På denne turneen var jeg kledd i sort fra topp til tå under foregivende av at det var en elegant farge, for jeg ville ikke innrømme for noen, ikke engang meg selv, at jeg bar sorg.
«Du ser ut som en chilensk enke,» sa Willie og ga meg et rødt brannmannstørkle. Jeg husker ikke lenger hvilke byer jeg kom til, hvem jeg ble kjent med, ei heller hva jeg gjorde, og ikke spiller det noen rolle, bare at jeg møtte Ernesto i New York. Din mann syntes det var så rørende da jeg fortalte at jeg arbeidet på noen memoarer om deg. Vi gråt sammen, og summen av vår bedrøvelse utløste et haglvær.
«Det pleier å hagle om vinteren,» sa Nico da jeg nevnte det i telefonen. Jeg tilbrakte flere uker langt borte fra mine kjære, i en hypnotisk forfatning. Om kvelden stupte jeg ned i ukjente senger, sanseløs av sovetabletter, og om morgenen ristet jeg av meg marerittene med beksvart kaffe. Jeg snakket med dem i California i telefonen, og til mor fakset jeg brev som ble utvisket av tiden, for de ble trykt med et lysømfintlig blekk. Mange av den tidens begivenheter er gått tapt, og jeg er sikker på at det er best slik. Jeg telte timene som gjensto før jeg kunne dra hjem og skjule meg for verden. Jeg ville sove hos Willie, leke med barnebarna mine og trøste meg med å lage halskjeder i verkstedet til min venninne Tabra.
Jeg hørte at Celia gikk ned i vekt til tross for svangerskapet, i stedet for å legge på seg, at barnebarnet mitt, Alejandro, allerede gikk med ryggsekk til barnehagen, og at Andrea måtte ta en øyeoperasjon. Hun var bitte liten, hadde noen gylne fjoner på hodet og skjelte som bare det, det venstre øyet gikk dit det selv ville. Hun var stille og innesluttet, jeg hadde inntrykk av at hun alltid pønsket på et eller annet, og hun suttet på tommelen med et godt tak i en bomullsklut - sin «tuto» - som hun aldri ga slipp på. Du var ikke så glad i barn, Paula. En gang du var på besøk og skulle skifte bleier på Alejandro, tilsto du at jo mer du var sammen med nevøen din, desto mindre lyst fikk du til å bli mor. Andrea fikk du aldri lære å kjenne, men den natten du døde, lå hun og broren hennes og sov ved fotenden av sengen din.
Til toppen