Ut i vannet (Innbundet)

Forfatter:

, Inge Ulrik Gundersen (Oversetter)

I stedet for å kopiere debuten har Paula Hawkins tatt toget ut på landet. Ut i vannet handler om en mystisk vik, døde kvinner og det fryktede bygdedyret.

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 352
Forlag: Bazar
Språk: Bokmål
Originaltittel: Into The Water
Oversatt av: Gundersen, Inge Ulrik
ISBN/EAN: 9788280876102
Omtale Ut i vannet

Fra «Piken på toget» til en elv på bygda


I stedet for å kopiere debuten har Paula Hawkins tatt toget ut på landet. Ut i vannet handler om en mystisk vik, døde kvinner og det fryktede bygdedyret.

I Beckford kretser mye av livet rundt elven som renner gjennom den lille landsbyen. Barna lærer å svømme i elvens badekulp, ungdommer valfarter dit for sin første cider og klønete tenåringsflørting, og det er der voksne går kveldsturene. Og kvinner drukner der. De første aktivitetene er ikke så overraskende, men opp gjennom årene har så mange druknet i Døvika at det er blitt landsbyens skrekkeventyr, virkelighet og mytologi.

Suksessrik skribent, mørke familietragedier
Denne mytologien har tiltrukket Danielle, som vokste opp med elven før hun dro ut i verden for en suksessrik karriere som skribent og fotograf. I løpet av noen år hjemme i Beckford har hun samlet historier om elven og dens tilsynelatende magiske tiltrekningskraft på kvinner, og i prosessen har hun også opparbeidet seg en rekke fiender i landsbyen.

Det er ikke alle som setter pris på at Nel graver i selvmord, familietragedier og rykteflommer. Så når Nel selv blir funnet med ansiktet ned i Døvika, kommer søsteren Jules hjem for å passe på datteren Lena. Hun prøver også å forstå hvordan Nel kunne havne i elven. Hun treffer det samme bygdedyret som ødela oppveksten, og som nå kanskje er ansvarlig for at niesen Lena har mistet sin mor. 

Det skumle bygdedyret
Paula Hawkins slo stort gjennom med Piken på toget i 2015. Debutromanen om en forfyllet ung jente som endte i et rørete psykothrillerdrama var et friskt pust i krimverdnen, og den smarte bruken av upålitelig fortellerstemme gjorde boken til en av de siste års største suksesser i bokhyllene. I Ut i vannet benytter Hawkins seg av noen av de samme grepene, men går samtidig enda lenger for å feste grepet på oss lesere. Boken byr på over et dusin fortellerstemmer, og i første halvdel blir leseren nærmest bombardert med nye synsvinkler, stemmer og historier.
Den lokale politimannen, en ung jente som ble senket i elven for heksetesting for hundrevis av år siden, en ivrig synsk dame som hentet rett ut av Åndenes Makt, nabojenta til Nel og foreldrene hennes, alle får sine egne kapitler og historier å formidle. Og alle som én mener de noe om Nel og hennes bokprosjekt. Når man etter noen kapitler blir vant til villnisset av stemmer, faller brikkene på plass og Hawkins får tegnet et bredt bilde av det farligste dyret man kan treffe på i skumringen: bygdedyret. 

Alle har hemmeligheter
Med Ut i vannet har Hawkins skrevet en ambisiøs oppfølger til Piken på toget. I stedet for å kopiere debutsuksessen, har hun tatt toget ut på landet og samlet et fargerikt, men skummelt galleri av karakterer. Som leser blir man en slags privatdetektiv som må finne sammenhengen mellom hendelser, mennesker og myter. Landsbyfolkene bærer alle på hemmeligheter, og møysommelig legger Hawkins dem ut som en kabal på bordet. Hvilke hemmeligheter er farlige, hvilke er bare personlige? Etter hvert skjønner man sammenhengen mellom karakterene, og når kabalen til slutt går opp i blodrødt og beksvart, står Ut i vannet igjen som den mørkeste landsbykrimmen du leser i år.

Av Asbjørn Slettemark

Til toppen

Andre utgaver

Ut i vannet
Bokmål Ebok 2017
Ut i vannet
Bokmål Heftet 2018

Flere bøker av Paula Hawkins:

Intervju

Endelig klar med oppfølgeren til Piken på toget

Paula Hawkins skrev den sitrende thrillersensasjonen Piken på toget. Boken solgte 20 millioner eksemplar over hele verden og ble til en Hollywood-film med Emily Blunt. Nå er hun klar med oppfølgeren Ut i vannet, hvor kvinner drukner på mystisk vis i badekulpen Døvika.

