En time senere lå hun i sengen på det kalde soverommet hjemme hos seg selv. Hun husket ikke om hun hadde spist. Flashbacks av Martins døde ansikt rullet som en film gjennom hodet igjen og igjen. Ansiktet hans, men likevel et annet. Skarpskåret, mildt og velpleid, det sølvgrå håret kort og velklippet. Munnen lukket, leppene blå, armene gipset.
Hun kastet seg over på siden og rullet seg sammen til en liten ball, trakk dynen over hodet, men frøs likevel så hun hakket tenner. Noe helt skrekkelig måtte ha skjedd på sykehuset. Kanskje med en pute, hadde professor Wangen sagt, men hvordan? Og hvem?
Hun husket ikke engang hvor hun hadde parkert bilen, om den sto i Hesselberggata eller i en av sidegatene. Hun hadde tatt med seg alle papirene opp, stappet dem ned i en krøllete bærepose og tømt halvparten ut på skrivebordet bak døra. Hun stirret opp i det mørke taket, så for seg nypebuskene langs plenen i Solveien. Ut mot skrenten. Taggete grener med blekrosa blomster som visnet og etterlot seg harde grønne frukter, som råtnet og ble sorte om vinteren. Vissheten om at hun kanskje satt på særdeles viktig informasjon fikk henne til å kaldsvette. Hvordan skulle hun få levert dokumentene til Cato Isaksen?
Hun knep øynene sammen, men visste at hun ikke kom til å få sove, at hverken konjakkene eller trettheten ville hjelpe. Hun hadde tatt med seg de papirene. Det hadde skjedd på impuls, som den gangen hun stjal sin egen legejournal fra en psykiater. Hadde legeerklæringen vært digitalisert og tilgjengelig ville hun aldri ha sluppet inn på Politihøyskolen. Psykiateren hadde skrevet at hun i gitte situasjoner hadde en overproduksjon av stresshormonene adrenalin og kortisol og at det igjen førte til ubalanse i immunforsvaret, som igjen gjorde at hun blokkerte for tanker og handlinger.
Om hun ga Cato dokumentene, ville han skjønne at hun hadde hentet dem på egenhånd, uten tillatelse. Han ville melde fra til Myklebust, som umiddelbart ville fjerne henne fra stillingen som etterforsker ved Voldsavsnittet. Hun kunne ikke gå på det møtet i innsatsgruppa imorgen. Jeg antar at noen har kommet seg inn på sykerommet hans. Hun kjente hvordan musklene i magen strammet seg som knyttnever og kastet seg rundt på den andre siden. Hun kunne miste autorisasjonen, i beste fall ende opp som privat etterforsker, i likhet med Olav Thiis.
Hun dro dynen opp til haken, satte seg opp, men la seg ned igjen. Det kjentes som om noen hadde koblet en slange til armen hennes og tappet henne for krefter.
Varme tårer rant fra øynene og ned mot ørene på hver side. Hun gjenkjente den barnslige smaken av gråt som prikket i nesa og den overveldende følelsen av fortapthet.
Sjokket over Martins brå død blandet seg med følelsen av noe annet, noe som trådte frem med en intensitet hun lenge hadde fortrengt. Minnene om det tåkete kaoset der foreldrene var farlige fiender som bedrev angrep og motangrep, strømmet på. Hun husket svettelukten fra moren, på kjøkkenet med de gule skapene. Følelsen da hun løp hjem fra skolen alene på kalde tåkete dager, åpnet ytterdøra nede og sto i heisen opp til syvende etasje. Angsten for hva som ville møte henne bak den brune døra med kikkehullet som hang som et ondt glassaktig øye høyt der oppe. Hun kjente hvert kvistmønster i treet i døra. De var ulver, hekser og monstre. Og om natten, hvis moren terroriserte faren, ropte og anklaget ham for ting og hun ikke orket å være hjemme, løp hun tynnkledd over parkeringsplassen, inn i undergangen der skrittene hennes laget ekko mot murveggene og videre mot endestasjonen der bussene stoppet. Der ble hun sittende på den fuktige iskalde benken i busskuret og dingle med beina i timevis. Hun husket det som om det alltid var høst.

Til toppen