942 går Ellen nervøst fram og tilbake utenfor Veiten 3 i hjertet av Bergen. Fram og tilbake, fram og tilbake. Forbi henne strømmer mennesker. De aner ikke noe om hvor hun skal, men om noen uker vil hun ikke lenger kunne skjule magen for noen.

I to dager hadde den vanligvis så muntre, kvikke og mørkøyde 19-åringen fra Fjellsiden gått slik. Fram og tilbake, fram og tilbake. Hun visste at hun måtte inn før eller siden. Over alt følte hun bare motvilje, hun trengte hjelp og hadde ingen andre nå. Likevel klarte hun det ikke. Selv tyskerne grøsset ved tanken på dette huset; Reichskommisariat, eller Gestapo-huset, som folk flest kalte det. Like godt som andre visste Ellen hva som foregikk der inne, bak de tykke murene. Gestapo, tyskernes hemmelige og hatede statspoliti, var fryktet over hele Europa. Alle visste hvor brutale avhørene kunne være. Bak disse murene, midt i hennes egen hjemby, ble gode nordmenn avhørt, banket opp, torturert eller drept. Flere fanger hoppet i døden; de valgte brosteinen utenfor framfor å bryte sammen under avhør og tortur.

Ellen skammet seg. Ikke over å være gravid, men over å måtte be tyskerne om hjelp. Å måtte gå inn i dette huset. Men om litt, når magen ble mer synlig, ville familien be henne om å dra hjemmefra. Morens formaninger om å ta abort nektet hun å følge. Så hadde hun ingen andre. Bortsett fra Jupp, hennes tyske jagerflygerkjæreste. Nå var han sendt til Finland, men før han dro, hadde han fortalt henne om Lebensborn, som hjalp kvinner som var gravide med tyske soldater. Der, innenfor de tykke murene i Gestapo-huset, holdt Lebensborn til. De ville ta imot henne.

Himmlers hellige Lebensborn
«Heilig soll uns sein jede Mutter guten Blutes» – Hver mor av godt blod skal være oss hellig – lød Heinrich Himmlers motto for Lebensborn. Lebensborn betyr livskilde, og handlet om rasehygiene og befolkningspolitikk. Himmlers SS-organisasjon ble grunnlagt i 1935 og hadde som hellig mål å fremme den ariske rase og stimulere til vekst i rasemessig verdifull befolkning, som den norske. Ingen land utenfor Tyskland fikk flere Lebensborn-hjem enn Norge.

Trass i de store rasistiske ambisjonene ble organisasjonen her i landet frøst og fremst et tysk offentlig velferdsorgan for mødre som hadde fått eller skulle ha barn med tyske menn. I livet til Bergensjenta Ellen Genius skulle Lebensborn komme til å spille en sentral rolle. Hun fikk hjelp bak murene i det fryktede og forhatte Gestapo-bygget. Hun fødte sin første sønn på fødehjemmet på Klekken, og fikk etter hvert jobb som saksbehandler i Lebensborn-systemet. Her følger vi henne fra Klekken via Kinderheim Stalheim ved Voss til det største barnehjemmet i Norge, Godthaab i Bærum, der hun jobbet med Lebensborn-arkivet, adopsjoner og avvikling våren 1945. Så ble hun internert og deportert sammen med tyske Jupp og sønnen samme høst. Den lille familien kom til et Tyskland i ruiner, preget av matmangel og fortvilelse. Etter elleve lungebetennelser fikk Ellen innreisetillatelse til Norge av helsemessige årsaker i 1948. I 1955 flyttet Ellen og barna tilbake til Bergen. Denne gangen for godt, og i 1957 fikk også Jupp tillatelse til å komme. Den dramatiske historien til Ellen Genius gir et enestående innsyn i Lebensborn-prosjektets historie i Norge.

Fem kvinneskjebner søker en forfatter
Ellen Genius er bare en av de fem kvinneskjebnene som har funnet sin forfatter i Helle Aarnes. Etter et svært omfattende intervju- og researcharbeid kunne den 38-årige journalisten i fjor vår presentere sin store artikkelserie om tyskerjentene i Bergens Tidende. Artiklene vakte heftig diskusjon og engasjement, og temperaturen i debatten fortalte at tyskerjenter for mange fremdeles var et betent tema. Men de fleste var både nysgjerrige og positive og ønsket å få vite mer, og det ble forfatterens hovedmotivasjon for å bygge stoffet videre ut i bokform. For avisartiklene ble Aarnes belønnet med Den store journalistprisen for 2008, og i år har boken havnet på bestselgerlisten. Siste bevis på hvordan dette stoffet engasjerer, er at ”Tyskerjentene” nå blir film. Det danske filmselskapet Zentropa, grunnlagt av Lars von Trier, har kjøpt opsjon på boka for å lage spillefilm om temaet.