I landsbyen Beckford har kvinner druknet siden 1679. Var det noe spesielt som inspirerte til denne historien?
Alt er hentet fra fantasien, men det er jo basert på heksejakter som foregikk i Storbritannia i det 16. og 17. århundre. Rettsprosesser via drukningsforsøk var noe som skjedde da. Men akkurat dét var mest et utgangspunkt for å gi dette fiktive stedet Beckford en mørk fortid. Jeg ville gi landsbyen en gotisk-aktig, mystisk fortid. Jeg pleier ikke basere bøkene mine på spesifikke historier, selv om jeg av og til biter meg fast i enkelte ting jeg leser i aviser.

Ut i vannet har en kompleks historie, bygget rundt mange fortellerstemmer. Hvem ser du selv på som hovedpersonene i boken?
Det er vanskelig å si når det er så mange karakterer, men Jules og Lena – Nels søster og datter – utgjør hjertet i historien. Jeg ser på dem som menneskene de andre kretser rundt. Den tilreisende politikvinnen Erin har også en viktig stemme, siden hun ser hendelsene litt fra utsiden.

Hvem er denne Danielle, eller Nel som hun kalles, som er en slags hovedperson til tross for at hun er død når boken starter?
Hun hadde en suksessrik skribent- og fotografkarriere, og er på et vis den glamorøse figuren i historien. Likevel blir vi aldri helt kjent med henne, for vi ser henne bare gjennom andres øyne. Vi treffer aldri Nel, men blir kjent med henne gjennom notatene hun har skrevet om Døvika og gjennom datterens sinne mot henne. Hun er litt mystisk og har åpenbart ulik betydning for forskjellige folk, noe som jeg virkelig liker ved henne.

Hvordan fant du alle personene i Ut i vannet?
Jeg begynte med søstrene Jules og Nel, og familieforholdet dem imellom. Ut fra dem har jeg sakte skapt de andre karakterene, det tok virkelig lang tid å få alt på plass. Tre år har jeg brukt på å få alle menneskene i boken til å fungere med og mot hverandre. Samtidig er det mange mysterier i boken som trenger plass, og hvilke av dem skulle jeg løse? Boken gir ikke svar på alt, og det tok tid å finne den rette balansen.

Hvorfor flyttet du handlingen fra London i Piken på toget til lille Beckford i Ut i vannet?
Jeg har alltid hatt lyst til å skrive om en liten landsby. Å bo på et lite sted gjør at du kjenner alle og har en trygghet, men samtidig snakker alle om deg, alle kjenner deg: Jeg tror at slike omgivelser, med mye åpenhet og nære forhold, gjør at mennesker vokter privatlivet sitt enda tettere. Dermed blir hemmelighetene enda mer hemmelige og viktige.

Hva var den store forskjellen mellom å skrive Piken på toget og Ut i vannet?
Det beste med Piken på toget var at jeg ikke hadde noe annet å gjøre! På den tiden var jeg helt fokusert på skrivingen, mens nå var det vanskelig å skrive fordi jeg måtte snakke om Piken på toget hele tiden. Som forfatter er jeg ikke så flink til å veksle mellom å snakke om Rachel og Megan i Piken på toget, for så å kaste meg over Jules og Nel i Ut i vannet.

Du har snakket tidligere om at du var på bar bakke da du skrev Piken på toget, og måtte låne penger av faren din til husleien, men at dette også skjerpet konsentrasjonen din. Hvordan påvirket omstendighetene med suksess deg når du skulle skrive oppfølgeren?
Det var mye mer forstyrrelser nå! Helt motsatt opplevelse og mye mindre komfortabelt enn forrige gang. Men, egentlig bra, for selv om livet mitt i seg selv er mer komfortabelt nå, trenger jeg presset for å klare å skrive. Det hadde jeg ikke klart om jeg var glad hele tiden. 

Ble du overrasket over suksessen til Piken på toget?
Å ja, absolutt! Det var ekstraordinært, rart og sjokkerende. Jeg skjønner fremdeles ikke helt hva som gjorde at Piken på toget ble en så stor suksess, for i tillegg til at det var noe med boken må det også ha vært noe annet som traff. Det er jo fantastisk når det skjer, men samtidig gjør det en som forfatter mer sårbar.

Paula Hawkins er intervjuet av Asbjørn Slettemark.

 

 

Til toppen

Utdrag

«Beklager,» sa jeg. «Jeg er Jules. Vi har ikke truffet hverandre før, men jeg er tanten din.»

«Jeg spurte ikke hvem du var,» sa hun og så på meg som om jeg var dum. «Jeg spurte hva du drev med. Hva er det du leter etter?» Blikket hennes gled bort fra ansiktet mitt og mot baderomsdøra. Før jeg rakk å svare, sa hun: «Politiet er nedenunder,» og så slentret hun av sted bortover gangen, langbeint og slapp, så flipp-floppene smalt mot flisene.

