Han våknet av at det brått ble stille, og skjønte at han hadde duppet av en stund. Jan-Erik brettet sammen avisen.

"Jeg må komme meg videre. Jeg skal en tur ut til huset og se om jeg kan finne et bilde av Gerda Persson. Hun døde for en uke siden, og de ville ha et bilde til begravelsen."

Han ble plutselig lys våken igjen og åpnet øynene. Navnet hadde ført ham
rett ut i ødemarken.

"Jeg tenkte bare å se om jeg fant noe. Vet du om det er noe i arbeidsrommet ditt? Kanskje i kottet hvor du har spart på alt mulig?"

Han fikk hjerteklapp. Gerda var borte, og han burde være glad. Hun hadde tydeligvis vært lojal helt til sin død. Nå var det bare ett menneske igjen som kunne rive ned livsverket hans, hvis han fortsatt levde. Så lenge Axel hadde talens bruk, ville de begge bli trukket ned i søla hvis sannheten kom for dagen, men etter at han fikk slag hadde det ikke gått en dag uten at han hadde tenkt på hva dette mennesket ville kunne forårsake.

Og i kottet i arbeidsrommet hans var det fortsatt papirer som ingen måtte se. Han hadde begynt å rydde før han ble syk, fordi han skjønte hvor vanvittig det var å beholde dem. Kanskje det var underbevisstheten som hadde varslet ham om at det begynte å haste. Men han hadde ikke rukket å bli ferdig. Han lurte på om søppelsekken fortsatt sto der, eller om Jan-Erik hadde kastet den. Han håpet det. Og enda mer håpet han at Torgny Wennberg var død. Djevelen selv i menneskeskikkelse. Hvis bare disse to håpene ble innfridd, ville navnet Axel Ragnerfeldt beholde sin stråleglans til evig tid.

Da ville alt ha vært bryet verd.

Til toppen