Ned til hundene (Innbundet)
Forfatter:
| Forfatter: | Helle Helle |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2009 |
| Antall sider: | 154 |
| Forlag: | Oktober |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Ned til hundene |
| Oversatt av: | Marstein, Trude |
| ISBN/EAN: | 9788249506170 |
Omtale Ned til hundene
Livet er en trillekoffert
Av Lars Bukdahl
Da Helle Helle forleden skulle lese opp fra sin nye roman Ned til hundene i en bokhandel i København, kom hun halsende i siste øyeblikk med en trillekoffert. Og hun var selv den første til å se komikken i at det er nøyaktig slik romanen hennes starter: En 42-årig forfatter, hvis bøker «handler mest om alminnelige mennesker», går av bussen med sin trillekoffert.
Bortsett fra at det er helt omvendt. I bokhandelen ankom Helle Helle med en duggfrisk, kritikerrost og populær roman i kofferten til en flokk av beundrende lesere, for å være i sentrum; i romanen flykter hovedpersonen, som kaller seg Bente, men ikke heter det, fra en ondartet skrivesperre og et kullseilt ekteskap til den ytterste ødemark for å gjemme seg helt, helt bort.
Hverdagsspionasje
Og slik, fornemmer man og har Helle fortalt, ankom hun også selv til romanen: etter i sin forrige bok, Rødby-Puttgarden, å ha skrevet seg farlig tett på selvbiografien, visste hun ikke hvordan hun skulle komme tilbake til fiksjonen igjen. Løsningen ble å sette et vedkjent alter ego på en buss til det provinsielle, hverdagslige limbo hun usynlig utspionerte i tidligere romaner som Hus og hjem og Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann. For jo mindre som skjer i det fiktive limbo – og aldri er det skjedd så lite i en bok av Helle Helle, og det sier mye! – jo mer gløder det virkelige tastatur – og aldri har Helle Helle beskrevet (så godt som) ingenting mer innbydende.
Etter å ha sittet en god stund i blesten med sin trillekoffert, blir hovedpersonen invitert hjem til paret John og Putte, som bare «går her med whiplashene våre». Og der forblir hun så bare og gjør ingenting eller så godt som ingenting, for raskt blir hun en del av hverdagen og hverdagen en del av henne. Da John havner på sykehus, får hun et egentlig ansvar for denne hverdagen, og ikke minst for tittelens hunder, et ansvar hun ikke er altfor god til å leve opp til, men i det minste er hennes svik virkelige svik.
Samtidig får leseren, via tilbakeblikk, stadig vite mer om det annerledes blakkede limbo som hovedpersonen er flyktet fra, med null inspirasjon og trøstespising og distré lege-ektemann og lat skolepsykolog-elsker og mislykket biblioteksopplesning, et sjeldent (svart) humoristisk portrett av en forfatter i krise; nettopp det forfattere ikke pleier å se det morsomme i!
Alt og ingenting
Mens hovedpersonen finner fortrøstning i eksilets (tilsynelatende) idyll og overskuelighet, tripper Helle Helle på så dirrende presist som mulig å gjengi de replikkene om ingenting, som sier alt, og ta på kornet de små konkrete tingene, som skaper en verden og en virkelighet, som er hun kun halvt en moderne Herman Bang og halvt en gammel japansk haiku-dikter. Visse konkrete ting får sitt helt eget og ikke så lite dramatiske liv, i konkurranse med personene, for eksempel en fløytenisse fra et nisselandskap og for eksempel denne trillekofferten, som John på romanens tredje side setter i bevegelse, da han og Putte sleper av gårde på hovedpersonen – og leseren, som på tross av alt og på grunn av så godt som ingenting heller aldri blir den samme:
«De trekker meg opp i hver sin arm. Han trekker ut håndtaket på kofferten min og triller den etter oss. Hjulene bråker mot asfalten. De bor i et lite hus uten hage foran, det ser nymalt ut. En rund eføy og en stormlykt i hvert vindu. Hun åpner ytterdøra. Gangen er smal og med en furutrapp innerst. De tar av seg skoene. Jeg står midt på gulvet. Hun går ut og kommer tilbake etter en liten stund med et glass vann som hun rekker meg.»
