Rådyret (Innbundet)
Forfatter:
| Forfatter: | Magda Szabó |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 269 |
| Forlag: | Aschehoug |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Az oz |
| Oversatt av: | Kemény, Ferenc |
| ISBN/EAN: | 9788203211805 |
Omtale Rådyret
Portrett av en ung kvinne
Lesere som ikke kjenner Magda Szabós bøker, har noe å se fram til. Den anerkjente ungarske forfatteren som døde i 2007, skrev med en nerve som man umiddelbart treffes av. Døren var fortellingen om det gjensidige avhengighetsforholdet mellom en forfatter og en hushjelp man sent vil glemme, som satt med nøklene til Ungarns fortiede lidelser. I Rådyret møter vi en yngre kvinne som tenker tilbake på sitt liv. Rådyret var Magda Szabós andre roman fra 1959. Den kom på norsk for første gang i 1969, og nå foreligger den endelig i en ny utgave.
Fortellerstemmen tilhører skuespillerinnen Eszter, som er feiret for sine sceneprestasjoner og sine mange ansikter i 1950-årenes Budapest.
Hun henvender seg til en mann som nå er død. Han var elskeren hennes, og han var også gift med Angela, som vokste opp på samme sted som Eszter, i en langt mer privilegert familie. I et stilsikkert flettverk følger vi Eszters tanker om nåtid og fortid, og slik blir vi kjent med en livshistorie som hun aldri fortalte til mannen hun elsket.
Barndom uten sko
Eszter vokser opp på landsbygda i Ungarn, i en familie med aristokratiske aner, som lever i fattigdom. Faren nekter å føye seg etter systemets krav for å få en god advokatstilling. Han forteller om planter og dyr, og Eszter skaffer melk og stjeler egg for at han skal få mat som magen hans kan tåle. Moren gir lokale barn og unge familiemedlemmer pianoundervisning, selv om det er så vidt de kan nedlate seg til å besøke den degraderte familien. Eszter skurer og skrubber på kjøkkenet, mens hun hører famlende versjoner av Czernys etyder. Hun går til skolen i tante Irmas knappestøvler, fordi familien ikke har råd til sko. De avlagte, voksne skoene er for trange, og hun kutter av tuppen for å få plass til tærne.
Liktornen på tåa skjuler hun senere for mannen hun møter. Han er foreleser på universitetet, og det viser seg at han er gift. Dette blir opptakten til et trekantdrama og en sjalusi med røtter langt tilbake i Eszters barndom.
Skuespillerens bekjennelse
Tittelens rådyr er også forankret i Eszters oppvekst, som gradvis kommer for en dag. Rådyret tilhører den velskapte og søte Angela, som har overbeskyttende foreldre i et hus der det serveres kakao med krem og kaker, i skarp kontrast til Eszters hjem. Broren Emil kjører på en rådyr-mor i en motorsykkelulykke, og Angela får den etterlatte rådyrkalven, som bor på eiendommen og etter hvert blir så tam og tillitsfull at den spiser av hånden hennes. Eszter har lyst til å ta rådyret med seg derfra, og i en hjerteskjærende scene sniker hun seg inn i skjulet om natten.
Den voksne Eszter trenger ikke hjelpe naboene med grisebingen eller gjøre seg til på vertshuset for å få en solid porsjon kveldsmat eller noen mynter. Vi følger hennes vei inn på teaterscenen og utfoldelsen av et særegent talent. Men hun er et menneske som ikke har fått nok av noe her i verden, og som heller ikke har noen som helst tiltro til ubetinget godhet. Det setter henne på prøve når hun skal ta imot en kjærlighet som heller ikke er fullstendig. Sjalusien og utestengelsen rettes nå mot Angela, som kanskje snarere har fått for mye av det gode. Skuespilleren Eszter forteller ikke om sin bakgrunn, og lyver på cv-en, det Curriculum Vitae som hun blir bedt om å levere inn ved teateret for å være godtatt i sin stilling. Men etter elskerens død har bekjennelsens time kommet, og med nådeløshet avdekkes Eszters tankeverden og tidligere handlinger.
Bakteppet
Magda Szabó fremstår i denne tidlige romanen som en presis menneskekjenner med evnen til å fange komplekse unge mennesker og alle tilværelsens sider. Romanen Rådyret gir oss et levende bilde av Ungarn i mellomkrigstiden og på 1950-tallet, et samfunn som griper inn i menneskenes liv på avgjørende og skjebnesvangert vis. Men Eszters historie kan ikke reduseres til en politisk parabel. Det er en sannferdig skildring av en kvinnes liv, som er sosialt og psykologisk overbevisende og skrevet med kontant følsomhet.
Intervju
Døråpneren som fikk skriveforbud
– Mitt liv som forfatter har vært hardt, uttalte Szabó til norske Morgenbladet en måned før hun døde, i et intervju med poeten Thomas Marco Blatt.
På tross av suksess og oversettelser til 30 språk krevde Magda Szabós forfatterliv disiplin og utholdenhet. Hun ga ut sin første bok allerede i 1947, diktsamlingen Lam, og ytterligere en diktsamling i 1949. Samme år ble hun tvunget til å forlate sin stilling i det ungarske utdanningsdepartementet fordi hun kom fra en «borgerlig» familie. Samtidig fikk hun et utgivelsesforbud som varte i ni år. «De tause årene,» kaller Magda Szabo denne perioden, hvor hun og andre «forbudte» forfattere bare kunne skrive for hverandre eller skrivebordsskuffen.
