Revolutionary road (Innbundet)
Forfatter:
| Forfatter: | Richard Yates |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 335 |
| Forlag: | Oktober |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Revolutionary road |
| Oversatt av: | Øye, Agnete |
| ISBN/EAN: | 9788249506187 |
Omtale Revolutionary road
En blindvei ut
Av Leif Bull
I Revolutionary Road, Richard Yates’ studie av amerikansk forstadsliv på 1950-tallet, møter vi ekteparet Frank og April Wheeler. De mistrives ute i Connecticut, etter å ha flyttet fra New York og etablert seg som familie. De mener bestemt at de ikke passer inn – talentfulle outsider-intellektuelle i en hvitvasket plastikkverden. De drømmer om Paris, hvor Frank kan være fri fra kontorslaveriet. Akkurat hva han skal gjøre der er ikke så viktig. De må da være eslet til noe større enn dette?
Dette er etterkrigstidens middelklassemiljø, et domene vi kjenner godt gjennom forfattere som John Updike og John Cheever, gjennom Douglas Sirks melodramaer (og Todd Haynes’ Sirk-pastisj/hyllest Far from Heaven): hvor plenene er nyklipte, hvor naboene er nysgjerrige, hvor pendlertogene er fylt av dresskledde menn, hvor alle drikker brennevin til lunsj og før middag. Frank gjør så lite som mulig på kontoret: skriver en brosjyre i all hast her, forfører en sekretær der. April passer barn. Kveldene tilbringer de ofte med venneparet Shep og Milly, allierte mot den kunstige idyllen. De ser opp til Frank og April; Frank og April ser ned på dem.
Dårlige takter
Revolutionary Road er med andre ord ingen snill roman. Bare ta en titt på åpningssetningen: «Etter at de siste lydene fra kostymeprøven døde hen, hadde ikke skuespillerne i Laurbærkransen annet å gjøre enn å stå der, tause og hjelpeløse, og blunke over rampelysene mot en tom sal.» Hvordan skal dette gå? Laurbærkransen er en amatørteatergruppe: Skuespillerne er rimelig kultiverte, nesten unge. De vil bare sette opp en forestilling, som et positivt tilskudd til lokalmiljøet. Er det så galt? Vi skjønner med en gang at dette ikke kommer til å gå særlig bra. Når vi finner død, stillhet, hjelpeløshet og tomhet i en enkelt setning, kan vi regne med at det ikke blir stående applaus for the Laurbærkransen.
Men forvarsler til tross spørs det om man som leser er forberedt på den totale ydmykelsen bokens første kapittel byr på. April, stykkets hovedrolleinnehaver, hadde en gang en vag drøm om å bli skuespiller på ordentlig. Hun skulle i hvert fall ikke bli som alle de stakkars konformistene ute i forstedene. Hun og mannen Frank var annerledes, der de levde i Greenwich Village, blant kunstnere og bohemer. Så ble hun gravid, og Frank måtte skaffe seg en hvitsnippjobb, og så trengte de mer plass, og så var de plutselig ute i forstedene allikevel. Men i kveld, premierekvelden, skal hun i det minste imponere venner og bekjente, Frank sitter spent i salen, hun er nydelig der oppe på scenen, og så faller hele stykket sammen. Den mannlige hovedrolleinnehaveren er syk, regissøren må steppe inn, men han ser helt feil ut, og replikker glemmes, og besetningen stivner til, og publikums velvilje hviskes langsomt ut, og når teppet endelig går ned er det en barmhjertighetsgjerning.
Nådeløst om selvbedrag
I skildringen av Laurbærkransens fiasko finner vi et hovedtema i Revolutionary Road, som også går gjennom hele Yates’ forfatterskap: håp, gjerne født av forfengelighet og selvbedrag, avløst av skuffelse, det hele skildret av en forfatter som nekter å snu blikket bort, uansett hvor ubehagelig det blir. Presis og usentimental som en rovfugl peiler Yates seg inn på detaljene som sier så mye: en overdrevent teatralsk håndbevegelse, en klisjé ytret som et visdomsord, en litt for lang pause. Ingen slipper unna.
Men om romanen til tider kan virke nådeløs i sin utlevering, inviterer den aldri til selvtilfreds distansering fra leserens side. Vi får aldri lov til å klappe oss selv på skulderen over hvor vellykte og klarsynte vi er i forhold til bokens mange (selv-)bedragere. Vi kjenner oss igjen oftere enn vi nok kunne ha ønsket.
