Stalins kyr (Innbundet)

Serie: Estlandskvartetten 1

Forfatter:

Morten Abildsnes (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2009
Antall sider: 430
Forlag: Oktober
Språk: Bokmål
Originaltittel: Stalinin lehmät
Oversatt av: Abildsnes, Morten
Serie: Estlandskvartetten
Serienummer: 1
ISBN/EAN: 9788249506316
Omtale Stalins kyr

Kroppens kalde krig

Sofi Oksanen forteller om tre kvinners liv og et jernteppe som rakner. Hvordan slår sulten og undertrykkelsen i Estland inn, generasjoner senere, hos en ung kvinne i Finland?

Av Vigdis Hjorth

HVA ER MEST VERDIFULLT? EN FULLKOMMEN KVINNEKROPP.
Slik konkluderer unge Anna i Stalins kyr, for det er det hun erfarer, på flere måter, og da er det jo ikke underlig hun arbeider hardt for å få en slik.

I
På begynnelsen av 70-tallet gifter estiske Katariina seg med en finne og flytter til vesten. Hun slipper unna de håpløse materielle forholdene i Estland som på denne tiden er underlagt Sovjetunionen. Ekteskapet er ikke lykkelig - mannen er på stadige reiser til Moskva der han ligger med russiske kvinner mot å gi dem strømper, tamponger, vestlige klær. Fattige russiske og estiske kvinner er til salgs.


II
Katariinas datter Anna vokser opp i Finland og røper aldri at moren er fra Estland, «en hore». Men dette hemmelige faktum virker i Anna på forskjellig vis – barndommen domineres av forholdet mellom det velstående Finland og det fattige Estland, og de bytteforhold mellom menneskene det skaper.
     Om somrene reiser Katariina og Anna til Estland med koffertene fulle av doruller og sko, de er blitt vareleverandører for familie, venner og nødvendige kontakter. Anna erfarer hva estlenderne er villige til å gjøre for en dongerijakke og hvordan finske turister mesker seg i billig sprit, kvinner og en følelse av overlegenhet. Overalt er det handel og horer.
      «Det finnes ikke noe forhold uten bedrag.» «Husk alt som forteller deg at det er ingen du kan stole på». «Husk at ingen eller ingenting er det det ser ut som.» Slik oppsummerer Anna sin livsanskuelse.


III
Sofi Oksanen tegner et sterkt bilde av Annas skamfulle tokulturelle identitet og det bisarre forholdet mellom nabolandene. Men man behøver ikke være interessert i estisk-finske forhold for å falle for romanen, den tematiserer integrering og overlevelse generelt. Ved også å fortelle om Katariinas mor og hele den tallrike familien fra da Estland ble en del av Sovjet og fram til landet ble selvstendig, viser hun hvordan den store historien påvirker det enkelte menneskes livsvilkår.


IV
Sentral er Annas bulimi som dominerer tilværelsen og er beskrevet på en sjelden intens og vakker måte. Hvordan hun handler før en matorgie og kjenner lysten bygge seg opp, hvordan hun plukker på varene, klemmer på brødet og trekker lukten av det inn full av forventning, hvordan hun gleder seg til det veldige herlige utløsende klimaks. Hun forfiner sin nytelse og skildrer den sanselige lykke hun kjenner når hun smaker, tygger, svelger med høye lyder, for hun spiser «også med ørene». Hun elsker sin bulimi og slipper den ikke, det dreier seg om en lidenskapelig kjærlighet, når hun får frokost av en mann hun har sovet sammen med er det den som setter henne ut: «Tenk å sitte i nærheten av et slikt måltid!» 
      Som leser kunne man spørre seg om det er den estiske hemmeligheten som har skylda. Eller spekulere på om Anna propper seg fordi hun har opplevd mangelen i Estland, eller om det er et kompensasjonsarbeid, en selvstraff for at hun har unnsluppet østblokken. Men romanen unnslår seg slike enkle lesninger. Det er for godt skrevet, som et ras, uten måtehold, det som Anna ikke fikser, «en dråpe fett og hun drukner i bøtta!» Det gjelder også menn, piller, alkohol og Sofi Oksanens forhold til språket. Lesningen gir meg følelsen av å innta et overdådig måltid, kanskje har det gitt forfatteren den himmelske følelsen av å kaste opp som hun beskriver så detaljert. En freidig ordstrøm som glir ned, ordsammenstillinger som estiske karameller i munnen, eller rå som frosne poteter for den virkelig hungrende, i Sibir. Bon appetit!

