Skyggedød (Innbundet)

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2012
Antall sider: 333
Forlag: Piratforl.
Språk: Bokmål
ISBN/EAN: 9788281434387
Kategori: Krim og spenning og Krim og mysterier
Omtale Skyggedød

Dødens omfang

Hver eneste dag skjer det katastrofer. Noen overgår andre i utstrekning. Men konsekvensene for dem som blir berørt er alltid like grusomme.

Allerede i åpningsscenen blir vi nervøse. Inger Johanne Vik, voldsforsker og ekspert på kriminalpsykologi, ser på klokken. Den er 15.42 den 22. juli 2011. Datoen som har etset seg fast i nordmenns kollektive hukommelse. Spørsmålet melder seg med en gang: Er tiden moden for at denne katastrofen kan behandles skjønnlitterært? Er forfatteren oppgaven verdig? Svaret i dette tilfellet er et høyt og rungende ja. For i Skyggedød tar Anne Holt et genialt grep ved å bruke 22. juli som en kulisse for helt andre hendelser. På den måten unngår hun at hennes skildringer av katastrofen blir spekulative, tvert imot blir de helt nødvendige for den historien hun egentlig forteller. En mørk tragedie er i ferd med å bli fullstendig satt i skyggen av det voldsomme og altoppslukende ved terroraksjonen. En tragedie likefullt like viktig, vond og opprivende for dem som blir berørt.

Mistanken
8 år gamle Sander Mohr dør hjemme etter et fall fra en gardintrapp. Politimannen som får saken er den unge og uerfarne sommervikaren Henrik Holme. Han er lærebokfersk og klamper klønete og velmenende rundt i den tilsynelatende opplagte saken.

Det er nærliggende å avskrive dødsfallet som et tragisk, men hendelig uhell.

Men så er det noe som biter seg fast i ham. En provokasjon han slenger ut på impuls viser seg å ha rot i virkeligheten. Og en ørliten mistanke om at alt ikke er som det skal hjemme hos vesle Sander begynner å vokse seg stadig sterkere …

Barbeint blant glasskår
I Skyggedød representerer politimannen Henrik Holme det gode, uskyldsrene. Paradoksalt nok har Anne Holt utstyrt ham med en rekke av de samme egenskapene som gjerningsmannen i terroraksjonen antagelig besitter. En sosial avviker som i motsetning til Breivik har maktet å bruke evnene sine i det godes tjeneste. Denne leken med menneskelige egenskaper kombinert med en hårfin blanding av fakta og fiksjon, gir romanen flere og dypere lag. Anne Holt må bevege seg som om hun var barbent blant glasskår, idet hun behandler to saker tilnærmet samtlige nordmenn har fått et forhold til gjennom de siste par årene. Hun er en av de første skjønnlitterære forfatterne i Norge til å berøre 22. juli-tragedien. Og hun har skrevet en historie som bærer mange likhetstrekk til den såkalte Christoffer-saken, der stefaren til åtte år gamle Christoffer Kihle Gjerstad ble dømt for å ha mishandlet ham til døde.

Det er intet mindre enn imponerende at Anne Holt makter å behandle to så følsomme temaer så nennsomt at vår oppmerksomhet rettes hundre prosent mot den historien hun ønsker å formidle.

Vond og viktig
Skyggedød er en roman det tidvis er svært vanskelig å lese. Både fordi den inneholder sterke skildringer, og fordi man vet at virkelighetens hendelser i disse tilfellene har overgått fiksjonen. At dette grusomme faktisk har skjedd, og skjer hver eneste dag, et eller annet sted i verden. Barn mishandles i skjul av sine egne nærmeste. Det akter ikke Anne Holt å la gå upåaktet hen. I så måte lykkes hun i usedvanlig grad med dette knyttneveslaget av en roman.