Formsikker skrivekunst
Revolutionary Road byr ikke på trøst. Som pauseunderholdning i en vanskelig hverdag er den helt ubrukelig. Det kan godt hende du blir sittende igjen med en vond følelse i magen etter endt lesning. Men denne romanen byr likevel på god, gammeldags leseglede: over elegante beskrivelser, over dialoger formet av innsikt i hvordan folk faktisk snakker sammen, over side på side med varsomt utmeislet skrivekunst. Gjennom denne kombinasjonen av slagkraft og formsikkerhet løftes romanen opp blant det aller beste amerikansk litteratur hadde å by på på i det 20. århundre.
Intervju
Forfatternes forfatter
Av Leif Bull
Debutromanen Revolutionary Road (1961) ble nominert til den prestisjetunge National Book Award i USA, i konkurranse med blant andre Joseph Hellers Catch-22, men ble såvidt nedstemt til fordel for en annen debut, Walker Percys fine The Moviegoer. Siden den gang har Revolutionary Road nytt en slags hemmelig klassikerstatus blant amerikanske forfattere: Kurt Vonnegut, som senere sa at alle gode forfattere han kjente anså Yates som en mester, kalte den «sin tids The Great Gatsby». Året etter kom Richard Yates’ novellesamling Eleven Kinds of Loneliness, en liten klassiker som gode kritikker til tross ikke solgte noe særlig. Og så ble det stille.
Et filmprosjekt som aldri ble noe av, alkoholisme og sinnslidelser sørget for at det gikk ni år før neste bok fra Yates, den relativt svake A Special Providence, basert på forfatterens egne opplevelser som infanterist under andre verdenskrig og oppveksten på 1930-tallet. Yates fortsatte likevel å skrive til tider glimrende bøker – romanene The Easter Parade (1976) og A Good School (1978), samt novellesamlingen Liars in Love (1981), i særdeleshet – men det store gjennombruddet uteble. Etter en lovende debut – en velkjent opptakt til fiasko, antiklimaks, stillhet – tilbragte Yates resten av karrieren et par trinn lenger ned på rangstigen enn han fortjente: en kritikerrost «forfatternes forfatter» som ønsket seg flere lesere og en solid plass i amerikansk litteraturhistorie, men som fryktet at han ville bli en av de mange glemte.
Det så stygt ut en stund: da Yates døde i 1992, var de fleste bøkene hans ikke lenger i trykk. Det er derfor interressant at Yates de siste årene har blitt gjenoppdaget, med lekre paperbacks lett tilgjengelig og nå Sam Mendes’ filmadaptasjon av Revolutionary Road. Hvorfor leses han nå mer enn noen gang før?
Realistisk tradisjon
På ett nivå tilhører Yates en realistisk tradisjon som innbefatter størrelser som Gustave Flaubert og Henry James: stilsikre språkkunstnere som like fullt forholder seg til en materiell virkelighet. Forholdet mellom språk og virkelighet var noe amerikanske forfattere hadde begynt å utvikle svært blandede følelser for rundt tiden for Yates' forfatterdebut. I 1961, året da Revolutionary Road ble utgitt, skrev forfatteren Philip Roth at virkeligheten nå hadde blitt så usannsynlig, så urealistisk, at realismen ikke lenger kapret den. Og han hadde et poeng. For amerikansk realisme på denne tiden var stort sett tamme greier. Middelhavsfarere som Herman Wouk og Sloan Wilson skrev kompetente og konvensjonelle romaner hvor ting stort sett gikk bra til slutt, hvor samtidens eksistensielle kriser kunne løses med litt kjærlighet og ærlighet. Så mens den amerikanske virkeligheten ble stadig mer absurd på 50- og 60-tallet, med McCarthys heksejakt og Korea og Vietnam og svimlende teknologiske fremskritt og motkultur, ble den «seriøse» litteraturen stadig mer eksperimentell, fabulerende, innadvendt. I stadig økende grad handlet litteraturen om litteratur, om språk. Realismens tro på dagligspråkets evne til å beskrive verden ble avfeiet som en naiv illusjon, intellektuelt vrakgods fra borgerskapets glansdager på 1800-tallet. Så mens postmodernister som John Barth, Robert Coover, Donald Barthelme og Thomas Pynchon la beslag på rampelyset, fortsatte Yates å skrive om mislykte ekteskap, såre oppvekster, oppnåelige ambisjoner som like fullt aldri blir nådd, ensomhet – om noe så usofistikert som livet – i glassklar prosa.