Til toppen

Andre utgaver

Stalins kyr
Bokmål Heftet 2024
Stalins kyr
Bokmål Nedlastbar lydbok 2023
Stalins kyr
Bokmål Ebok 2024

Flere bøker av Sofi Oksanen:

Intervju

Kroppens kalde krig

- Hvis man tier om traumene sine, går de i arv, sier den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen.

Av Liv Mossige

I Stalins kyr vokser tenåringen Anna opp med estisk mor og finsk far, og slites mellom sine to identiteter. Familien bor i det Oksanen kaller en «stein-finsk» landsby, under den kalde krigen. I Finland er de ikke finske nok, i Estland er de privilegerte vestlige som alle vil ha en del av. Anna skammer seg over sin egen annerledeshet, og utvikler bulimi som et desperat forsøk på å skape seg en ny identitet.
      - Mennesker som lever i grenseland mellom to ulike miljøer, har stor sjanse for å utvikle spiseforstyrrelser. Det kan rett og slett være et forsøk på å tilpasse seg et fremmed miljø, sier Sofi Oksanen.
 
Historieløshet 
Oksanen fikk ideen til Stalins kyr mens hun studerte dramaturgi ved teaterskolen i Helsinki. Denne skolen har den høyeste andelen spiseforstyrrelser i Finland.
      - Jeg har lest mange bøker om spiseforstyrrelser, men ingen av dem har fenget meg. De er for lettvinte og gir altfor enkle svar. Selv ser jeg på spiseforstyrrelser som en kompleks blanding av biologi, psykologi og sosiologi.
      Mens Oksanen skrev om Annas bulimi, dukket det plutselig opp symboler og metaforer fra Sovjetunionen. På dette tidspunktet begynte hun å utvikle to linjer i historien. Romanen skulle også handle om Annas estiske familie under Sovjet-tiden.
      - Denne blandingen av kald krig og bulimi gjorde jo at jeg kunne nå ut til et bredt publikum. Unge mennesker leser ikke om Sovjetunionen, men de liker å lese om spiseforstyrrelser. Eldre mennesker, spesielt menn, vil ikke lese om spiseforstyrrelser, men liker å lese om den kalde krigen. Ved å lese romanen får begge grupper innsikt i et emne de ikke ville valgt å oppsøke selv.
      Oksanen mener det er et paradoks at unge mennesker vet så lite om Sovjetunionen og kommunistisk terror, mens de vet alt om det som hendte i Auschwitz. Hun mener det er et stort problem fordi det betyr at de ikke har kjennskap til historien til en stor del av Europa. Oksanen peker også på at historien i Øst-Europa er skrevet fra et kommunistisk perspektiv, og at det er på tide at Øst- Europa får sin egen historie fri for kommunistisk propaganda.

Tause stemmer
I Stalins kyr spennes det opp et stort historisk lerret, fra Stalins fangeleire i Sibir, til dagens Finland. Anna er bundet til fortiden og kan ikke slippe løs fra den. Oksanen mener kunst kan være et godt middel for å bearbeide traumer fra fortiden.
      - Man kan bare føle medlidenhet med et lite antall mennesker av gangen - derfor er det så viktig at folkemord og store katastrofer har et menneskelig ansikt, en person man kan identifisere seg med. Med kunst kan man synliggjøre slike livshistorier gjennom personer med ansikter og navn. Folk forstår historien og andre kulturer bedre gjennom kunst enn gjennom nyhetene, sier Oksanen.
      Hun fremhever også at mange konflikter med røtter i fortiden er for ømtålige til å løses andre steder enn i kunstens verden. Mange historier må først bli synliggjort gjennom kunst, mener hun.
      - Livshistorier fra Gulag og Sibir ble holdt skjult i lang tid. Det var tause historier, som få visste om. Overlevende hadde ikke noen mulighet til å snakke om sin skjebne, fordi de ble sett på som kriminelle. De hadde denne merkelappen helt fram til 90-tallet, og holdt klokelig kjeft for å beskytte sine egne familiemedlemmer. Smerten de bar på blir ubevisst ført videre gjennom generasjoner.

