Da oppgaven var fullført, la Kane alle brevene tilbake i sekken, og knøt igjen alle sekkene med nye lynlåsstropper som han hadde tatt med seg. Stroppene var ikke så vanskelige å få tak i, og de var av det samme merket som tinghuset og postkontoret brukte.
Med tid til overs satte Kane seg på gulvet med sprikende ben og kikket på bildene av konvoluttene på kameraskjermen. Et sted blant dem kom han til å finne den perfekte personen. Han visste det. Han kunne føle det. Opphisselsen fikk hjertet til å banke. Det var lik et elektrisk støt som steg opp fra føttene og pløyde tvers gjennom brystet.
Etter den evinnelige stoppingen og kjøringen i Manhattantrafikken tok det noen øyeblikk før det gikk opp for Kane at bilen faktisk hadde parkert. Han gjemte kameraet. Bakdørene gikk opp. Kane klemte armen med den falske skaden. Elton lente seg inn i bilen og tilbød en hånd. Kane holdt den ene armen inntil seg, strakte fram den andre hånden og grep Eltons utstrakte arm. Kane kom seg opp. Det ville ha vært så lett, så kjapt. Det eneste han trengte å gjøre, var å plante føttene i bakken og trekke. Litt mer kraft, og vakten ville bli dratt inn i bilen. Tapetkniven ville gå inn i Eltons nakke i en eneste glidende bevegelse og så følge kjeven ned til halspulsåren.
Elton hjalp Kane ut av bilen som om han var laget av glass, og ledsaget ham inn på helsesenteret.
Myntslagningen hadde vist mynt: Elton skulle ikke røres. Kane takket redningsmannen og så ham dra. Etter noen minutter forlot Kane senteret og gikk ut på gaten for å sjekke at bilen ikke hadde hastet tilbake for å være sikker på at det gikk bra med ham.
Den var ikke å se noe sted.
Langt senere samme kveld forlot Elton, kledd i løpeantrekk, den delikatesseforretningen han likte best, med en halvspist varm Ruben ostesandwich under den ene armen og en brun papirpose med kolonialvarer under den andre. En høy, glattbarbert, velkledd mann stod plutselig rett foran Elton og sperret veien for ham, og tvang ham til å stoppe opp i mørket, under et ødelagt gatelys.
Joshua Kane nøt den friske kvelden, følelsen av en god dress og en ren hals.
«Jeg slo mynt og krone igjen,» sa han.
Kane skjøt Elton i ansiktet, gikk raskt inn i et mørkt smug og forsvant. En slik kjapp, enkel henrettelse gav ikke Kane noen glede. Ideelt sett skulle han gjerne ha hatt noen dager sammen med Elton, men det hadde han ikke tid til.
Han hadde mye å gjøre.

Til toppen