Til faste tider (Innbundet)

Forfatter:

Inge Ulrik Gundersen (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2015
Antall sider: 304
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Like clockwork
Oversatt av: Gundersen, Inge Ulrik
ISBN/EAN: 9788202431730
Kategori: Krim og spenning
Omtale Til faste tider

Rystende fra Cape Town

En seriemorder går løs i Cape Town. Flere lik blir funnet med jevne mellomrom i en verden der mord, voldtekt og sexmisbruk er normalt. Til faste tider er sterke saker, mesterlig komponert av Sør-Afrikas ubestridte krimdronning.

Journalist og etterforsker Clare Hart er i gang med en dokumentar om salg og sexmisbruk av kvinner fra landene nord for Sør-Afrika. Når et lik blir funnet utenfor hennes leilighet, kan ikke detektiv Riedwaan Faizal tenke seg en bedre samarbeidspartner enn Clare for å lage en profil av morderen. Clare har allerede en unik oversikt over alle som er involvert i kjøp og salg av unge jenter, men hvem står bak dette grufulle mordet, der liket blir funnet med halsen skåret over og kroppen dandert i en grotesk stilling?

Ingen solside

Det blir fort klart at dette er en seriemorders gjerninger, og så er kappløpet i gang. Kan de to etterforskerne finne morderen før flere kvinner blir drept? Og er morderen tilknyttet det perverse traffickingmiljøet?

Forfatter Orford er helt nådeløs når hun bruker den vakre byens underverden som bakteppe, nærmere bestemt herreklubber på byens solside. Inne i klubbene finnes ingen solsider, der er livet bare mørkt, destruktivt og amoralsk i forhold til bruk og kast av forsvarsløse jenter. Du blir forbannet når du leser, du lærer utrolig mye om menneskets latente ondskap, men heldigvis finnes det en etterforsker som etter hvert hamler opp med de sprengkåte udyrene.   
 
Fanger hjerte og hjerne
I løpet av to romaner har Clare Hart klart å fange både hjertet og hjernen min, og blitt en av mine desiderte idealer når det kommer til etterforskere. Damen alene er grunn god nok til å gå løs på Margie Orfords krim. Clare er unik i tankegangen, og attpåtil en ensom ulv som har lært seg å ikke stole på noen. Hun har et av- og påforhold til Riedwaan Faizal som elsker, et forhold som kort sagt kan karakteriseres som komplisert, og en søster som ikke er riktig vel bevart. Men først og fremst er hun en modig, klok og flott etterforsker, som skiller seg ut blant altfor mange forsofne drukkenbolter som ikke fikser sitt eget liv, men redder andres. Akkurat passe kompleks er hun. Tar jeg ikke mye feil, bruker Orford en god del av seg selv i profilen av Clare.

En følelsesløs drittsekk
Jeg røper ikke for mye når jeg forteller at flere lik blir funnet til faste tider. En djevel ved navn Kelvin Landman styrer det mørke miljøet som Clare og Riedwaan etterforsker, han er inkarnasjonen av en følelsesløs drittsekk, men er det han som står bak disse bestialske mordene? Why would I kill them? Dead girls make me no money. Live ones do. You see? Orford legger ingen ting imellom når hun beskriver miljøet, ingen tvil om at hun har det dystre bakteppet under huden.

Overbevisende karakterer
Trafficking er et tema som får lite oppmerksomhet i vår virkelige verden. Margie Orford imponerer når hun tar det opp, hun vet hva hun skriver om. Når hun kombinerer temaet med overbevisende karakterer, en helt å heie på, et finurlig plot og skriver med gnistrende energi, blir resultatet fremragende. Vil du stifte bekjentskap med en begavet forteller og en kvinnelig helt som går sine egne veier, er det bare å kaste seg over Orford. Når du først har lest henne, er det som med andre kvalitetsforfattere. Du vil bare ha mer og mer. 
Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

