Kroppens kalde krig
- Hvis man tier om traumene sine, går de i arv, sier den finsk-estiske forfatteren Sofi Oksanen.
Av Liv Mossige
I Stalins kyr vokser tenåringen Anna opp med estisk mor og finsk far, og slites mellom sine to identiteter. Familien bor i det Oksanen kaller en «stein-finsk» landsby, under den kalde krigen. I Finland er de ikke finske nok, i Estland er de privilegerte vestlige som alle vil ha en del av. Anna skammer seg over sin egen annerledeshet, og utvikler bulimi som et desperat forsøk på å skape seg en ny identitet.
- Mennesker som lever i grenseland mellom to ulike miljøer, har stor sjanse for å utvikle spiseforstyrrelser. Det kan rett og slett være et forsøk på å tilpasse seg et fremmed miljø, sier Sofi Oksanen.
Historieløshet
Oksanen fikk ideen til Stalins kyr mens hun studerte dramaturgi ved teaterskolen i Helsinki. Denne skolen har den høyeste andelen spiseforstyrrelser i Finland.
- Jeg har lest mange bøker om spiseforstyrrelser, men ingen av dem har fenget meg. De er for lettvinte og gir altfor enkle svar. Selv ser jeg på spiseforstyrrelser som en kompleks blanding av biologi, psykologi og sosiologi.
Mens Oksanen skrev om Annas bulimi, dukket det plutselig opp symboler og metaforer fra Sovjetunionen. På dette tidspunktet begynte hun å utvikle to linjer i historien. Romanen skulle også handle om Annas estiske familie under Sovjet-tiden.
- Denne blandingen av kald krig og bulimi gjorde jo at jeg kunne nå ut til et bredt publikum. Unge mennesker leser ikke om Sovjetunionen, men de liker å lese om spiseforstyrrelser. Eldre mennesker, spesielt menn, vil ikke lese om spiseforstyrrelser, men liker å lese om den kalde krigen. Ved å lese romanen får begge grupper innsikt i et emne de ikke ville valgt å oppsøke selv.
Oksanen mener det er et paradoks at unge mennesker vet så lite om Sovjetunionen og kommunistisk terror, mens de vet alt om det som hendte i Auschwitz. Hun mener det er et stort problem fordi det betyr at de ikke har kjennskap til historien til en stor del av Europa. Oksanen peker også på at historien i Øst-Europa er skrevet fra et kommunistisk perspektiv, og at det er på tide at Øst- Europa får sin egen historie fri for kommunistisk propaganda.
Tause stemmer
I Stalins kyr spennes det opp et stort historisk lerret, fra Stalins fangeleire i Sibir, til dagens Finland. Anna er bundet til fortiden og kan ikke slippe løs fra den. Oksanen mener kunst kan være et godt middel for å bearbeide traumer fra fortiden.
- Man kan bare føle medlidenhet med et lite antall mennesker av gangen - derfor er det så viktig at folkemord og store katastrofer har et menneskelig ansikt, en person man kan identifisere seg med. Med kunst kan man synliggjøre slike livshistorier gjennom personer med ansikter og navn. Folk forstår historien og andre kulturer bedre gjennom kunst enn gjennom nyhetene, sier Oksanen.
Hun fremhever også at mange konflikter med røtter i fortiden er for ømtålige til å løses andre steder enn i kunstens verden. Mange historier må først bli synliggjort gjennom kunst, mener hun.
- Livshistorier fra Gulag og Sibir ble holdt skjult i lang tid. Det var tause historier, som få visste om. Overlevende hadde ikke noen mulighet til å snakke om sin skjebne, fordi de ble sett på som kriminelle. De hadde denne merkelappen helt fram til 90-tallet, og holdt klokelig kjeft for å beskytte sine egne familiemedlemmer. Smerten de bar på blir ubevisst ført videre gjennom generasjoner.
Å stå utenfor
Forholdet mellom finner og estere har forandret seg etter Sovjetunionens fall. Oksanen påpeker at omverdenen i dag ser på Estland som et selvstendig land, men dette var ikke tilfellet under Sovjettiden. Barna lærer estisk på skolen. Den estiske identiteten har blitt synlig på en positiv måte. Men Oksanen innrømmer at hun trodde ting hadde endret seg mer enn de i realiteten har.
- Forrige høst jobbet jeg med et nytt teaterstykke om estiske kvinner, og leste mange internettkommentarer og blogger. Gjennom det omfattende gravearbeidet kom jeg fram til at finnene ikke anerkjenner at det finnes rasisme som er rettet mot hvite mennesker. De kan gjenkjenne rasisme når den er rettet mot mennesker med mørk hudfarge, men ikke rasisme som er rettet mot estere og russere.
I Stalins kyr beskriver Oksanen hvordan skammen over å være estisk blir en del av Anna allerede i morens mage, og at skammen på den måten også blir usynlig for henne.
- Hvordan kommer denne skammen til uttrykk?
- Det kommer an på personen som bærer den. Generelt sett kan man si at kvinner gir uttrykk for skam ved å skade seg selv, for eksempel gjennom spiseforstyrrelser. Menn derimot prøver å takle sin skamfølelse ved å rette aggresjonen utover mot andre.
- Du er selv halvt finsk og halvt estisk. Hva slags rolle spiller det for deg, som forfatter?
- Bakgrunnen min er veldig inspirerende, en slags skatt. Jeg hadde en sjelden mulighet til å se hvordan et land ble uavhengig og hvordan hele systemet forandret seg. Det er ikke noe en er vitne til hver dag. Det å stå litt på utsiden kan også være en styrke. Jeg føler jeg meg litt utenfor både i Finland og i Estland, og det gjør det lettere for meg å skrive om disse landene.
Til toppen