Nær døden-opplevelse førte til krimromaner

-Jeg har helt siden inngangen til tenårene likt veldig godt å skrive. Visstnok er jeg nå eneste norske krimforfatter med ny roman hvert år siden 2010, sier Hans Olav Lahlum.

Få forfattere er like produktive og allsidige som Hans Olav Lahlum. I over ti år har han vært en favoritt blant krimlesere, samtidig som han har skrevet flere store og viktige verk om politikk og samfunn.

Og dét er bare forfattervirksomheten. I tillegg er han sjakkekspert på TV, politiker – og ikke minst verdensrekordholder for tidenes lengste intervju (30 timer!).

I høst fylte Lahlum 50 år, og det er ingenting som tyder på at det har satt noen stopper for produktiviteten.

Høstens kriminalroman Terningmorderen er den ellevte i serien om K2 og Patricia, hans klassiske krimromanserie fra 1960- og 1970-tallets Norge. Hvordan får jubilanten tid til å skrive så mye, og hva var "tog-eurekaet" som ble krimdebut? Og i tillegg dukker farfaren fra Gjøvik opp i den nye Terningmorderen.

– Du er utvilsomt en svært effektiv forfatter, i tillegg til å ha en rekke ulike engasjement ved siden av. Hvordan får du skrevet så mye som du gjør?

– Jeg tror produksjonen skyldes dels at jeg skriver raskere og dels at jeg tidvis fortsetter lenger utover kveldene enn de fleste andre forfattere. Det skyldes definitivt ikke at jeg starter veldig tidlig om morgenen. Så tror jeg at en nær døden-opplevelse fra 14-årsalderen fortsatt påvirker positivt her, i den forstand at jeg ikke liker å utsette ting jeg gjerne vil ha gjort.

– Og hvor kommer alle ideene dine fra?

– Romanideene mine oppstår ofte med et eller annet tema jeg får, enten gjennom lesing eller møter med andre mennesker. Deretter flyr de videre på egen hånd, med noe uberegnelig retning og fart, sier Lahlum.

– Har du et spesielt øyeblikk fra ditt forfatterskap du husker ekstra godt?

– Debutromanen Menneskefluene, den første av bøkene om K2 og Patricia, var en ganske unik eureka-opplevelse i mitt forfatterskap. Jeg hadde vært i Oslo og hatt en lengre samtale med en talentfull ung historiestudent som skrev en meget interessant masteroppgave om norske kvinners ofte undervurderte innsats i motstandskampen under krigen, forteller Lahlum.

– Tankene drev videre rundt temaet krigen, motstandskamp og hva som kunne ha skjedd videre med mennesker der hvis bare ... Og så kom det i løpet av en to timers togtur opp i hodet en komplett plan for en ny historisk krimroman.

– Vil du si litt om skriveprosessen din generelt?

– Vanligvis varer planleggingsprosessene mine mye lengre, men det er ganske vanlig at de bråstarter i eller like etter en samtale om et interessant tema.

Bassengveien er en lang, fin og tradisjonsrik gate i Gjøvik. Her bor Lahlum selv, og gaten er dermed et slags "hovedkvarter" for produksjon av mordmysterier og store biografier for den kreative forfatteren. Gaten med det fine navnet Bassengveien starter i sentrum av Gjøvik og slutter ved en stor grønn park med utendørs svømmebasseng.

– Min farfar Hans Lahlum jobbet seg opp fra svært enkle kår til en posisjon i borgerlig middelklasse og ble som polbestyrer en kjent mann i byen, sier Lahlum.

Farfaren bodde nesten 50 år i gaten, frem til sin død i 1977.

– Familien min nærmer seg dermed 100-årsjubileum i Bassengveien 28A, hvor jeg bor og skriver mine bøker nå. Farfar opptrer i en birolle tidlig i den nye romanen, og jeg skriver litt mer om ham og Bassengveien i etterordet der.

Av: Nina Bjordal

Til toppen

«Du leste altså i avisen at en venn av deg på Gjøvik er omkommet etter et fall i fjellet. Det lokale politiet har konkludert med at hendelsen var en ulykke og henlagt saken. Du føler deg likevel ikke overbevist om at det ikke har blitt begått et drap?» sa jeg.

Berentsen nikket raskt, og tørket deretter noen svettedråper av pannen med et hvitt lommetørkle.

«Det er i korte trekk en korrekt oppsummering av hvorfor jeg i all hast oppsøker deg. Ved en tilfeldighet kom jeg over avisnotisen på lærerværelset i siste friminutt på lærerværelset. Jeg ble ganske forferdet. Min konsentrasjon i den påfølgende norsktimen var nok langt fra den beste, og jeg kan bare håpe at det ikke ble synlig for elevene. Noen år har gått siden min siste kontakt med Olsen, men vi sto hverandre nær en gang i tiden. Det var ganske sjokkerende å lese at han hadde gått bort i så ung alder», svarte han.

Lektor Berentsen brukte etternavn på sin avdøde venn. Det stemte jo godt overens med at han oppga ikke å ha hatt kontakt med denne mannen på noen år. Samtidig ble det mer påfallende at han var så uforstående til at dødsfallet kunne være en ulykke.

«Det er naturligvis alltid et sjokk når man hører at en venn eller bekjent er gått bort uventet og i ganske ung alder. Men ulykker kan jo ramme hvem som helst av oss til nær sagt hvilket som helst tidspunkt, og fjellet er langt fra det minst farlige stedet i den sammenheng. Har du noen grunn til å mistenke at det skulle ha tilstøtt ham noe kriminelt?» innvendte jeg høflig.

Min gjest sukket tungt og tenkte seg om noen sekunder før han svarte.

«Jeg ble naturligvis oppskaket da jeg leste denne meldingen. Kanskje overdramatiserer jeg derfor situasjonen. Den Marvin Olsen jeg kjente var imidlertid en meget dynamisk mann. Han likte å gå turer i skog og mark, men hadde etter hva jeg kan huske en slags høydeskrekk som gjorde at han holdt seg på trygg avstand fra potensielt farlige høydedrag. Det virker derfor ganske eiendommelig, nærmest uforståelig, at han av alle mennesker skulle omkomme akkurat i en fallulykke fra en fjellskrent. Jeg vil sette stor pris på om du kan ta deg en dag eller to på Gjøvik og bringe på det rene om det er noen grunn til å mistenke at det kan ha vært et drap. Dersom din konklusjon viser seg å være at min venns dødsfall var en ren ulykkeshendelse, skal jeg sikkert raskt kunne slå meg til ro med det.»

Til toppen