Tross likets opphold i saltvannet og strabasene på turen over havet kunne mye tyde på at kvinnen kom fra relativt gode kår, også i det lå det helt sikkert et salgspotensial og bedre bilder. Hvor vanlig var det ikke å se uttærte mennesker i lurvete klær, preget av en lang turs lidelser? Denne kvinnen, derimot, var smakfullt kledd, leppestiften var fortsatt blekrød og øyenskyggen noenlunde intakt. Hun hadde vært pen. Var vel rundt de sytti, hadde mistet skoene og fått en rift i pelsjakken sin, det var den som hadde forvirret ham til å begynne med. Men det var umulig ikke å legge merke til rynkene som gikk på langs av ansiktet og sikkert uttrykte noen av prøvelsene som hadde fått henne til å velge denne desperate utveien, og allikevel virket hun påfallende verdig.
«Vet vi hvor disse menneskene kommer fra?» spurte han på engelsk en myndig mann i sivile klær som knelte ved siden av liket.
«Jeg vil anta de kommer fra Syria, slik strømmen av flyktninger har vært de siste dagene,» sa han.
Joan snudde seg mot de overlevende. Mørke i huden, men bare en anelse mørkere enn grekerne, så Syria virket som et brukbart tips.
Han betraktet rekken av lik i sanden og talte dem. Det var trettisju lik. Menn, kvinner, og kanskje et og annet barn. Joan tenkte på stranden i Barcelona, hvor tallet 2117 nå lyste i natten. For et meningsløst spill av liv.
Så dro han opp notisboken og noterte dato og klokkeslett, for i det minste å få en følelse av å ha kommet i gang med det som skulle dra ham opp av avgrunnen og gi ham et nytt fundament. Det skulle bli en artikkel om det uanselige offeret, ikke om en vital voksen i sin beste alder eller et vergeløst barn, men om en gammel kvinne som hadde druknet for et øyeblikk siden. Om henne, som i likhet med de to tusen ett hundre og seksten foregående døde heller ikke kom seg levende over Middelhavet dette året.
Han rablet ned overskriften: ‘Offer nummer 2117’, og rettet blikket mot flokken av overlevende og kvinnene som hadde skreket. Det var fortsatt mange forpinte ansikter og skjelvende kropper som sto der oppe og klamret seg til hverandre, men de to kvinnene og mannen med det store skjegget var forsvunnet. I stedet hadde mannen i den blå uniformsjakken stilt seg opp på det samme stedet, han som nettopp hadde stått ved siden av Joan og fotografert.
Joan stakk notisboken i lommen og ville ta et par nærbilder av kvinnens ansikt, da det åpne, klare blikket hennes traff ham.
Hvorfor skjedde dette? spurte øynene.
Joan ravet bakover. I hans verden var esoteriske fenomener latterlige, men akkurat nå skalv han over hele kroppen. Det var som om kvinnen ville ta kontakt med ham. Få ham til å forstå at han ikke forsto noe som helst, og at det ikke var greit.
Joan kunne ikke se bort, for fortsatt lå det nye spørsmål på lur i disse vakre, levende øynene.
Hvem er jeg, Joan?
Hvor kommer jeg fra?
Hva heter jeg?
Joan la seg på kne foran henne.
«Jeg skal finne ut av det,» sa han og lukket øynene hennes. «Det lover jeg.»
Til toppen