Takk, Helle, det var så vidunderlig lite!
..........................................................................................
Andre utgaver
| Ned til hundene | |||
| Bokmål | Nedlastbar lydbok | 2009 | |
| Ned til hundene | |||
| Bokmål | Heftet | 2013 | |
Flere bøker av Helle Helle:
Intervju
En ideell nedtur
Av Liv Mossige
Helle Helles nye roman Ned til hundene handler om en forfatter som flytter hjem til et fremmed par som ligner hennes egne romanpersoner. Helle bestemte seg for å lage en hovedperson som lignet henne selv som forfatter, og som møtte hennes egne karakterer.
- Det som var viktig for meg var å skape et møte mellom en som behersker språket og dem som har et helt annet språk.
Et ikke-sted
Forfatteren Bente trer inn i et fremmed miljø og gjør seg selv til en del av det. Etter et samlivsbrudd tar hun bussen ut på landet, på leting etter et godt sted å gråte. Hun sitter på en benk og blir oppdaget av det arbeidsløse paret John og Putte, som tar henne med seg hjem og inn i sitt liv.
Ifølge Helle handler det om å la forfatteren komme ut i det miljøet der bøkene hennes utspiller seg.
- Det å skrive og lese en bok ligner på hverandre. Når man leser en bok kan man føle at man er tettere på verden enn noensinne, men man er der jo ikke. Det samme gjelder når man skriver. Man blir en del av noe som ikke finnes i virkeligheten, sier hun.
- Provinsielt dagligliv vender stadig tilbake i forfatterskapet ditt. Hvorfor har du valgt dette som ramme?
-Stedet vi er på i Ned til hundene ligger så langt ut på landet at det ikke engang er noen provins. Det er et slags ikke-sted. Jeg vil skildre møtet mellom mennesker på et sted der ingenting skjer, et sted som man ikke kan komme seg fra.
Helle forteller at hun selv vokste opp i Rødby og at hun kjenner seg igjen i provinsen. Hun har også bodd i København, men fant raskt ut at storbyen ikke egnet seg så godt som ramme for romanene hennes.
- På et lite sted bor det ofte en liten gruppe mennesker som kjenner hverandre godt. De kan bruke få ord når de snakker med hverandre.
Fremmed vennlighet
Forfatteren som er hovedpersonen i Ned til hundene har ikke engang et eget navn. Det er Putte som gir henne navnet Bente, noe hun aksepterer. Det handler om å være tilstede som en annen, slik forfatteren er i sin roman, sier Helle.
- Forfatteren i boka er et eksempel på en jeg-svak karakter. Det finnes noen av dem i mine bøker, de går alltid i andres klær og forsøker å gå som de andre, å bli til de andre.
Putte og John åpner sitt liv underlig friksjonsfritt, med en åpen vennlighet som kanskje sier noe om dem som romanfigurer. Fremmede mennesker er nemlig ofte vennlige i Helles romaner.
- Jeg tror det kan rommes flere lag under en umiddelbar vennlighet enn under ondskap. For en tid siden begynte jeg på en novelle. Hovedpersonen skulle jobbe i en pølsevogn. Jeg forsøkte å gjøre henne uappetittlig, hun skulle hoste på pølsene og være ond. Det fungerte ikke. Først da jeg gjorde henne vennlig kunne jeg begynne å skrive om henne, sier Helle.
Hun understreker at det store sjokket i denne romanen ikke er at John og Putte inviterer Bente med seg hjem, men at Bente tar imot invitasjonen og slår seg til ro på sofaen deres.
- Bente er en forfatter som drar ut i verden med sitt raseri, og så blir hun møtt med vennlighet. Hun vekkes til live i møte med John og Putte. Ja, hun overtar jo nærmest deres liv. For henne virker det som en befrielse det å ikke være noen - eller å være nettopp jeg-svak.
Å spenne ben på seg selv
En dansk kritiker kaller Ned til hundene en slags fantasi om de ideelle omstendighetene for en nedtur.