Oppdaget av Hermann Hesse
Under utgivelsesforbudet pleide Szabó og andre ungarske forfattere å gjemme manuskriptene hos hverandre, men på grunn av faren for husransakelser smuglet de dem siden til Tyskland. Manuskriptene til Szabó havnet hos forfatteren Hermann Hesse, som var den som oppdaget henne i Vesten.
Etter 1956 ble situasjonen i Ungarn bedre, og i 1958 ble utgivelsesforbudet opphevet. Magda Szabó utga sine bøker selv om hun fortsatt var kontroversiell – utskjelt og rost.
– Mennesket kan ikke stå og betrakte historien som om den skulle være en ting, vi er jo en del av den, midt oppe i den, sa hun til Morgenbladet.
Hun skal ha begynt å skrive prosa fremfor poesi etter sin tantes begravelse i 1953. Der snakket alle om alt annet enn den avdøde, og Szabó tenkte at hun måtte skrive om det, men ikke som et dikt. Siden utga hun en rekke anerkjente romaner. Den mesterlige Døren ble utgitt i 1987 i Ungarn, og har siden oppnådd stor anerkjennelse i blant annet Frankrike og England – og Norge.
Oppriktig og klar
Til Morgenbladet uttalte Szabó dette om sin litteratur.
– Uansett hvordan jeg formulerer det, er beskjeden min til leserne: «Ta vare på verden!» Jeg tror ikke på at litteraturen er en lek. Jeg ønsker å beskrive livet, slik det er.
Hun døde mens hun leste en bok.
– Alt jeg har skrevet, har jeg kunnet stå inne for, og gjør det fortsatt. Jeg håper at den til enhver tid lesende vil se oppriktigheten og ordenes klarhet i leseopplevelsene som jeg har gitt dem. Jeg ønsker å dø på samme klare vis, sa Magda Szabó til Morgenbladet.
Utdrag
Den kjolen du tok av meg første gang var lilla, akkurat som kjøkkenforhenget hjemme, det som skjulte komfyren. Jeg lå stille og ventet. Spenningen mellom oss hadde vart så lenge at jeg nesten ikke holdt ut å vente til du hadde kledd av deg. Aldri siden har jeg vært så glad for å bo i det huset, aldri siden har jeg synes det var så vidunderlig, så storartet å bo så høyt oppe over hovedstaden, utsatt for vær og vind, som den natten. I ukevis hadde jeg fundert på hva du ville si når du først brøt stillheten og vi virkelig snakket sammen, ikke bare forsiktig utforsket hverandre med ordene som hemmelige patruljer. Hva trodde du av det jeg sa til deg? Hva visste du om meg? At jeg elsket deg, kan ikke ha vært fullt så overraskende for deg som for meg. Da det gikk opp for meg, ble jeg redd. Jeg har så uendelig mange ganger uttalt velformede, lidenskapelige setninger på scenen at jeg i privatlivet foretrekker å snakke nøkternt og objektivt. Du vet også at det eneste speilet jeg har, er på badet. Jeg er ikke interessert i mitt eget ansikt, er ikke nysgjerrig på mine bevegelser.
«Hva kommer jeg til å fortelle deg?» – det var det jeg funderte på, der jeg lå og stirret på den åpne verandadørens lysende blå rektangel, fullt av stjerner. Det kom en kjølig bris fra åsene. Jeg ville ha foretrukket at du hadde gjettet deg til alt, så jeg slapp å fortelle; og samtidig samlet jeg innerst inne ordene, rustne, knirkende ord, om Stensdemningen, om far, om alt det som engang var, Ambrus og tante Irmas sko.
[...]
Du ville helt sikkert ha likt far. Riktignok har jeg aldri snakket om ham, men det er bare fordi jeg aldri har snakket om noe, hvis jeg ikke var helt nødt til det, hverken til deg eller andre. I min barndom måtte jeg tie så lenge at jeg aldri senere har lært å snakke; jeg kan bare lyve eller tie. Alt som står i mitt curriculum vitae er bare løgn. Det folk sier om meg er også bare løgn. Jeg kan lyve slik at jeg kunne leve av det. At jeg er et håpløst tilfelle ble jeg klar over i og med at jeg ikke engang kunne si sannheten til deg.
Men dette er sant, det at far nå ville ha ropt til billen og sagt: «Gå i fred, vandrer!» Han ville til og med ha satt seg på huk foran den. Merkelig, når jeg tenker på ham, ser jeg ham alltid sittende på huk, med det lyse, tynne, pjuskete håret som falt ned over den buede, edelt formede pannen, mens han ser under brillene på en bille eller en blomst. På pannen ser jeg en slags dugg, for han var alltid litt svett i pannen; ikke uappetittlig svett, men pannen hans var fuktig støtt, som når man med varm munn ånder på en glassrute og ånden blir der i all evighet. Da far døde, lå denne duggen igjen på huden hans; jeg tørket den av med hånden, fordi lommetørklærne ennå ikke var tørre. Jeg hadde vasket dem aftenen før, men det var vinter, og det nyvaskede tøyet hang og raslet på tørkeloftet. Lommetørklærne fra tante Irma var de tynneste, det var dem jeg skyndte meg å stryke tørre med strykejernet fylt med trekull, for at mor skulle ha noe å gråte i. Jeg har aldri fortalt deg om tante Irma heller, enda jeg måtte gå i hennes sko i to år.