Sykelig besatt

– Stalking blir ikke tatt på alvor. Så etter hvert som vi researchet temaet, bestemte vi oss for å skrive om tidenes verste stalker.

Hver tolvte svenske blir stalket i løpet av sitt liv, og forskning viser at en tredel av alle stalkere gjør alvorlige inngrep i offerets liv. Den svenske prinsessen er stalket, Agnetha Fältskog også, og alle har vi litt av snikjegeren i oss når vi kikker inn gjennom vinduer på høstmørke kvelder. Heldigvis er de færreste av oss besatt av syndromet som kan føre til de grusomste ting, ifølge ekteparet Alexandra og Alexander Ahndoril, alias Lars Kepler.

Snokingens paranoia
– Vi kommer til å se mer av dette fenomenet etter hvert som vi får flere virkemidler som kan brukes til å stalke. Bare tenk hvilke muligheter sosiale medier gir til å snoke i andre menneskers liv, sier Alexander. Det var denne sykelige besattheten av et annet menneske som ekteparet bestemte seg for å kombinere med paranoia og ultragrov vold. Gudene skal vite at Kepler har lyktes nok en gang.

Livredd i eget hus
Å lykkes har ofte en bakside. Det berømte krimparet har kjøpt hus utenfor Stockholm, og Alexandra var så inne i sin litterære stalkerboble mens hun skrev at hun rett og slett ble redd en fredag kveld da hun så ut av de store stuevinduene, ut i stummende mørke, mens hun ventet på at Alexander skulle komme hjem fra Stockholm sentrum. Litterære tekster ble med ett en krypende skummel virkelighet, inntil helten hennes endelig dukket opp.

Hjerte for krim
– Av og til føler vi oss forvirret over hvilke konsekvenser skrivingen kan få, men det er en del av den totale pakken. Det er jo dette vi elsker å holde på med, sier Alexandra. Ingen tvil om at duoen har et stort hjerte for det de gjør. Den femte boken om Joona Linna og resten av persongalleriet på Rikskrim har tatt både tid og krefter. Den ble lengre enn de hadde tenkt seg, researchen mer omfattende, og  ”gamle” personer er viet større plass på bekostning av helter som rett og slett ble nødt til å hente seg inn før nye oppgaver venter i neste bok.

Interessant person
– Vi synes hypnotisør Erik er en interessant person, folk med slike svakheter er ofte det. Han lyver lett når ting blir ubehagelig, og ”trasslar det till” når det stormer som verst, selv om han i utgangspunktet er både flink og redelig, sier Alexander. – Erik har fått relativt stor plass, akkurat som den gravide kriminalinspektøren Margot, på bekostning av Joona, som hadde et tøft oppdrag i Sandmannen. Joona ble redusert, og har en hard vei å gå før han er tilbake i kjent slag. Det samme gjelder for så vidt Saga Bauer, som likevel har en viktig rolle i starten av Stalker når vi er i tvil om Joona har forsvunnet for godt eller ei.

Nådeløst
Det nådeløse kombinert med det maktesløse er den geniale nøkkelen til plotet i Stalker. Å levere et filmklipp av en som skal drepes en time etterpå uten at politiet vet hvor filmen er tatt opp. Å bruke film som utgangspunkt for gode ideer er ikke noe nytt for Kepler, men de har ikke latt film spille en så stor rolle tidligere i bøkene som de har tillatt seg denne gang. Det som derimot har spilt en stor rolle, er hypnose, og leseren får igjen et kurs i hypnose når Erik prøver å finne ut hvem, hva og hvor om de mordene som begås. Og flere mord skal det etter sigende bli.

Tre bøker til
– Vi er allerede i gang med å diskutere neste bok om Joona Linna, og har i hvert fall stoff til tre bøker til. Vi tror det vil gå kortere tid til neste bok enn det gjorde nå, men vi får se, sier ekteparet samstemt. Først skal de ta en prat med Lars Kepler over en kopp te. Alltid en kopp te når de diskuterer med Kepler, en litt eldre, ensom, gråhåret fyr, som vil at alt skal gå bra til slutt. Akkurat den filosofien passer ganske bra til den stilltiende kontrakten mellom leserne og ekteparet Ahndoril. Det kan være både helvete og inferno underveis, men når siste side er lest, er verden i vater nok en gang.

