Camilla Grebe: En historie som ingen tidligere har fortalt

Camilla Grebe er ikke redd for en utfordring, hun vil heller oppsøke den. Med den kritikerroste krimromanen Skyggejegeren utforsker hun den historiske krimsjangeren med fokus på kvinnens vilkår innenfor politiet.
I Sverige hadde boken knapt nådd bokhandelens hyller før den ble nominert til årets beste kriminalroman 2019.

(((((((((((((Faktaboks om Grebe inn her.))))))))))))))))))))

- Det er en underholdende spenningsroman som man skal kunne lese uten å måtte forholde seg til noen annen agenda. Men, man skal også kunne lese om kvinnenes vilkår i politietaten gjennom historien, sier Camilla Grebe om boken.

Skyggjegeren fokuserer nettopp på kvinnelig politi og deres vilkår og utfordringer i etaten. Vi treffer Britt-Marie på ’70-tallet, Hanne på ’80-tallet, og Malin i nåtid.  Alle tre jobber med samme sak – en død kvinne som i 1944 ble funnet fastspikret til gulvet i Klaraområdet i Stockholm. 30 år senere blir ytterligere en kvinne funnet myrdet på samme brutale måte, men denne gangen i et fredelig område rett utenfor Stockholm.

Det har vært et omfattende researcharbeid med Skyggejegeren, innrømmer Camilla Grebe. Hun har lest avhandlinger om kvinnens vilkår i politietaten, bøker som tar for seg 40-, 70- og 80-tallets Stockholm, livsfortellinger fra politimenn og mange gamle presseklipp. Mye tid har gått med på å studere mikrofilm i Det kongelige biblioteket.

- Jeg skjønte etter hvert at dette var en historie som ingen egentlig har fortalt tidligere.

Du var tidligere sjef i næringslivet og er nå forfatter. Hvorfor?

– Jeg skriver fordi jeg elsker å lese og fordi jeg har så mange fortellinger i meg. Jeg klarer ikke å forklare det bedre enn det, men det er nesten som om historiene står i kø og vil ut i verden.

Du har blant annet blitt tildelt prisen for beste kriminalroman. Hva betyr det for deg?

- Det er veldig stort og veldig gøy å få den anerkjennelsen. Det beviser at mennesker leser og verdsetter det jeg har jobbet hardt og lenge med. Og det viser at krimlitteraturen er en sjanger å ta på alvor.

Fortell litt om forfatterlivet ditt - hvordan ser en vanlig dag ut?

– Jeg må alltid ha et manus å skrive på, ellers blir jeg rastløs. Jeg prøver å skrive noen timer hver dag, og i tillegg så er det mye rundt det å skrive som også tar tid. Research, redigering av tekst og mange ulike reiser for å treffe utenlandske forlag, bokhandlere og ikke minst lesere.

Hva kjennetegner en skikkelig god krimroman?

– Det fins mange spennende bøker, men en virkelig god krimroman, den blir igjen i bevisstheten. Den stiller flere spørsmål enn den besvarer, og den overrasker leseren. Den får oss til å tenke og til å se på ting i et nytt lys.

Hvor kommer din fascinasjon for krim fra?

– Jeg begynte tidlig å ta for meg i den velfylte bokhyllen hjemme. Allerede som barn leste jeg krimromaner av Maria Lang og Sjöwall/Wallöö. Jeg husker jeg ble livredd da jeg leste, men samtidig elsket jeg det. Jeg liker mørket og skrekkfølelsen. Men – jeg skriver ikke om zombier, jeg ønsker å skrive realistisk selv om jeg mer enn gjerne låner følelsen som man får når man leser Stephen King.

Til toppen

- En kvinne i tjueårsalderen er funnet mishandlet i leiligheten sin i Långgatan. Det er kanskje best at De snakker med henne, konstabel Odin.

Og Britt-Marie skjønner.

Hun skjønner hvorfor hun endelig har sluppet ut av kontoret med dokumentbunken som aldri ser ut til å slutte å vokse: Seksualforbrytelser er kvinnfolkjobb. I hvert fall den lille detaljen som dreier seg om å avhøre offeret. For hvem kan forstå en kvinne bedre enn en annen kvinne? Hvem kan klare å få offeret til å fortelle alle de vonde detaljene? Og hvem kan holde henne i hånden og tørke tårene uten å miste hverken autoritet eller verdighet?