En heseblesende, uhyggelig thriller.
Sunday Times, SA

Andre utgaver

Til faste tider
Bokmål Ebok 2015
Til faste tider
Bokmål Heftet 2016

Flere bøker av Margie Orford:

Anmeldelser av Til faste tider

«En heseblesende, uhyggelig thriller.» 
Sunday Times, SA

«En kompleks kvinnelig protagonist.»
Liz McGregor, The Sunday Independent

«En tempofylt pageturner med handling som pirker i sprekkene på Cape Town’s velstående fasade.»
Dawn Kennedy, Cape Times

«Orford har skrevet en godt gjennomtenkt fortelling som trekker sammen alle løse tråder i en velskrevet slutt. Innimellom katt-og-musleken, avdekker hun en verden hvor kvinner ikke er noe annet enn sex-objekter. Orford bringer denne virkelige verden hjem til leseren, som ikke har noen ide om hva som skjer i den mørke verden av prostitusjon og gjengritualer.»
Yolandi Groenewald, Mail and Guardian

Til toppen

Intervju

Margie Orfords vakre, voldelige verden

Som journalist har hun vunnet mange priser for sitt banebrytende arbeid for kvinner og barn. Hun lager filmer, skriver barnebøker, skolebøker og altså krim. Fremragende krim. Romanen Til faste tider skrev hun etter å ha gjort omfattende journalistisk research om vold, sexmisbruk og menneskehandel for et annet oppdrag.

Født i forbannelse
– Romanen ble født i sinne og raseri. Jeg hadde gjort research om hvordan kvinner blir voldtatt og brukt som sexvarer i Cape Town. Researchen skulle brukes i journalistisk øyemed, men jeg trengte et sted å skrive av meg fortvilelsen. Det er derfor romanen har et mørkt bakteppe. Jeg ville vise hvordan kvinner opplever å bli brukt og utnyttet på denne måten, og hvilke motiver som driver menn til galskapen. Jeg ville også få frem hvordan det er å dø i hendene til en mann totalt blottet for empati og medfølelse, sier Orford.

Et personlig prosjekt
Et av Orfords viktigste motiver for å skrive er å beskrive hvordan Sør-Afrika er, og ikke hvordan landet burde være. Hun mener det er et ekstremt voldelig land, og spesielt utsatt er kvinner og jenter. Da hun kom tilbake til landet etter oppholdet i New York i 2001, ble hun besatt av redselen for en brutalitet hun bare hadde lest om. Orford er mor til tre jenter på samme alder som ofrene i Til faste tider, så romanen er også et personlig prosjekt, en måte å skrive seg ut av den frykten som alltid vil være der.

Kvinner som utfordrer
– Noen av kvinnene i romanen klarer å frigjøre seg fra de ufyselige dyrene som utnytter dem. Det er viktig for meg å vise at det er mulig å ta opp kampen selv om det kan synes umulig. Jeg liker kvinner som utfordrer farlige trusler, slik både flere av ofrene og ikke minst Clare selv gjør. Hun er alene, lever i en slags selvbestemt isolasjon, har en meget sterk sans for rettferdighet og bruker kunnskapen som ekspert på vold og sexmisbruk mot kvinner for å fakke morderen. Hun kunne latt være, men når Riedwaan Faizal kontakter henne, er det umulig. Men også Clare har behov for nærhet, for så å trekke seg tilbake til seg selv. Derav det merkelige forholdet mellom de to etterforskerne.
 
Slaveri, kolonialisme, apartheid …
Pappas jente, den første av Orfords bøker, kom på norsk i 2013. Superlativene haglet, men krimkarrieren startet egentlig med Til faste tider i 2008. Hun har skrevet fem krimromaner der handlingen er lagt til det sørlige Afrika. Det er der hun har lært å kjenne hva makt, konflikter og skjønnhet er, ifølge henne selv. Kanskje ikke så rart, med en arv som handler om slaveri, apartheid og kolonialisme. Historien forklarer mye om hvilken vold og trauma det vakre landet har blitt utsatt for. Orford har satt seg godt inn i det, men går ikke i den fella andre journalister har lett for å la seg lure inn i når de prøver seg på fiksjon. Bøkene hennes er ikke forkledd sosiologi, hun har en penn som leverer universell krimlitteratur av beste sort. Og hun har mange litterære forbilder …

