«Hallo? Kan du høre meg? Åpne døren, vær så snill, vennen. Jeg må være sikker på at det går bra med deg.»
Stillhet.
Å, faen, tenkte Sandra, men ikke for sin egen skyld, selv om hun kjente frykt ved tanken på hva som kanskje ventet på henne der inne. Å, faen, noe veldig ille har skjedd her. Å, faen, dette kan vi kanskje ikke ordne opp i. Å, faen, vi skulle ha kommet mye tidligere.
Å, faen.
Hun tok radioen og ba om forsterkninger.
«Kommer om to minutter,» svarte de, og Sandra tenkte på to minutter og hvor lang tid det var om du var redd, om du holdt på å dø. Hun hadde bedt om ambulanse også, og håpet det ville bli bruk for den.
Politibil nummer to kom med to store betjenter, en av dem åpnet døren for henne. Kollegaen hans for forbi ham i full fart og sjekket alle rommene i første etasje.
«Ingen her.»
Sandra var halvveis oppe i trappen og hørte sitt eget hjerte banke og hvert knirk fra de nakne gulvbordene. Lykten føltes glatt i hånden.
«Hallo? Er det noen der?»
Politistøvlene dundret i trappene bak henne og druknet enhver annen lyd hun kanskje kunne ha hørt. Badet: skittent i det flakkende lyset fra lykten, men ingen som skjulte seg der. Et soverom med en haug av søppel og skitne klær. Ingen seng, men det lå en haug med tepper på gulvet, som et rede. Enda et soverom var på forsiden av huset. Det var ørlite grann ryddigere enn det forrige, først og fremst fordi det nesten ikke var møbler der, bortsett fra en madrass på gulvet. Skoene sto på rekke og rad pent i et hjørne, og et utvalg toalettsaker sto i et annet.
Kvinnen lå tvers over madrassen, halvveis utenfor, et skittent teppe lå kastet over henne. Hodet lå vridd bakover. Død, tenkte Sandra uten håp og tvang seg til å smile til den lille gutten som satt på huk ved siden av liket.
«Hallo, du. Vi kommer fra politiet. Går det bra med deg?»

Til toppen