- Hadde hovedpersonen handlet annerledes hvis hun hadde hatt flere forpliktelser som bandt henne til fortiden?
- I starten av skriveprosessen hadde Bente en tenåringssønn, og fast jobb som coach. Men dette fungerte ikke, jeg følte meg fjern fra stoffet. Jeg kom på noe Siri Hustvedt en gang sa: «Å skrive fiksjon er å huske det som aldri har skjedd.»
Helle Helle har tilført dansk realisme en ny dimensjon med sin underspilte og udramatiske prosa. Selv liker hun litteratur der man med små virkemidler sier så mye som mulig. Litterære forbilder er Herman Bang og Ernest Hemingway, men hun trekker også fram norske forfattere.
- Jeg liker for eksempel Kjell Askildsens tørre språk. Han kan skildre et menneske som går på en terrasse og røyker uten at det skjer noe. Men det er det som ikke skjer som er det interessante.
- Hvordan begynner du arbeidet med en roman?
- Skriveprosessen begynner alltid likt. Jeg lager et lite skjelett der jeg bestemmer hvor romanen skal begynne og hvor den skal slutte. Det er mange ting jeg ikke har bestemt før jeg begynner skrivearbeidet. Likevel lar jeg meg aldri overraske over de vendingene historien tar. Jeg er ganske iskald når jeg skriver.
Helle har en teknikk som hun kaller å spenne ben på seg selv. Hun legger inn små hindringer i teksten som bringer handlingen videre.
- I Ned til hundene sier for eksempel John at han kjenner fortelleren, tidlig i romanen. Dette betyr at John må være fraværende en periode, så forbindelsen mellom personene ikke skal bli avslørt. Han blir derfor utsatt for en ulykke, sier Helle Helle.
- Det hele handler om å utfordre seg selv. Jeg vil ikke lyve, og lage noe som ligner en bok av forfatteren Helle Helle, understreker hun.
Utdrag
Fra første kapittel
Jeg leter etter et bra sted å gråte. Et sånt sted er ikke lett å finne i det hele tatt. Jeg har kjørt rundt i buss i flere timer, nå sitter jeg på en vaklevoren benk helt ute ved kysten. Det er ingen ferger her. Bare en pram som frakter husdyr fram og tilbake til en ubebodd øy.
Jeg bor i et rekkehus med mange vinduer ut mot veien. Kanskje det hadde hjulpet å pusse noen av de vinduene. På den andre siden kan man ikke se ut for bare eviggrønt. Det var en våt sommer i fjor, det eviggrønne vokste som et helvete. Nå er det vinter, og jeg skal ikke hjem mer. På dette tidspunktet pleier jeg å ta meg en lur i sofaen. Bjørnvig fryser en vorte.
Det blåser kraftig. Vinden slo mot ansiktet da jeg gikk av bussen med rullekofferten. Himmelen er mørk grå over havet. En mann i kjeledress kommer syklende med mye strev inn fra høyre på stien nede ved vannet. Han bøyer seg fram over styret hver gang han tråkker pedalene i bunn. Jeg sykler sånn selv, derfor sykler jeg ikke. Han stanser og går av. Speider ut over havet, setter hendene i siden. Han vet godt at jeg sitter her. Jeg ser ned på hendene mine i svinelærhanskene.
Han har satt seg på sykkelen igjen og fortsetter langs havet. Det er bare et tidsspørsmål før han snur og sykler vekk fra stien, forbi det lille skuret og ned mot meg. Han triller den siste biten bort hit. Håret hans er mørkt og tynt. Men han er ikke så gammel, han er noen år yngre enn meg.
– Der sitter du godt, sier han.
– Ja.
– Du kommer nok til å sitte der lenge.
– Jeg får se, sier jeg inne fra sjalet mitt.
Vi ser begge mot skiltet med busstidene og deretter på rullekofferten.
– Ja, du får ha god fornøyelse med det, sier han og stiger på sykkelen. Han setter i gang, sittende, løfter to fingre til en hilsen, opp og ned. Nå har han vinden i ryggen, han forsvinner fort.