Når du ser meg (Innbundet)

Forfatter:

Bodil Engen (Oversetter)

Forfatter:
Innbinding: Innbundet
Utgivelsesår: 2008
Antall sider: 315
Forlag: Aschehoug
Språk: Bokmål
Originaltittel: The sorrows of an American
Oversatt av: Engen, Bodil
ISBN/EAN: 9788203211218
Omtale Når du ser meg

Gjengangere

I romanen Når du ser meg møter vi personer som vikler seg inn i sin egen historie. Brev åpnes. Mennesker trår feil. Siri Hustvedts fortelling fanger leseren.

«Jeg tror vi alle har spøkelser i oss, og det er bedre når de snakker enn når de ikke gjør det.»

Av Anna Bache-Wiig, skuespiller og forfatter


Jeg kan ikke fordra å kjede meg når jeg leser. Det hender likevel at jeg tvinger meg gjennom kjedelige bøker, fordi jeg kanskje kan bli klokere av å lese dem, men det er aldri de kjedelige bøkene som virkelig rører meg. Jeg liker bøker som får meg til å ville lese i hvert ledige øyeblikk, bøker som griper tak i meg og holder meg fast fra første side til lenge etter at de er avsluttet. Siri Hustvedt skriver slike bøker. Da jeg nettopp var ferdig på videregående skole, leste jeg Lily Dahls fortryllelse og ble så redd at det var så vidt jeg våget vende sidene. Da jeg noen år senere leste Det jeg elsket, måtte jeg spare på de siste kapitlene fordi jeg ikke ville det skulle ta slutt. Derfor var det med nesten barnslig forventning jeg åpnet manuskriptet til den norske utgaven av hennes siste roman The Sorrows of an American - Når jeg ser deg. Heller ikke denne gangen ble jeg skuffet.

Etterlatte papirer
I Når jeg ser deg blir vi kjent med den norsk-ættede psykiateren Erik Davidsen, som til tross for sitt tilsynelatende vellykkede liv blant kunstnere og intellektuelle i Brooklyn, stadig tar seg i å mumle det ufrivillige mantraet «jeg er så alene». Vi møter ham midt i gjennomgåelsen av dødsboet etter faren, der et brev fra en ukjent kvinne dukker opp. Brevet vitner om hemmeligheter i farens fortid, og i ren nysgjerrighet begynner Erik sammen med søsteren Inga en slags privat etterforskning for å avsløre disse. Først virker det nærmest som en avledning fra sorgen begge vegrer seg for å gå inn i, men etter hvert viser prosjektet seg å bli en både rystende og altoppslukende spøkelsesjakt.

Fanget av fortiden
Mens Erik og Inga saumfarer sporene etter faren, jages de begge av spøkelser fra sin egen fortid. Erik sliter med sårene etter en opprivende skilsmisse og den gnagende skyldfølelsen etter en pasients selvmord. Inga har nylig mistet sin berømte forfatterektemann, og en nysgjerrig journalist er ute etter å grave fram intime detaljer om deres samliv. Flere ukjente brev dukker opp, og en smertefull sannhet kommer for dagen.

På en eller annen måte sitter alle personene i denne romanen fast i sin egen historie. Eriks niese Sonia kjemper med redslene fra terrorhandlingene den ellevte september. Hans leieboer Miranda oppsøkes stadig av sin eksentriske eks-kjæreste som også er far til hennes datter, Englatine. Gjennom brev- og dagboknotatene etter Erik og Ingas far (som vissnok er autentiske opptegnelser fra forfatterens egen far), blir vi dessuten kjent med en mann som hele livet var preget av minnene fra annen verdenskrig. Selv selve romanen synes å være hjemsøkt. Personer fra Hustvedts tidligere bøker dukker opp her og der, som for eksempel Leo Hertzberg fra Det jeg elsket, riktignok bare så vidt i et middagsselskap, men like fullt bærer han sin bagasje inn i fortellingen. For ikke å snakke om Eriks pasienter, som med sine tilbakevendende demoner nær sliter ham ut.

