“Når man gråter uten grunn, er det en bekreftelse på at man har forstått alt.” Cioran utforsker med humor og vemod vårt forhold til en ensom Gud som er absolutt fraværende og forlatt. Men allikevel tilstede.

“Når man gråter uten grunn, er det en bekreftelse på at man har forstått alt.” I den eksistensialistiske tradisjonen fra Nietzsche, Shestov og Kierkegaard preseterer vi her den rumeske filosofen E. M. Ciorans hoved verk Lacrimi si Sfiniti fra 1937. I gjennom aforismer og korte, til tider komiske refleksjoner, utforsker Cioran vårt forhold til en ensom Gud som både er absolutt til stede og absolutt fraværende; “Med litt større iver kunne vi ha gjort Gud lykkeligere. Men nå har vi forlatt ham, og han er mer ensom enn før verdens begynnelse.”

Oversatt av Bertil Knudsen og Knut E. Sparre.

Nr. 30 i Cappelens upopulære skrifter.