– Ja, sier hun. – Jeg kan snakke med henne.

Ambulansen er på stedet da de ankommer boligblokken i Långgatan. En gruppe nysgjerrige har samlet seg utenfor inngangen. De ser forventningsfullt på Britt-Marie og kollegene hennes.

– Politi, av veien, knurrer Fagerberg, og menneskene trekker seg lydig til siden.

De går inn døren og opp trappene.

Utenfor en åpen dør i fjerde etasje står en eldre kvinne med en liten gutt i armene. Han ser ut til å være på Eriks alder. Kvinnen, som er like bred som hun er høy, minner Britt-Marie om et skap. Et skap iført forkle og med håret fullt av papiljotter. Gutten er rød i ansiktet av anstrengelse, hyler og peker mot den åpne leilighetsdøren. De små fingrene er dekket av noe rødt og klebrig.

Blod?

– Maaamaaa!

Ved siden av står en ambulansesykepleier lent mot dørkarmen. I ansiktet hans kan Britt-Marie fornemme både desperasjon og forvirring, som om han baler med et komplisert matematisk problem.

En politimann i uniform står ved veggen et par meter unna. Han holder en blå plastmappe med rapportblanketter i hånden og stirrer rett ut i luften med tomt blikk.

Britt-Marie kjenner igjen mannen fra ordenspolitiet og hilser, men han svarer ikke. Fagerberg går bort til ham og rister ham lett i skulderen.

– Hva har skjedd?

Mannen svarer ikke.

– Har De mistet munn og mæle, menneske?

Fagerbergs berøring får mannen til å duve frem og tilbake på stedet så den hvite gummibatongen slår mot veggen om igjen og om igjen.

En langtrukken jamring høres inne fra leiligheten.

– Vi skulle ta henne med oss, men vi kan ikke, mumler ambulansesykepleieren.

– Kan ikke? sier Fagerberg. – Hva mener De med det?

– Hun …

Stemmen brister, og mannen fører hånden opp til munnen, som om han plutselig blir kvalm.

Fagerberg, som etter alt å dømme har gått lei av pysete politifolk og ambulansepersonell, sukker tungt. Han lirker på seg skobeskytterne og går inn i leiligheten. Britt-Marie og Rybäck gjør det samme.

I den trange entreen henger en poncho og en håndveske med frynser på en knagg. Nedenfor på gulvet står flere par slitte barnesko og et par røde tresko i voksen størrelse. Leker ligger slengt ut over linoleumsgulvet: De må klatre over legoklosser og et lite troll med oransje hår som står rett til værs.

De fortsetter inn mot stuen. Bak dem skyver noen ytterdøren igjen, den ustoppelige barnegråten demper seg.

På gulvet står nok en ambulansesykepleier på kne ved siden av en blodig kvinne. Hun ligger på ryggen med armene strakt rett ut til siden og er naken bortsett fra en tynn, slaskete trøye. Solen som flommer inn gjennom vinduet, tegner et perfekt rektangel av lys over kvinnen og sykepleieren, som en kjempestor lyskaster over en teaterscene. Britt-Marie kan ikke la være å tenke at alt sammen føles arrangert – et grotesk stilleben av kvinnekjøtt og blod.

Ambulansesykepleieren kikker opp på dem med et uttrykk av uforstilt hjelpeløshet, og først nå hører Britt-Marie at kvinnen gråter, at hun klynker som et dyr. I samme øyeblikk blir hun oppmerksom på lukten av svette, blod og urin, som gjennomsyrer luften.

– Hvordan er det med henne? spør Fagerberg og tilbakelegger det korte stykket fra entreen og bort til kvinnen med to spenstige steg.

– Hun lever jo, mumler sykepleieren. – Jeg vet bare ikke hvordan vi skal få henne med oss. Vi har ikke noe verktøy.

– Verktøy, spytter Fagerberg ut av seg og klarer på en eller annen måte å få det enkle ordet til å høres ut som en fornærmelse.

Sykepleieren peker mot den ene hånden til kvinnen, og Britt-Marie ser. Det er ikke mulig, tenker hun og snur seg bort i ren refleks. Men så tvinger hun seg til å se på henne igjen. Små, grå metallhoder stikker opp som hoggtenner fra de to håndflatene hennes. Noen har spikret henne fast til gulvet.

Til toppen