Å stå utenfor
Forholdet mellom finner og estere har forandret seg etter Sovjetunionens fall. Oksanen påpeker at omverdenen i dag ser på Estland som et selvstendig land, men dette var ikke tilfellet under Sovjettiden. Barna lærer estisk på skolen. Den estiske identiteten har blitt synlig på en positiv måte. Men Oksanen innrømmer at hun trodde ting hadde endret seg mer enn de i realiteten har.
      - Forrige høst jobbet jeg med et nytt teaterstykke om estiske kvinner, og leste mange internettkommentarer og blogger. Gjennom det omfattende gravearbeidet kom jeg fram til at finnene ikke anerkjenner at det finnes rasisme som er rettet mot hvite mennesker. De kan gjenkjenne rasisme når den er rettet mot mennesker med mørk hudfarge, men ikke rasisme som er rettet mot estere og russere.
      I Stalins kyr beskriver Oksanen hvordan skammen over å være estisk blir en del av Anna allerede i morens mage, og at skammen på den måten også blir usynlig for henne.
      - Hvordan kommer denne skammen til uttrykk? 
      - Det kommer an på personen som bærer den. Generelt sett kan man si at kvinner gir uttrykk for skam ved å skade seg selv, for eksempel gjennom spiseforstyrrelser. Menn derimot prøver å takle sin skamfølelse ved å rette aggresjonen utover mot andre.
      - Du er selv halvt finsk og halvt estisk. Hva slags rolle spiller det for deg, som forfatter?
      -
Bakgrunnen min er veldig inspirerende, en slags skatt. Jeg hadde en sjelden mulighet til å se hvordan et land ble uavhengig og hvordan hele systemet forandret seg. Det er ikke noe en er vitne til hver dag. Det å stå litt på utsiden kan også være en styrke. Jeg føler jeg meg litt utenfor både i Finland og i Estland, og det gjør det lettere for meg å skrive om disse landene.

Til toppen

Utdrag

1971

Katariina setter seg varm og hektisk til bordet der finnen venter, og sier hun tar en kaffe og konjakk. Han blir ikke det minste sur over at hun er sent ute, men kanskje blir han sur senere, siden hun bare har tid til å sitte ned et øyeblikk. Samtidig som hun roter i håndveska og tenker på en høflig og blid måte å forklare saken på, faller det to kraner og et dørhåndtak ut av veska, de er pakket inn i avispapir fordi de er fulle av olje, og de får fart på sakene, siden uttrykket hans forlanger en forklaring på hvorfor en ung dame i miniskjørt kommer på stevnemøte med håndveska full av bygningsartikler som faller ut og skitner til hendene og klærne hennes.
      Hun forteller at hun er på vei for å bytte disse delene i noen rørdeler som trengs på byggeplassen hennes.
      På byggeplassen?
      Jo, Katariina jobber som byggmester. Fortalte hun ikke dette i samme slengen som han sa at han jobbet med byggingen av Viru-hotellet? Hun merker av uttrykket hans at han ikke ville trodd henne uten kranene og dørhåndtaket. Dette irriterer henne, hun kneiser med nakken og melder at hun må dra straks, for å gjøre byttehandelen. Faktisk skal hun til en restaurant rett på den andre siden av veien. En ingeniør som jobber i en annen bedrift venter på henne der. Han har med seg et bærenett med rørkoblinger. Hun hadde forresten avtalt å møte finnen på akkurat dette stedet bare fordi det lå bra til langs ruten. Det kan være at en kvinne ikke kan fungere som byggmester i Finland, men i Katariinas land kan hun absolutt det.
      Men så er det jo vel ikke kaffepauser her, ler han.
     Kaffepauser?
      Finnen lover å fortelle om kaffepausene hvis hun setter seg ned igjen og drikker konjakken sin.
      Hun setter seg på kanten av stolen.
      En kaffepause er et obligatorisk kvarter med kaffedrikking.
      Hun synes det virker rart. Hvorfor må de ha et obligatorisk kvarter med kaffedrikking? Og ingen lørdagsjobbing?

Til toppen

Om forfatter Sofi Oksanen

Sofi Oksanen (f. 1977) er oppvokst i Jyväskylä i Finland, og har finsk far og estisk mor. Hun studerer dramaturgi ved Teaterhøyskolen i Helsingfors. Debutromanen Stalins kyr (Stalinin lehmät, 2003) ble nominert til Runebergprisen. Baby Jane kom i 2005. Hennes nyeste roman Puhdistus (Utrenskning) fra 2008 er tildelt en rekke litterære priser, bl.a. både Finlandiaprisen og Runebergprisen, og ble årets store bestselger i Finland.

Til toppen

Bøker i serien