| Forfatter: | Irène Némirovsky |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2006 |
| Antall sider: | 507 |
| Forlag: | Arneberg Forlag |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Suite Francaise |
| Oversatt av: | Jensen, Kjell Olaf |
| ISBN/EAN: | 9788291614373 |
Av og til gjøres et ekstraordinært, litterært funn. Storm i juni er et
resultat av et slikt.
Den jødiske forfatteren Irène Némirovsky døde i konsentrasjonsleir i
1942, 39 år gammel. Hun ble arrestert en måned tidligere i Frankrike.
Némirovsky hadde lagt sine siste notater i en koffert, da hun ante hva som
ventet henne. Snart ble også ektemannen arrestert og sendt til Auschwitz.
Men døtrene kom seg unna. De var 5 og 13 år, og de klarte å få med seg
kofferten fra skjulested til skjulested. De overlevde i to år på flukt i det
tyskokkuperte Frankrike.
Funnet fra fortiden
Det skulle gå mange år før døtrene oppdaget hva kofferten inneholdt. De
regnet med at notatene var dagbøker, og det var for smertefullt å skulle
lese det de trodde var morens siste tanker. Først i 1992 ble det klart at
det lå en stor roman i kofferten. Den eldste datteren, Denise Epstein,
begynte å lese manuskriptet for første gang. Det var skrevet med bittesmå
bokstaver for å spare på papiret. Det kunne være to til tre kapitler på én
side. Med god hjelp fra forstørrelsesglasset renskrev Denise Epstein
manuset. Hun sendte det til offentlige arkiver og beholdt en kopi i
skuffen. Etter hvert lot hun seg også overtale til å utgi romanen.
Posthum suksess
Den beslutningen er det mange lesere som har satt stor pris på. Romanen går
nå sin seiersgang gjennom Europa. Opprinnelig hadde Irène Némirovsky
planlagt et fembindsverk om livet under den tyske okkupasjonen av Frankrike.
Den siste delen hadde hun tenkt å kalle «Fred». Men frigjøringen fikk
Némirovsky selv aldri oppleve. Hun rakk kun å fullføre to deler av
roman-verket, som du finner i Storm i juni. Bakerst følger et tillegg med
forfatterens egne dagboknotater.
Flukten fra Paris
Den første delen handler om folks flukt fra Paris, da de tyske soldatene var
på vei mot byen. Vi følger flere velstående familier, med alle deres særegne
med-lemmer. Mange er besatt av å bevare sine posisjoner og sin rikdom. Men i
krigskaoset stiller plutselig alle på lik linje, og dramatiske begivenheter
finner sted på veien.
Andre del beskriver landsbylivet under den tyske okkupasjonen. En
sentral figur er en tysk offiser, og Némirovsky briljerer ikke minst med
sine kvinneportretter.
Skrev på spreng
Slik følger romanen den samme veien som forfatteren selv tok. Hun dro selv
fra bostedet i Paris. Den lille familien hennes oppholdt seg i en liten
landsby, hvor de var de eneste som måtte bære den gule stjernen på
jakkeslaget. Her skrev Irène Némirovsky på spreng. Hun visste at tiden var
knapp.
I sine notater skrev Némirovsky at hun tvilte på om hun ville rekke å
fullføre det fembindsverket hun hadde begynt på. Hun trodde også at de to
avsluttede delene av romanen ville måtte utgis etter hennes død.
Manuskriptet ble lagt i kofferten. 13. juli 1942 ble hun arrestert. Hun døde
i konsentrasjonsleir én måned senere.
Menneskelig innsikt
I Storm i juni møter vi krigens begivenheter på nært hold. Samtidig har Némirovsky beholdt et medfølende ogpresist registrerende menneskelig blikk.
Med etsende humor utleveres den franske overklassens hykleri. Némirvosky nøler ikke med å beskrive folks bevegelser i en presset situasjon. Bak frontlinjene blir vi kjent med
mennesker fra alle samfunnslag. De tyske soldatene skildres som plikttro
soldater som kan være hardhendte nok, men som selv ønsker seg hjem til sine
familier. Némirovsky beskriver også forhold mellom tyske soldater og ensomme
franske kvinner. En av de sistnevnte uttrykker seg slik om dette: «Det var
begredelig, men det ville snart bli glemt». Der tok hun feil.
Funnet av mesterverket i kofferten har bidratt til at Irène Némirovsky
selv har kommet fram fra glemselen, som den briljante forfatteren hun var.
Gjør deg klar for den nådeløse romanen om det beseirede og okkuperte
Frankrike.
| Storm i juni | |||
| Bokmål | Heftet | 2021 | |
| Storm i juni | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2017 | |
| Storm i juni | |||
| Bokmål | Ebok | 2021 | |
Varmt, syntes pariserne. Vårluft. Det var krigsnatt, flyalarm. Men natten svant hen, krigen var langt borte. De som ikke sov, de syke dypt nede i sengen, mødre med sønner ved fronten og forelskede kvinner med øyne som var falmet av tårer, hørte det første gufset fra sirenen. Fremdeles var det bare et dypt pust, som når et sukk presser seg ut av et fortrykt bryst. Det gikk noen øyeblikk, så fyltes hele himmelen av larm. Den kom langt borte fra, lengst borte bak horisonten, det var som om den ikke forhastet seg. De sovende drømte om havet som skyver bølger og rullesten foran seg, om stormen som rister i skogen i mars, om en bøling okser som løper tungt, slik at klovene får jorden til å skake; men til slutt vek søvnen plassen, og mannen mumlet, mens han bare åpnet øynene på gløtt:
"Er det flyalarm?"
Kvinnene, som var livligere og mer nervøse, var oppe allerede. Noen av dem gikk og la seg igjen, etter å ha lukket vinduene og slått for lemmene. Dagen før, mandag 3. juni, hadde det falt bomber over Paris for første gang siden denne krigen begynte, men folket var fortsatt rolig. Nyhetene var imidlertid dårlige. Folk trodde ikke på dem. De ville ikke ha trodd noe mer på det om man hadde forkynt en seier. "Vi skjønner ikke noe av det," sa folk. I lyset fra en lommelykt kledte man på barna. Mødrene tok de små, tunge og varme kroppene i armene og løftet dem opp: "Kom nå, ikke vær redd, ikke gråt." Det var flyalarm. Alle lamper sluknet; men under den forgylte junihimmelen lå hvert hus og hver gate fullt synlig. Og Seinen så ut til å ta opp i seg alle de spredte lysene og reflektere dem hundrefold, som et fasettspeil. Vinduene var utilstrekkelig kamuflert, takene glimtet i den svake skyggen, hvert fremspring på dørenes jernbeslag skinte svakt, og noen røde trafikklys holdt seg lenger enn de andre, uten at noen kunne si hvorfor. Seinen trakk dem til seg, fanget dem inn og lekte med dem i sine bølger. Ovenfra måtte den fortone seg like hvit som en elv av melk. Den veiledet de fiendtlige flyene, trodde enkelte. Andre hevdet at det var umulig. I virkeligheten var det ingen som visste noe. "Jeg blir liggende," mumlet søvnige stemmer, "jeg er ikke redd." "Men én gang er tross alt nok," svarte fornuftige folk.
