"Han sparket til henne i siden. Vippet kroppen hennes noen centimeter opp fra gulvet.
- Lukk opp øynene, brølte han, uten at hun reagerte. Han kjente et lite drag av ukjent angst.
Han skrek. - Se til å komme deg opp! Tror du ikke jeg vet at du spiller. Spiller som du alltid gjør. Synes synd på deg selv. Ligger der og er liksom så skadd at du nesten er død."

Politiførstebetjent Cato Isaksen forbannet seg selv for alt han ikke hadde sett. Som en blindet hadde han famlet rundt i politihusets korridorer. Altfor lenge hadde han oversett den ene lille detaljen.