Til toppen

Andre utgaver

What dark clouds hide
Engelsk Heftet 2017
Skyggedød
Bokmål Heftet 2013
Skyggedød
Bokmål Ebok 2012
Skyggedød
Bokmål Nedlastbar lydbok 2014

Flere bøker av Anne Holt:

Om forfatter Anne Holt

Betydningen av barndom

- Jeg tror på barndom. Barndommen er det stedet der drømmer skapes og mennesker blir folk. Men den kan også være et skummelt sted å være, sier forfatter Anne Holt. I Skyggedød går hun dypt inn i den mørkeste av alle materier når hun tar for seg overgrep mot barn, utført av deres aller nærmeste.

– Jeg hadde lenge gått i tanker om å forsøke å skrive skjønnlitterært om voldelige oppvekstforhold. Utfordringene var imidlertid mange, forteller Anne Holt. – Først og fremst virket det uoverkommelig å bruke kriminalromanens format – sjangeren stiller krav til både spenning og form som jeg først ikke kunne se var forenelige med temaet. Men da VG hadde en god artikkelserie våren 2010 om barn som blir utsatt for vold, fant jeg likevel ut at jeg skulle prøve. Jeg leste senere Jon Gangdals rystende lille bok Jeg tenker nok du skjønner det sjøl, om skjebnen til 8 år gamle Christoffer Kihle Gjerstad. Den gjorde veldig inntrykk, og forsterket ønsket om å skrive roman om samme tema. Jeg fant selvsagt opp et helt annet miljø, en helt annen gutt og en helt annen historie. Men den menneskelige dynamikken som gjør det mulig at barn blir mishandlet uten at noen slår alarm, tror jeg er universell.

Den uanselige døden
I Skyggedød lar Anne Holt dødsfallet til 8 år gamle Sander inntreffe omtrent samtidig med at en bombe går av i regjeringsbygget 22. juli. Da man fortvilet prøver å varsle politiet, er alle ressurser satt inn på terrorsaken. Etterforskningen av saken drukner i katastrofen.

– Ved å velge 22. juli som bakteppe for Skyggedød muliggjorde jeg en fortelling som ellers hadde sett ganske annerledes ut, sier Holt. Likevel ønsket hun ikke at terroren skulle være hovedfokus i romanen.

– Jeg har alltid skrevet svært tett opp til virkeligheten. For meg som samtidsforfatter ville det være umulig å late som om 22. juli aldri hadde funnet sted. Handlingen i alle mine romaner finner sted året før utgivelse, og denne hendelsen var ikke til å komme unna. Jeg ønsket likevel ikke å skrive en 22. juli-roman. Jeg har ikke eierskap til den historien, verken til den på Utøya, den i regjeringskvartalet eller den til de direkte berørte. Jeg eier bare min egen historie, betrakterens, den på avstand berørtes fortelling om en forferdelig hendelse.

Litt klokere
Når man vet at hendelsene i Skyggedød har røtter i virkeligheten, føles mishandlings-saken som rulles opp ekstra vond. Hva har nedtegningen av Sanders historie gjort med Anne Holt som menneske og som mor?

– Den har forhåpentligvis gjort meg litt klokere. Jeg har i hvert fall lest mye. Skjønt hvem vet, barnemishandling er faktisk svært vanskelig å bli klok på. Min egen rolle som mor lar seg aldri påvirke av det jeg skriver om, tror jeg. Men i den grad jeg kan få noen til å gå noen ekstra omganger med seg selv på verdien av å bry seg om unger, selv om det av og til kan koste, blir jeg glad.

– Hvordan har du vært å være i hus med under arbeidet?

– Jeg er ikke så god å ha i hus når jeg skriver på det mest intense. Det tror jeg gjelder alle forfattere. Man blir ufyselig selvsentrert, uoppmerksom og monoman. Å ha barn er imidlertid disiplinerende; man må ta seg sammen. I alle fall av og til. Om våren har jeg i alle år reist en del vekk for å skrive, og da plager jeg i hvert fall bare meg selv!

Velg din skjebne
Politimannen i fortellingen er en pussig skrue som vi fatter stor sympati for. Likevel har han mange dysfunksjonelle trekk. Det er ikke helt fjernt å trekke noen paralleller til gjerningsmannen 22. juli. Tilfeldig, men likevel ikke utrolig, mener forfatteren.