Kepler-paret er intervjuet av Bernt Roald Nilsen

Til toppen

Nå er det i alle fall låst, tenker hun idet hun hører et knirk bak seg. Hun snur seg fort rundt før hun blir stående og flire av sin egen reaksjon. Det var bare vinduet i tv-stua som rykket i stormkroken da gjennomtrekken ble borte.
Tv-publikumet plystrer og buer over dommeravgjørelsene.
Susanna tenker at hun skal hente mobilen i soverommet og ringe til Björn. Han burde sitte og vente på ombordstigning nå. Hun vil snakke med ham mens hun gjennomsøker huset før hun kan sette seg framfor tv-en. Hun er for oppjaget til å kunne slappe av uten å forsikre seg om at hun er helt trygg. Det eneste problemet er at det er dårlig dekning i kjelleren. Kanskje hun kan bruke høyttalerfunksjonen og legge mobilen halvveis nede i trappa.
Hun sier til seg selv at hun ikke trenger å snike seg rundt i sitt eget hjem, men likevel beveger hun seg så stille hun kan.
Hun passerer den stengte kjellerdøra, ser de mørke vinduene i spisestua i øyekroken og fortsetter mot tv-stua.
Hun vet at hun låste ytterdøra etter løpeturen, men vil likevel gå dit for å sjekke. Det er like greit – så slipper hun å tenke mer på det.
Det piper i lufta fra vinduet som står på gløtt i tv-stua og gardinen blir sugd mot den smale åpningen.
Hun begynner å gå mot spisestua, og rekker å notere seg at engblomstene har visnet i vasen på det store eikebordet før hun bråstopper.
Det føles som om det legger seg et lag av is over hele kroppen. Adrenalinet pumper lynraskt ut i blodbanen.
De tre vinduene i spisestua fungerer som store speil. I lyset fra krystallkronen i taket syns bordet og de åttestolene, men bak dem står en skikkelse.
Susanna stirrer på speilbildet av rommet og hjertet hennes slår så det dundrer i ørene.
I døråpningen mot entreen står det et menneske med en forskjærkniv i hånden.
Han er inne, han er inne i huset, tenker Susanna.
Hun lukket og låste bakdøra da hun burde ha flyktet ut i hagen.
langsomt trekker hun seg bakover.
Inntrengeren står helt stille med ryggen mot spisestua og blikket rettet mot gangen inn til kjøkkenet.
Den store kjøkkenkniven henger i høyre hånd som rykker litt utålmodig.
Susanna beveger seg baklengs med blikket festet på skikkelsen i entreen. Høyre fot sklir mot gulvet, og parketten knirker svakt idet hun legger tyngde på den.
Hun må komme seg ut, men hvis hun går mot kjøkkenet blir hun sett gjennom gangen. Kanskje rekker hun å få nøklene opp fra skåla, men det er slett ikke sikkert.
Forsiktig fortsetter hun bakover, ser inntrengeren i det siste vinduet.
Gulvet knirker under den venstre foten hennes. Hun stanser og ser at skikkelsen snur seg mot spisestua, løfter blikket og ser rett på henne via et av de mørke vinduene.
Susanna tar et langsomt steg bakover. Inntrengeren begynner å gå mot henne. Hun utstøter et klynk av redsel, snur seg og springer inn i tv-stua.
Hun sklir på teppet, mister balansen, slår kneet i gulvet, tar seg for med hånden og stønner av smerte.
En stol dunker mot spisebordet.
Hun river over ende stålampa idet hun kommer seg på beina. Den deiser inn i veggen og velter ned på gulvet med et smell.
Hun hører raske skritt bak seg.
Uten å se seg rundt styrter hun inn på badet igjen og låser døra. Lufta er fortsatt varm og fuktig.
Dette skjer ikke, tenker hun panisk.
Hun går forbi servanten og toalettet og trekker til side gardinen foran det lille vinduet.
Hendene skjelver idet hun begynner å løsne den ene haspen. Den sitter fast. Hun røsker i haspen samtidig som hun forsøker å roe seg ned, lirker litt på den, vrir den til side og får akkurat løsnet den første haspen idet det kommer en skrapende lyd fra låsen på baderomsdøra. Hun bykser mot døra og får tak i låsvrideren i samme øyeblikk som den begynner å rotere. Hun holder imot vridningen med begge hender og kjenner hjertet hamre vilt av redsel.
 

Til toppen