Prosten og hans forunderlige tjener (Innbundet)

Forfatter:

Ellen Holm Stenersen (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2010
Antall sider: 253
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
Originaltittel: Rovasti Huuskosen petomainen miespalvelija
Oversatt av: Stenersen, Ellen Holm
ISBN/EAN: 9788203212567
Omtale Prosten og hans forunderlige tjener

En mann og hans bjørn

Burlesk og eventyrlig om tro og tvil fra Paasilinna.

Finske Arto Paasilinna har de siste årene fått et stort publikum i Norge med sine frodige, merkelige fortellinger. Prosten og hans forunderlige tjener, den siste i norsk oversettelse, byr på slapstick og intriger, men også fundering og indre uro.

Gal mann på feil plass

 ”Harde tider krever en hard prest, og det var prost Huuskonen.” Han er ikke typen til å gå stille i dørene. Hans mildt sagt uortodokse bibeltolkninger setter grå hår i hodet på biskopen, og han er heller ikke redd for å skape bølger i lokalmiljøet. Hvis for eksempel en motvillig brudgom trenger et Pauli ord til oppstramming, så får han det, gjerne foran slekt og venner ved alteret. Det er denne innstillingen som ligger til grunn for menighetens idé til en femtiårspresang når Huuskonen fyller år: en levende, nylig foreldreløs bjørnunge. At prostinnen kommer til å hate gaven er en ren bonus – det har hun bare godt av. Er menigheten riktig heldig, kan det til og med hende bjørnen gir dem begge en skikkelig omgang juling når den har vokst seg stor og sterk.

Et umake par

Stikk i strid med alle planer faller prosten hodestups for dyret. Kona er noe mer avmålt. Hun er heller ikke så begeistret for at prosten, den grabukken, har begynt å stå i med Sonia, forskeren med bjørners søvnmønstre som tema (pluss religiøs fundering og romantisk litteratur som interesser). Prostinnen drar sin kos. Prosten mister troen. Sonia blir frelst. Dessuten er hun allerede forlovet. Vi får så følge den frafalne prosten og hans nye kamerat der de streifer rundt langs Europas ytterkanter, på jakt etter levebrød og mening i tilværelsen. Prosten har fått øynene opp for universets mysterier, og bytter ut sin religiøse tro med en fascinasjon for det store kosmos og hvilke livsformer som måtte skjule seg der. At også jorden rommer mange underlige livsformer, får han rikelig med anledninger til å oppdage – det blir strabasiøse møter med sjømenn og munker, med en russisk radiotelegrafist, en deprimert badstuselger, og med oppfinneren av loddrett spydkast.

Holder maska

Det går unna i Prosten og hans forunderlige tjener, altså. Paasilinna håndterer det elleville materialet på best tenkelig måte, nemlig ved å behandle det med den største selvfølgelighet. Han slår seg ikke på låret, han dulter ikke leseren i siden, men skildrer begivenhetene i en stoisk, deadpan tone. Forestill deg finsk fjernsynsteater i regi av Monty Python, så er du i nærheten. Samtidig tar boken for seg mange av livets største spørsmål, om hvem vi er, hvor vi kommer fra, om meningen med det hele. Og husk: Hvis du noen gang havner i et barslagsmål, kan det lønne seg å ha en bjørn på laget.

Til toppen

Andre utgaver

Flere bøker av Arto Paasilinna:

Utdrag

På forsommeren hadde prost Oskari Huuskonen halvt på fleip skrevet en artikkel i Salon Sanomat om Jesu militære virksomhet. Han var doktor i teologi, ekspert på eksegese og apologi og kunne etter egen oppfatning komme med vektige innlegg, ikke bare om selve religionen, men også om kristendommens og særlig Jesu historiske eller faktiske betydning. Han var kjent med en obskur engelsk teolog, Joel Carmichael, som hadde spesielle teorier om Jesu rolle som folkeforfører og oppvigler.

På egen hånd hadde Oskari Huuskonen kommet til at Jesus først og fremst hadde storartede talegaver, så han samlet mange tilhørere og tilhengere, særlig i de fattigere lag av befolkningen. I tillegg var det åpenbart at Jesus ønsket å styrte det konservative presteskapet, som ble støttet av de romerske okkupantene, og kanskje til slutt erklære seg som jødenes konge, først på jorden og så i himmelen, og hvis det ikke lykkes, iallfall i himmelen.

I artikkelen, som hadde tittelen "Jesu militære virksomhet", skrev Huuskonen at når Jesus hadde fått en stor tilhengerskare, ville han marsjere mot Jerusalem og tilrane seg makten. Det handlet med andre ord ikke om en fredelig handling, at han kom ridende på et esel i sømdagsskolestil, men at militært organiserte og voldelige geriljagrupper trengte inn i templet i Jerusalem. Jesus hadde en hel gjeng med ivrige underoffiserer, som han kalte sine disipler, og de unnslo seg ikke for å bruke vold. Templet ble voktet av en romersk kohorte på bare noen hundre mann, og i tillegg var de jødiske prestenes tempelvakt der. De forsofne troppene ble feid til side, og Jesus tømte templet for pengevekslere og andre motstandere.