– At Anders Behring Breivik muligens lider av noen av de samme begrensningene som Henrik Holme, er faktisk tilfeldig. Holme var utformet av meg lenge før juli i fjor. Etter å ha fulgt terrorrettssaken ganske tett vil jeg likevel hevde at problemstillingen romanen min tar opp aktualiseres ytterligere. Nøkkelen til voksen adferd og psyke ligger i ganske skremmende grad i barndommen. Banalt og tilsynelatende temmelig opplagt, men likefullt sant, mener Holt.

– Hele mitt forfatterskap handler om verdien av barndom. Ingen av oss kommer ut av oppveksten uten arr og kanskje sår som aldri gror, men slik må det bare være. Foreldres plikt er å gjøre dem så få og så lite verkende som mulig, men samtidig å få barn til å innse at livet verken er eller skal være enkelt. Dette er en formidabel oppgave. I romanen har etterforsker Henrik Holme åpenbart en ganske tung bagasje rent psykisk, med noen av særtrekkene romanens offer, åtteåringen Sander, også påstås å ha hatt. Ved å stille disse tilværelsene opp mot hverandre forsøker jeg å si noe om den helt avgjørende verdien av gode, trygge, kjærlige, tilstedeværende foreldre. De er viktige for alle, men selvsagt desto mer for særlig utsatte unger. Spørsmålet om hvilke muligheter vi har til å velge vår skjebne er evig interessant, men i denne romanen fokuserer jeg i hovedsak på hvordan disse mulighetene i alle fall kraftig forringes dersom dine omsorgspersoner skakkjører dine første leveår.

– Både i Christoffer-saken og i romanen er det snakk om mennesker som ser men ikke vil se, og feiler ved å ikke melde fra. Når skal vi bry oss? Kan vi bry oss for mye?

– Vi kan bry oss for mye i den forstand at det å bry seg for mye kan koste oss dyrt. Det kan være ubehagelig, ja rent ut vondt, å bry seg for mye om andre. Spørsmålet er om det fra mishandlede barns ståsted er mulig at vi kan bry oss for mye. Til det er svaret opplagt nei.

Til toppen

Utdrag

Gutten lå på morens fang, som om han sov. Han var for stor for henne: en lyshåret plugg av en åtteåring på tvers over morens magre lår, med armene hennes rundt livet og under hodet for å holde det oppe.

– Ikke, sa moren, nesten uhørlig. – Ikke. Ikke. Ikke.

Guttens venstre øye var forsvunnet i hevelse og størknet blod.

– Ikke, gjentok moren.

Langsomt hevet hun ansiktet mot taket og trakk pusten dypt.

– Ikke!

Skriket fylte rommet så plutselig at faren tok et skritt bakover. Han grep seg til hodet med begge hender, en parodisk gest som han forsterket ved å snu seg mot veggen og dunke hodet taktfast mot det lyse tapetet.

– Jeg skulle ha passet bedre på, stønnet han.

Dunk. Dunk.

– Det er min skyld. Alt er min skyld. Passe på. Alltid passe på.

Dunk. Dunk. Dunk.

– Ikke, skrek moren enda en gang.

Mannen vendte seg igjen mot henne.

Sikkel rant fra leppene. Det strømmet blod fra det ene neseboret uten at han lot seg merke ved det. Han lot armene synke. Skikkelsen krympet i den lysegrå sommerdressen; han visnet liksom bort der han sto og lot blodet renne ned på det røde slipset og forsvinne.

Moren senket hodet mot sønnens forslåtte ansikt og forsøkte å trekke den venstre armen hans inntil kroppen. Det gikk ikke. Armen var brukket, tilsynelatende i selve albueleddet.

En joggesko lå på gulvet.

Den andre hang fortsatt halvt på guttens fot, vippende over tærne hans; skoen var blå og skitten og ville falle av når som helst.

Størrelse 37 eller så, tenkte Inger Johanne Vik.

Åtte år og store føtter. Sokkens hæl og tå var tynnslitte.

– Ikke, mumlet moren igjen og igjen.

– Hva skjedde? ønsket Inger Johanne å spørre; hun sto i døråpningen og forsøkte å begripe det hun så.

Stemmen ville ikke.

Til toppen