På forsommeren hadde prost Oskari Huuskonen halvt på fleip skrevet en artikkel i Salon Sanomat om Jesu militære virksomhet. Han var doktor i teologi, ekspert på eksegese og apologi og kunne etter egen oppfatning komme med vektige innlegg, ikke bare om selve religionen, men også om kristendommens og særlig Jesu historiske eller faktiske betydning. Han var kjent med en obskur engelsk teolog, Joel Carmichael, som hadde spesielle teorier om Jesu rolle som folkeforfører og oppvigler.

På egen hånd hadde Oskari Huuskonen kommet til at Jesus først og fremst hadde storartede talegaver, så han samlet mange tilhørere og tilhengere, særlig i de fattigere lag av befolkningen. I tillegg var det åpenbart at Jesus ønsket å styrte det konservative presteskapet, som ble støttet av de romerske okkupantene, og kanskje til slutt erklære seg som jødenes konge, først på jorden og så i himmelen, og hvis det ikke lykkes, iallfall i himmelen.

I artikkelen, som hadde tittelen "Jesu militære virksomhet", skrev Huuskonen at når Jesus hadde fått en stor tilhengerskare, ville han marsjere mot Jerusalem og tilrane seg makten. Det handlet med andre ord ikke om en fredelig handling, at han kom ridende på et esel i sømdagsskolestil, men at militært organiserte og voldelige geriljagrupper trengte inn i templet i Jerusalem. Jesus hadde en hel gjeng med ivrige underoffiserer, som han kalte sine disipler, og de unnslo seg ikke for å bruke vold. Templet ble voktet av en romersk kohorte på bare noen hundre mann, og i tillegg var de jødiske prestenes tempelvakt der. De forsofne troppene ble feid til side, og Jesus tømte templet for pengevekslere og andre motstandere.

Jesu disipler var likevel nokså klønete når det gjaldt det militærfaglige, og dermed ble den første vellykte erobringen av templet snudd til nederlag, brohodet ble tapt, og Jesus måtte flykte til Betania. Han kunne likevel fortsette sitt opprør som geriljasoldat, for han hadde evner i den retning, samt en folkeleders karisma, men uheldigvis fant en av hans områdesjefer, Judas Iskariot, det for godt å bytte side og forråde opprørernes skjulested. Så ble Jesus overrumplet og arrestert, og han hadde ingen mulighet til å forsvare seg med makt. Han valgte den eneste fremgangsmåten som virket fornuftig i den situasjonen, nemlig passiv motstand.

Det var klart at en folkeleder som hadde startet et opprør, og som for alvor drømte om en selvstendig jødisk stat, og allerede ble kalt jødenes konge, var en alvorlig trussel mot romerne. Derfor ble han henrettet ved at de spikret ham til et trekors. En hard skjebne av det slaget pleier vanligvis å ramme alle opprørere som mislykkes.

I siste del av artikkelen skrev prost Oskari Huuskonen at dersom Oskari Huuskonen at dersom Jesus hadde levd i Finland i begynnelsen av dette århundret, ville hans skjebne ha blitt tilnærmet like hard.

"Hvis Jesus hadde tilhørt de såkalt røde, noe man kunne ha ventet ut fra hans politiske holdninger, ville han etter alt å dømme ha blitt valgt inn i folkekommissariatet, eller blitt utnevnt til minister i den røde regjeringen når opprøret hadde brutt ut. Han kunne godt ha blitt forsyningsminister, for han hadde jo egenskaper og erfaring på det området – jamfør det tilfellet da han matet tusenvis av mennesker bare med et par brød og fisk. Han ville også ha vært en glimrende agitator, taler og skribent, men han hadde ikke dugd noe særlig som kommandør for troppene i fronten. Det virket naturlig at Jesus, religiøs som han var, ville ha tatt til seg Marx' teorier og tilpasset dem til sine egne synspunkter som best han kunne.

Da så opprøret ble slått ned, ville han nok ikke ha flyktet til Russland som de andre røde lederne i Finland, han ville ikke ha grunnlagt Finlands kommunistiske parti der, men overgitt seg uten motstand i nederlagets stund og blitt tatt til fange av de hvite, slik det skjedde med tusenvis av vanlige menn og kvinner blant de røde. Han ville ha blitt resolutt oppstilt på kanten av en grøft og skutt. Om Jesus hadde stått opp fra de døde tredje dag, kan vi bare spekulere på. Trolig ville de røde likevel ha hevdet det, og det var jo det som skjedde i Israel den gangen.

Hvis Jesus hadde sluppet unna en summarisk henrettelse, ville han ha blitt dømt for landssvik og enten fått dødsdom eller livsvarig fengsel. Hvis dommen var blitt livsvarig fengsel, ville han først ha blitt innesperret på Sveaborg, og deretter sendt til tvangsarbeidsleiren på Ekenäs, hvor han ville ha funnet et fruktbart jordsmonn for å fortsette sine politiske skriverier og undergravende virksomhet. Han ville sikkert ha blitt en rød folkehelt, og det er trolig at Otto Ville Kuusinen aldri i verden ville ha fått en slik maktposisjon i den verdenskommunistiske bevegelsen hvis Jesus hadde fått leve.

Dermed kan man uten videre gå ut fra at en levende Jesus ville ha avsatt selve Stalin og enten forvist ham eller henrettet ham. Den internasjonale kommunismen ville således ha fått en ny humanistisk og gudfryktig retning, og den ville aldri ha kollapset. Sånn sett er det synd at Jesus ikke deltok i borgerkrigen i Finland. Men kanskje vi likevel må se dette som Guds allmektige styrelse.

Til toppen