Allsidig litteratursmak
– Franz Kafka, brødrene Grimm, JM Coetzee (litteraturlæreren hennes på universitetet), Alice Munro, Sigmund Freud, Karl Marx, Toni Morrison, Ruth Rendell, George Orwell, Ian Rankin, Shakespeare og Carole Joyce Oates er bare noen av mine favoritter. For ikke å glemme den greske mytologien, som har hjulpet meg med å forstå hvilken grusom, vakker verden jeg lever i, sier Margie Orford i et intervju med en av Australias viktigste litteraturbloggere. Hun er godt på vei til å bidra til forståelsen med sine sterke historier om hva som skjer under overflaten i vakre, voldelige Sør-Afrika.

Av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Utdrag

Mannen ser på sigaretten som brenner mellom fingrene på den høyre hånden hans. Mansjetten på silkeskjorta strammer rundt det slanke håndleddet, mansjettknappen glitrer i det kunstige lyset. Selv om rommet ligger skjult midt i huset – som er en labyrint av rom og ganger – hører han dunkingen fra bildører som blir smelt igjen i garasjen. Han løfter hodet, kortklipt, med arr her og der, og lytter. Han venter. Han vet hvor lang tid det vil ta. Så reiser han seg fra skinnstolen. Han går bort til døra, som glir opp ved en lett berøring. Dette rommet og dets eksistens er ikke synlig fra noe sted. Det er aldri noen som kommer inn i det.
Med to skritt er han inne i rommet der de har tatt inn den nye leveransen. Hun ser på ham, skrekkslagen. Det provoserer ham. Han rekker hånden fram mot jenta. Hun er forvirret og oppdratt til å være høflig, så hun rekker fram hånden hun også. Han ser på den. Så vender han håndflaten hennes opp – hemmelig, rosa. Han ser henne inn i øynene og smiler. Deretter stumper han sigaretten i hånden hennes.
«Velkommen,» sier han.
Jenta ser hvordan hjertelinjen som buer seg rundt den runde tommelmuskelen blir svidd bort. Det korte, sjokkerte gispet hennes bryter stillheten.
«Hva heter du?» mumler han og stryker det lange håret hennes bak øret.
«Jeg vil hjem,» hvisker hun. «Vær så snill.»
Mannen stryker over den buede haken hennes, den myke halsen. Så snur han seg og går tilbake til kontoret. Han er vant til makt, han trenger ikke å sprade. Han vet at jenta ikke vil ta blikket fra ham. Han taster et nummer på telefonen sin. Samtalen blir umiddelbart besvart.
«Jeg har en liten ting til deg. Ny vare. Nei, ingen andre interessenter ennå.» Han ler og snur seg for å se på mens jenta blir geleidet ut, før han avslutter samtalen.
Flere timer senere sitter jenta fortsatt sammenkrøpet i et hjørne, uvitende om kameraet som hele tiden holder øye med henne. Hun er alene, sitter med knærne trukket opp mot brystet. Et grovt og skittent pledd er lagt rundt henne.Klærne hennes er borte. Hun skjelver, holder hånden i fanget mens fingrene prøver å finne en stilling der de ikke vil komme borti det brente kjøttet midt i håndflaten. Huden hennes er merket av hender som har tatt hardt i henne, hun har blåmerker etter den lille motstanden hun gjorde. Hun omfavner knærne sine. Anstrengelsen får henne til å klynke, og hun krymper seg av lyden, senker hodet, klarer ikke å komme på en måte å overleve dette på. Og hun er for full av hat til å finne en måte å dø på. Etter en lang stund hever hun hodet.
Noe kameraet ikke ser: For å overleve tenker hun på drapsmetoder.

Til toppen