Jesu disipler var likevel nokså klønete når det gjaldt det militærfaglige, og dermed ble den første vellykte erobringen av templet snudd til nederlag, brohodet ble tapt, og Jesus måtte flykte til Betania. Han kunne likevel fortsette sitt opprør som geriljasoldat, for han hadde evner i den retning, samt en folkeleders karisma, men uheldigvis fant en av hans områdesjefer, Judas Iskariot, det for godt å bytte side og forråde opprørernes skjulested. Så ble Jesus overrumplet og arrestert, og han hadde ingen mulighet til å forsvare seg med makt. Han valgte den eneste fremgangsmåten som virket fornuftig i den situasjonen, nemlig passiv motstand.

Det var klart at en folkeleder som hadde startet et opprør, og som for alvor drømte om en selvstendig jødisk stat, og allerede ble kalt jødenes konge, var en alvorlig trussel mot romerne. Derfor ble han henrettet ved at de spikret ham til et trekors. En hard skjebne av det slaget pleier vanligvis å ramme alle opprørere som mislykkes.

I siste del av artikkelen skrev prost Oskari Huuskonen at dersom Oskari Huuskonen at dersom Jesus hadde levd i Finland i begynnelsen av dette århundret, ville hans skjebne ha blitt tilnærmet like hard.

"Hvis Jesus hadde tilhørt de såkalt røde, noe man kunne ha ventet ut fra hans politiske holdninger, ville han etter alt å dømme ha blitt valgt inn i folkekommissariatet, eller blitt utnevnt til minister i den røde regjeringen når opprøret hadde brutt ut. Han kunne godt ha blitt forsyningsminister, for han hadde jo egenskaper og erfaring på det området – jamfør det tilfellet da han matet tusenvis av mennesker bare med et par brød og fisk. Han ville også ha vært en glimrende agitator, taler og skribent, men han hadde ikke dugd noe særlig som kommandør for troppene i fronten. Det virket naturlig at Jesus, religiøs som han var, ville ha tatt til seg Marx' teorier og tilpasset dem til sine egne synspunkter som best han kunne.

Da så opprøret ble slått ned, ville han nok ikke ha flyktet til Russland som de andre røde lederne i Finland, han ville ikke ha grunnlagt Finlands kommunistiske parti der, men overgitt seg uten motstand i nederlagets stund og blitt tatt til fange av de hvite, slik det skjedde med tusenvis av vanlige menn og kvinner blant de røde. Han ville ha blitt resolutt oppstilt på kanten av en grøft og skutt. Om Jesus hadde stått opp fra de døde tredje dag, kan vi bare spekulere på. Trolig ville de røde likevel ha hevdet det, og det var jo det som skjedde i Israel den gangen.

Hvis Jesus hadde sluppet unna en summarisk henrettelse, ville han ha blitt dømt for landssvik og enten fått dødsdom eller livsvarig fengsel. Hvis dommen var blitt livsvarig fengsel, ville han først ha blitt innesperret på Sveaborg, og deretter sendt til tvangsarbeidsleiren på Ekenäs, hvor han ville ha funnet et fruktbart jordsmonn for å fortsette sine politiske skriverier og undergravende virksomhet. Han ville sikkert ha blitt en rød folkehelt, og det er trolig at Otto Ville Kuusinen aldri i verden ville ha fått en slik maktposisjon i den verdenskommunistiske bevegelsen hvis Jesus hadde fått leve.

Dermed kan man uten videre gå ut fra at en levende Jesus ville ha avsatt selve Stalin og enten forvist ham eller henrettet ham. Den internasjonale kommunismen ville således ha fått en ny humanistisk og gudfryktig retning, og den ville aldri ha kollapset. Sånn sett er det synd at Jesus ikke deltok i borgerkrigen i Finland. Men kanskje vi likevel må se dette som Guds allmektige styrelse.

Til toppen

Om forfatter Arto Paasilinna

Arto Paasilinna (f. 1942) har en stor litterær produksjon bak seg. Han debuterte som skjønnlitterær forfatter i 1972, men det store gjennombruddet kom med Harens år i 1975. I dag er hans bøker oversatt til bortimot 50 språk, og forfatteren er tildelt en rekke litterære priser i bl.a. Italia og Frankrike. En rekke av bøkene hans er etter hvert utkommet på norsk, og han er blitt en populær forfatter i Norge med over 100 000 bøker solgt.

"Et enestående eventyr." Sindre Hovdenakk, VG

"Han er en fantastisk forteller. Og han har en eventyrlig fantasi. Det går faktisk ikke an ikke å ha det morsomt i selskap med Paasilinna og hans burleske skikkelser." Torbjørn Trysnes, Fædrelandsvennen

Til toppen