I jordens dyp
- Jeg skriver ikke bøker for å få frem et budskap, jeg skriver for å fortelle en historie, sier dronningen av Britisk krim, Val McDermid. Aldri har hun skrevet tettere opptil sitt eget oppvekstmiljø enn i Som sunket i jorden. Bakteppet for mysteriene i boka er gruvestreiken under Margaret Thatchers styre. Les McDermids fortelling fra sine egne barndomsminner!
– Folk bemerker noen ganger at jeg må jobbe svært hardt for å kunne skrive én bok i året. De ser fornærmet ut når jeg ler. Så forklarer jeg. Begge mine bestefedre var gruvearbeidere. Den av dem som kun hadde døtre, proklamerte at ingen av hans barn skulle være nødt til å tilbringe arbeidslivet under jorden. Dypt under overflaten, i heten, stanken, møkka og i fare, visste mine bestefedre hva hardt arbeid var, forteller Val McDermid på sin hjemmeside. Her deler hun sine barndomsminner fra oppveksten i gruvebyen Fife, der store deler av handlingen i hennes nye roman utspiller seg.
Åtte timer i helvete
– Jeg tilbragte store deler av barndommen i East Wemyss, hos besteforeldrene mine. Bestefar tok meg en gang med under jorden i en gruveheis, mot alle regler. Jeg var omkring seks år gammel, jeg elsket fornøyelsesparker og skumle berg- og dalbaner. Men ingenting hadde forberedt meg på måten burheisen falt gjennom mørket, så fort at jeg følte meg vektløs, magen min ble igjen et sted der oppe. Ansiktene rundt meg, underlig opplyste av lampene på hjelmene deres, var uberørte. De var vant til den skrekkinnjagende starten på jobbskiftet. De var skjebnebestemte til åtte timers helvete, kun oppløftet av fellesskapet med de andre mennene på laget. Jeg dro rett tilbake til overflaten. Bestefar tok meg med til kantinen, og vi spiste pudding med vaniljesaus.
Mannen med smeltet ansikt
Val forteller også om de grusomme ulykkene som gruvearbeiderne konstant var i fare for å bli utsatt for. – En nær venn av familien, Onkel Doddy, ble tatt av eksplosjonen da en lunte brant for fort og gikk av for tidlig. Ansiktet hans var ødelagt, grodd sammen i en maske av arrvev og blåsvarte kulltatoveringer. Han mistet mesteparten av synet og tilbragte måneder på sykehus. Alle var motvillige til å la meg besøke ham. De trodde jeg ville bli altfor skremt. Men det viste seg at jeg var for liten til å bli redd. Jeg kjente stemmen hans, jeg kjente ham. Jeg hadde ingen grunn til å være redd. Andre barn som ikke kjente ham fra før, de ble skremt. De var livredde for mannen med smeltet ansikt.
Spark én – og vi halter
– Jeg skjønte det ikke da, men disse ørsmå vinduene inn til livet i gruvene, har satt sitt preg på hele min opplevelse av livet i en gruvelandsby. De reddet meg fra å glorifisere fellesskapsfølelsen som gjennomsyret East Wemyss som årene i en blåmuggost. Den var virkelig nok, ”spark én og vi halter”-mentaliteten. Folk tok vare på hverandre. Det lå i ryggmargen, en arv fra de stygge slagene gruvearbeiderne hadde kjempet gjennom historien for å vinne respekt og en anstendig lønn. Jeg er glad for at bestefar døde før Thatcher ofret gruverarbeiderne på politikkens alter i kampen for å svekke fagbevegelsen. Hvis han hadde vært i live, hadde det drept ham å se hva som skjedde med Fife, og alle de små gruvesamfunnene i Storbritannia.
Som sunket i jorden berører noe av denne historien. Jeg er stolt over at den også er en del av min egen fortid.
Til toppen