Spennvidde
Gjennom alle disse små og store fortellingene fortelles ikke bare historien om Erik og Ingas jakt på sannheten om sitt opphav, men også om et helt kontinent. Vi møter nybyggerne på prærien, følger dem gjennom depresjonen og andre verdenskrig -  helt til ellevte september og tiden etterpå. Rystende historiske hendelser har satt sitt preg på hver sin generasjon i den norske immigrantfamilien Davidsen, og har uvegerlig formet personene til dem de er blitt. Femåringen Englatine finner fram nøstet og strekker hyssingen mellom gjenstander, møbler og mennesker. Hun vil «binde ting sammen», sier hun, og spinner et edderkoppnett i Eriks stue. Som hos alle de andre i denne romanen er det sin egen historie hun vikler seg inn i.

Historien fanger oss - og binder oss sammen. Bandasjer rives av og sår kommer til syne. Brev åpnes og hemmeligheter avsløres. Mennesker faller og reiser seg igjen. Til sammen utgjør disse fragmentene en fascinerende mosaikk av knuste forventninger, menneskelige feiltrinn og redselen for å være alene i verden. Et sted i dette bildet blinker det håp.

Til toppen

Andre utgaver

Når du ser meg
Bokmål Ebok 2011
Når du ser meg
Bokmål Heftet 2012

Flere bøker av Siri Hustvedt:

Intervju

Ransaker sinnene

Siri Hustvedt utforsker den menneskelige bevisstheten grundig og kjærlig. Det blir det gode fortellinger av.

Av Katrine Ree Holmøy, New York

– Jeg er som en evig og halvgal student, ler Siri Hustvedt.
 
Hun er midt i en utgreiing om siste nytt innen neurologi og psykiatri, vanligvis ukjent territorium for en forfatter med doktorgrad i engelsk litteratur. Det går i hjerneaktivitet og reseptorer.

 – Jeg er fullstendig besatt av å forstå hva bevisstheten vår er, hvordan den fungerer, sier hun, fra kanten av stolen.

Hustvedt har lest seg gjennom artikkel på artikkel i et vitenskapelig språk som bare uendelig sakte ble forståelig for henne. Etter første møte i en studiesirkel om neurologi var hun så utmattet at hun falt i dyp søvn på sofaen hjemme hos noen venner. Alt for å komme litt nærmere en forståelse av hva vi mennesker egentlig er. I Når du ser meg får kunnskapen bein å gå på. Her deler Erik Davidsen sitt fraskilte og etter hvert ensomme liv mellom et rolig strøk i Brooklyn – der Hustvedt selv bor – og en travel praksis som psykoanalytiker. Og han reiser til det norskættede Småby-Minnesota – der Hustvedt selv vokste opp – for å finne svar på spørsmål som dukket opp etter farens død.

Å skrive en bror 
Hustvedt merket tidlig i prosessen at hovedpersonen var en imaginær bror.
 – Hvordan hadde familien min vært hvis foreldrene mine hadde fått en sønn? Jeg har alltid ønsket meg en storebror, og Erik er på en måte den broren, sier hun.
 
Historien dreier seg rundt det å fortelle eller å la være å fortelle, et velkjent tema i psykiatrien. Fra Holocaust-ofre som frykter at minner kan bli enda mer virkelige hvis de fortelles, til sorgprosessen New York-ere gikk gjennom etter 11. september 2001.
 – Mange hadde fysisk vanskelig for å svelge i tiden rett etter angrepet, en slags fysisk motvilje mot å ta grusomheten inn over seg. Forløsningen kom da de klarte å sette ord på følelsene sine, sier Hustvedt.
 
Som Erik selv formulerer det: «Jeg tror vi alle har spøkelser i oss, og det er bedre når de snakker enn når de ikke gjør det.»
 – Temaet krevde en spesiell fortellerstemme. