En mann på randen

Presist og ironisk fra Richard Yates, forfatteren bak den gjenoppdagete klassikeren Revolutionary Road.

Det begynner med et sammenbrudd.

John Wilder har alt. Han er en vellykket reklamemann i New York, har både kone og barn. Men ved romanens begynnelse ringer han hjem til kona Janice fra en bar i byen. Han kan ikke komme hjem. Janice skjønner ikke hva han mener, krever en forklaring.

"Vil du virkelig vite det, elskling? Fordi jeg er redd jeg kan komme til å drepe dere, derfor. Dere begge to."

Han må tilbringe en langhelg på psykiatrisk avdeling, et goldt, kaldt helvete med gitter på vinduene og "ram, råtten luft", hvor pasientene tilbringer dagene med å gå i sykehuskorridoren, frem og tilbake, frem og tilbake.

Filmdrømmer

Vel hjemme igjen er alt fortsatt i ulage. Hverdagen fylles av et hviskende, knapt kontrollerbart raseri. Sprit er medisin. En psykiater sender ham til Anonyme Alkoholikere, men John går rett på bar etter møtet. Han snakker med psykiateren om barndommen sin, om tjenestegjøringen under annen verdenskrig, om presset fra foreldrene over å ta over farens sjokoladeforretning, men det hjelper ikke, det heller. Han er sikker på at livet må ha mer å by på, at han kan oppnå større ting.

Misnøyen forvandles til ambisjoner når han innleder et forhold med den unge, velstående Pamela, utdannet på et ”eksperimentelt college” og med en vennekrets full av kunstnersjeler. Han vil lage film. Han kan ikke skrive manus, regissere eller spille, men han kan produsere. Sammen bestemmer de seg for å lage en kunstfilm i svart/hvitt om langhelgen på psykiatrisk avdeling med hjelp av Pamelas gamle venner. Siden reiser de vestover for å prøve lykken i Hollywood, akkurat som han ønsket han hadde gjort da han var yngre. Det er vel ikke for sent? Kan han holde drikkingen og psyken i sjakk? Og vil noen ha filmen deres? Vel…

Ordensforstyrrelse er kanskje Yates’ mørkeste roman, men den er også blant de morsomste. Hollywoods mytemaskineri blir gjenstand for besk satire, i likhet med de mer kunstnerisk orienterte vennene til Pamela. Som vanlig hos Yates byr også denne romanen på en nærmest endeløs rekke presise observasjoner og detaljer spekket med mening, og er – mørket til tross – direkte fengende, en roman som fester grepet på første side og nekter å slippe.

Om dem, om oss

Richard Yates, som døde i 1992, har de siste årene gått fra å være en nesten glemt ”forfatternes forfatter” til en beundret og innflytelsesrik mester innen amerikansk etterkrigslitteratur, en formsikker realist med et helt eget blikk for menneskers svakheter. Bøkene hans er som velsmurte maskiner, hvor hvert ord er et lite, men helt nødvendig tannhjul som driver handlingen mot sin uunngåelige, helst desperat ulykkelige slutt. Personene hans er aldri helter. Til det er de altfor arrogante og forfengelige. De sier sjelden det de mener, men røper alltid mer om seg selv enn de vil når de snakker. Og de liker å snakke. Men med alle sine feil er de heller aldri verre enn oss, hvis vi våger å være ærlige med oss selv et øyeblikk.

Liv og kunst

Fra debuten med Revolutionary Road i 1961 var Yates’ univers ofte klart avgrenset til en visjon av østkystens middelklasse som nylig har vært til klar inspirasjon for Mad Men: et par martinier til lunsj, pendlertog fulle av menn i grå dresser, elskerinner, skuffelse. Slik er det også i Ordensforstyrrelse, men her innfører Yates noe nytt i forfatterskapet, noe som tidligere bare har ligget under, som en slags skurring – en ironisk kommenterende selvbevissthet, en lek med etablerte virkemidler som gir den klassiske realismen et urovekkende, moderne skjær.

Sykehusoppholdet settes opp mot filmen om sykehusoppholdet, og vi ser hvor lett fortellinger kan bli til løgner, hvordan en overdrivelse her, en blomstrende metafor der skaper en klarere, ryddigere, falskere versjon. Slik blir Ordensforstyrrelse ikke bare en roman om forholdet mellom drømmer og virkeligheten, men også en roman om forholdet mellom liv og kunst, en roman som forlanger at vi tenker på hvordan vi forteller historiene om våre liv.