Yngvild, Else, Therese, Ellen og Gudrun heter de fem tyskerjentene som spiller hovedrollene i Aarnes’ bok. Alle fem var ungjenter da de forelsket seg i en soldat fra okkupasjonsmakten. Alle havnet i uløkka, men valgte å få barnet. For tre av dem ble soldaten den store kjærligheten i livslange ekteskap. Ellen fikk sin Jupp til Bergen etter lange venteår. Yngvild fra Hammerfest levde lykkelig med sin Paul og tre barn i Kiel, helt til han døde på deres 51. bryllupsdag. Blonde og blåøyde Else fra solid middelklasse i Sarpsborg var aldri i tvil da hun møtte den tyske politimannen Erich: ”Ham skal jeg gifte meg med!” Det kostet henne familien, der både faren og de mange brødrene var aktive motstandsfolk, vennskap, det norske statsborgerskapet, jobb og hjemland. Resten av livet levde de to sammen i Berlin, og kjærligheten varte livet ut.

Kjærlighet og tragedie
For de to siste tyskerjentene gikk det verre med kjærligheten. Therese fra Sandnessjøen mistet kontakten med soldatkjæresten Otto, da han ble sendt til østfronten, og så ham aldri igjen. I desperasjon gav hun bort datteren Gisela gjennom en annonse under diverse i Bergens Tidende. Det første paret leverte henne tilbake, da de skjønte at hun var tyskerunge, med et hakekors malt på kofferten. De neste adoptivforeldrene gav den lubne, lyshårete ettåringen navnet Elna, og tok seg godt av henne. Therese giftet seg i 1953 med den norske krigsseileren Leif, og de fikk to barn sammen.  Da han døde og 80 år gamle Therese ble enke etter 40 års ekteskap, ble hun nektet å overta mannens krigspensjon, slik andre enker ville fått. I Rikstrygdeverkets øyne var hun i 1993 fortsatt en tyskertøs.

For Gudrun endte forholdet til den tyske offiseren Hans i en personlig tragedie. Hun ble sviktet, ettersom det viste seg at kjæresten allerede var gift og hadde barn i Tyskland. I 1944 fødte hun en sønn, som hun kalte opp etter faren, inn i Lebensborn-systemet på Hurdal verk. Etter krigen ønsket hun å hente gutten tilbake, men så seg etter hvert tvunget til å oppgi ham til adopsjon. I stedet ble hun innlagt på psykiatrisk sykehus, der hun stadig fortalte om sønnen. På Gaustad ble hun i 1951 lobotomert på begge sider av hodet, og døde 14 dager senere av skadene operasjonen hadde påført henne.

En forferdelig pris
«Det blir en forferdelig pris de kvinner får betale for resten av sin levetid, som ikke avviser tyskerne,» lød det i en radiosending til det norske folk i mai 1941 fra Toralv Øksnevad, stemmen fra London. Sannelig skulle han få rett. De brøt ingen lover, men de valgte fiendens menn, og straffen ble knallhard. Mange ble skamklippet av mobben og hengt ut til spott og spe. Disse rå og brutale klippeaksjonene har vel vært kjent for de fleste.

Mer ukjent er det at langt flere ble rammet av grove statlige overgrep. Over hele landet mistet kvinnene jobbene sine og ble utsatt for ulovlig frihetsberøvelse og tvangsarbeid uten tiltale eller dom. Mange ble internert i egne leire, som lignet påfallende de tyske konsentrasjonsleirene. Det groveste statlige overgrepet var likevel at tyskerjentene ble fratatt sitt norske statsborgerskap da de ble deportert til Tyskland. Myndighetene ordnet dette gjennom et grunnlovsstridig grep, da Stortinget mot én stemme endret loven med tilbakevirkende kraft. Ingen annen gruppe enn tyskerjentene har mistet sitt statsborgerskap i Norges historie.