Forfatter: | Anne Holt |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2012 |
Antall sider: | 333 |
Forlag: | Piratforl. |
Språk: | Bokmål |
Originaltittel: | Skyggedød |
Serie: | Inger Johanne Vik og Yngvar Stubø |
Serienummer: | 5 |
ISBN/EAN: | 9788281434387 |
Forfatter: | Anne Holt |
Innbinding: | Innbundet |
Utgivelsesår: | 2012 |
Antall sider: | 333 |
Forlag: | Piratforl. |
Språk: | Bokmål |
Originaltittel: | Skyggedød |
Serie: | Inger Johanne Vik og Yngvar Stubø |
Serienummer: | 5 |
ISBN/EAN: | 9788281434387 |
Allerede i åpningsscenen blir vi nervøse. Inger Johanne Vik, voldsforsker og ekspert på kriminalpsykologi, ser på klokken. Den er 15.42 den 22. juli 2011. Datoen som har etset seg fast i nordmenns kollektive hukommelse. Spørsmålet melder seg med en gang: Er tiden moden for at denne katastrofen kan behandles skjønnlitterært? Er forfatteren oppgaven verdig? Svaret i dette tilfellet er et høyt og rungende ja. For i Skyggedød tar Anne Holt et genialt grep ved å bruke 22. juli som en kulisse for helt andre hendelser. På den måten unngår hun at hennes skildringer av katastrofen blir spekulative, tvert imot blir de helt nødvendige for den historien hun egentlig forteller. En mørk tragedie er i ferd med å bli fullstendig satt i skyggen av det voldsomme og altoppslukende ved terroraksjonen. En tragedie likefullt like viktig, vond og opprivende for dem som blir berørt.
Mistanken
8 år gamle Sander Mohr dør hjemme etter et fall fra en gardintrapp. Politimannen som får saken er den unge og uerfarne sommervikaren Henrik Holme. Han er lærebokfersk og klamper klønete og velmenende rundt i den tilsynelatende opplagte saken.
Det er nærliggende å avskrive dødsfallet som et tragisk, men hendelig uhell.
Men så er det noe som biter seg fast i ham. En provokasjon han slenger ut på impuls viser seg å ha rot i virkeligheten. Og en ørliten mistanke om at alt ikke er som det skal hjemme hos vesle Sander begynner å vokse seg stadig sterkere …
Barbeint blant glasskår
I Skyggedød representerer politimannen Henrik Holme det gode, uskyldsrene. Paradoksalt nok har Anne Holt utstyrt ham med en rekke av de samme egenskapene som gjerningsmannen i terroraksjonen antagelig besitter. En sosial avviker som i motsetning til Breivik har maktet å bruke evnene sine i det godes tjeneste. Denne leken med menneskelige egenskaper kombinert med en hårfin blanding av fakta og fiksjon, gir romanen flere og dypere lag. Anne Holt må bevege seg som om hun var barbent blant glasskår, idet hun behandler to saker tilnærmet samtlige nordmenn har fått et forhold til gjennom de siste par årene. Hun er en av de første skjønnlitterære forfatterne i Norge til å berøre 22. juli-tragedien. Og hun har skrevet en historie som bærer mange likhetstrekk til den såkalte Christoffer-saken, der stefaren til åtte år gamle Christoffer Kihle Gjerstad ble dømt for å ha mishandlet ham til døde.
Det er intet mindre enn imponerende at Anne Holt makter å behandle to så følsomme temaer så nennsomt at vår oppmerksomhet rettes hundre prosent mot den historien hun ønsker å formidle.
Vond og viktig
Skyggedød er en roman det tidvis er svært vanskelig å lese. Både fordi den inneholder sterke skildringer, og fordi man vet at virkelighetens hendelser i disse tilfellene har overgått fiksjonen. At dette grusomme faktisk har skjedd, og skjer hver eneste dag, et eller annet sted i verden. Barn mishandles i skjul av sine egne nærmeste. Det akter ikke Anne Holt å la gå upåaktet hen. I så måte lykkes hun i usedvanlig grad med dette knyttneveslaget av en roman.
Gutten lå på morens fang, som om han sov. Han var for stor for henne: en lyshåret plugg av en åtteåring på tvers over morens magre lår, med armene hennes rundt livet og under hodet for å holde det oppe.
– Ikke, sa moren, nesten uhørlig. – Ikke. Ikke. Ikke.
Guttens venstre øye var forsvunnet i hevelse og størknet blod.
– Ikke, gjentok moren.
Langsomt hevet hun ansiktet mot taket og trakk pusten dypt.
– Ikke!
Skriket fylte rommet så plutselig at faren tok et skritt bakover. Han grep seg til hodet med begge hender, en parodisk gest som han forsterket ved å snu seg mot veggen og dunke hodet taktfast mot det lyse tapetet.
– Jeg skulle ha passet bedre på, stønnet han.
Dunk. Dunk.
– Det er min skyld. Alt er min skyld. Passe på. Alltid passe på.
Dunk. Dunk. Dunk.
– Ikke, skrek moren enda en gang.
Mannen vendte seg igjen mot henne.
Sikkel rant fra leppene. Det strømmet blod fra det ene neseboret uten at han lot seg merke ved det. Han lot armene synke. Skikkelsen krympet i den lysegrå sommerdressen; han visnet liksom bort der han sto og lot blodet renne ned på det røde slipset og forsvinne.
Moren senket hodet mot sønnens forslåtte ansikt og forsøkte å trekke den venstre armen hans inntil kroppen. Det gikk ikke. Armen var brukket, tilsynelatende i selve albueleddet.
En joggesko lå på gulvet.
Den andre hang fortsatt halvt på guttens fot, vippende over tærne hans; skoen var blå og skitten og ville falle av når som helst.
Størrelse 37 eller så, tenkte Inger Johanne Vik.
Åtte år og store føtter. Sokkens hæl og tå var tynnslitte.
– Ikke, mumlet moren igjen og igjen.
– Hva skjedde? ønsket Inger Johanne å spørre; hun sto i døråpningen og forsøkte å begripe det hun så.
Stemmen ville ikke.