Jeg skyndte meg etter henne.

«Lena,» sa jeg og la hånden på armen hennes. Hun dro seg unna som om hun brant seg, snurret rundt og skulte på meg. «Beklager.»

Hun senket blikket og masserte stedet der jeg hadde tatt på henne. Neglene hennes hadde spor etter gammel, blå neglelakk, og fingertuppene så ut som om de tilhørte et lik. Hun nikket uten å møte blikket mitt. «Politiet vil snakke med deg,» sa hun.

Hun er ikke som jeg ventet. Jeg hadde nok forestilt meg et barn, fortvilt, med et skrikende behov for trøst. Men hun er selvfølgelig ikke et barn, hun er femten og nesten voksen, og når det gjelder behovet for trøst – så hun ikke ut til å ha noe behov for det i det hele tatt, eller i hvert fall ikke fra meg. Hun er tross alt din datter.

Politifolkene ventet på kjøkkenet, de sto ved bordet og så ut mot broen. En høy mann med gråspettet skjeggstubb, og en kvinne ved siden av, omtrent tretti centimeter lavere enn ham.

Mannen tok et skritt fram med hånden utstrakt og så inntrengende på ansiktet mitt med et lysegrått blikk. «Førstebetjent Sean Townsend,» sa han. Idet han strakte seg fram, la jeg merke til at han skalv litt. Huden hans var kjølig og papiraktig mot min, som om den tilhørte en mye eldre mann. «Kondolerer.»

Så rart å høre det ordet. De sa det i går da de kom for å underrette meg. Jeg hadde nesten sagt det selv til Lena, men nå føltes det annerledes. Kondolerer. Hun er ikke borte, hadde jeg lyst til å si. Det er ikke mulig. Dere kjenner ikke Nel, dere vet ikke hvordan hun er.

Førstebetjent Townsend betraktet ansiktet mitt, ventet på at jeg skulle si noe. Han raget over meg, tynn og skarp på en måte, som om man kunne skjære seg hvis man kom for nær ham. Jeg betraktet ham fortsatt da jeg merket at den unge kvinnen iakttok meg med et ansiktsuttrykk som tydelig utstrålte sympati.

«Kriminalbetjent Erin Morgan,» sa hun. «Kondolerer.» Hun hadde gyllen hud, mørke øyne, blåsvart hår, samme farge som en kråkevinge. Hun hadde strøket det bort fra ansiktet, men krøllene snek seg ut ved tinningene og bak ørene, og ga henne et litt rufsete utseende.

«Betjent Morgan vil være din politikontakt,» sa Townsend. «Hun vil holde deg informert om hvor vi befinner oss i etterforskningen.»

«Er det satt i gang en etterforskning?» spurte jeg dumt.

Kvinnen nikket og smilte og ga tegn til at jeg skulle sette meg ved kjøkkenbordet, så da gjorde jeg det. De to etterforskerne satte seg rett overfor meg. Townsend senket blikket og gned venstre håndledd med høyre hånd i raske, rykkete bevegelser: en, to, tre.

Morgan snakket til meg. Den rolige og betryggende tonen hennes stemte ikke overens med det hun sa. «Søsteren din ble funnet død i elven av en mann som var ute og luftet hundene sine tidlig i går morges,» sa hun, med londonaksent og fløyelsmyk stemme. «De foreløpige bevisene tyder på at hun hadde vært i vannet bare noen få timer.» Hun kikket på førstebetjenten før hun flyttet blikket tilbake til meg. «Hun var fullt påkledd, og skadene hennes stemte overens med et fall fra fjellet over vika.»

«Tror dere hun falt?» spurte jeg. Jeg flyttet blikket fra etterforskerne og bort på Lena, som hadde fulgt etter meg ned og sto i den andre enden av kjøkkenet, lent mot benken. Hun var barbeint, kledd i svarte tights, med en grå vest strukket over spisse kragebein og små, spirende bryster. Hun overså oss, som om dette var vanlig, banalt. Som om det var en hverdagslig hendelse. Hun sto med mobilen i høyre hånd og scrollet nedover med tommelen. Venstre arm holdt hun rundt den slanke kroppen. Overarmen var omtrent like tynn som håndleddet mitt. Hun hadde en bred og fyldig munn, mørke øyenbryn, og skittenblondt hår som hang ned i ansiktet.

Hun må ha følt at jeg så på henne, for hun løftet blikket og sperret øynene opp mot meg et øyeblikk, sånn at jeg så bort. «Du tror ikke at hun falt, gjør du vel?» sa hun og skar en grimase. «Du vet bedre.»

Til toppen