Nye arvtagere
Er gjenoppdagelsen av Yates da til syvende og sist en estetisk konservativ gest? Et skritt tilbake til en klassisk realisme etter en periode med radikal eksperimentering? Det går helt klart en tråd fra Yates til Raymond Carvers skittenrealisme, til Richard Fords romaner om Frank Bascombe. Men denne kontinuiteten forklarer ikke Yates’ nyvunne popularitet; Ford og Carver har vært store navn lenge nå. Paradoksalt nok kan vi finne et svar i et forfatterskap som har sterke røtter i nettopp den amerikanske postmodernismen som overskygget Yates i hans egen tid. Nylig avdøde David Foster Wallace ble tidlig utnevnt som en arvtager etter Pynchon, Barth et cetera, med sine sprenglærde, hyperfiktive og i enhver betydning fantastiske tekstunivers. Men all formleken var motivert av noe nakent og enkelt – et ønske om å undersøke hva det vil si å være menneske i en menneskefiendtlig tid, å være ekte (tenk så gammeldags!) i en kunstig verden.
Dette er også Yates’ område. Gjennom hele forfatterskapet, under de hverdagslige omgivelsene og fortellingene om Frank og April og alle de andre ikke-heltene, ligger det noe og murrer. Dagligspråket viser tydelige tegn på slitasjeskader: klisjéene råder, fra kontorets floskler til underholdningsindustriens hjerte/smerte-logikk til sofaradikalerens papegøyeaktige repetisjon av oppbrukte idéer. Yates’ 20. århundre er en tid der ord tømmes for mening til bare lydene er igjen. En meningens slagghaug. Hvordan skal man kunne leve der? Hvordan skal man kunne leve her?
Utdrag
Etter at de siste lydene fra kostymeprøven døde hen, hadde ikke skuespillerne i Laurbærkransen annet å gjøre enn å stå der, tause og hjelpeløse, og blunke over rampelysene mot en tom sal. De våget knapt å puste da instruktørens kortvokste, høytidelige skikkelse dukket opp fra de tomme setene for å slutte seg til dem på scenen, trakk en trappestige skrapende frem fra kulissene og klatret halvveis opp på trinnene, snudde seg og med flere kremt for å klarne strupen fortalte dem at de var en forbasket begavet gruppe mennesker og en vidunderlig gruppe å arbeide med.
«Det har ikke vært noen lett jobb,» sa han mens brilleglassene glimtet nøkternt over scenen. «Vi har hatt massevis av problemer her, og for å være helt ærlig så hadde jeg mer eller mindre forsonet meg med å ikke ha for store forventninger. Men hør her. Dette høres kanskje snodig ut, men det hendte noe her i kveld. Da jeg satt der nede i kveld visste jeg plutselig, innerst inne, at dere alle la hjertet i arbeidet for første gang.» Han lot fingrene på den ene hånden sprike over skjortelommen for å vise hva for en enkel, fysisk ting hjertet var; deretter knyttet han den samme hånden til en neve som han ristet langsomt og ordløst i en lang dramatisk pause mens han lukket det ene øyet og lot den fuktige underleppen krølle seg utover i en triumferende, stolt grimase. «Gjør det en gang til i morgen kveld,» sa han, «så blir det litt av en forestilling.»
De kunne ha grått av lettelse. I stedet jublet de skjelvende og lo og vekslet håndtrykk og kysset hverandre, og noen gikk ut etter en kasse øl og alle sang sanger rundt pianoet i salen helt til de enstemmig fant ut at det var på tide å ta kvelden og få seg en god natts søvn.
«Ses i morgen!» ropte de, glade som barn, og mens de kjørte hjem under månen fant de ut at de kunne rulle ned bilvinduene og slippe inn luften med dens helsebringende dufter av leirjord og nyutsprungne blomster. Det var første gang flere av skuespillerne i Laurbærkransen hadde tillatt seg å legge merke til at våren var på vei.
Året var 1955 og stedet var en del av det vestlige Connecticut der tre voksende småbyer i den senere tiden var blitt forbundet av en bred og støyende motorvei kalt riksvei 12.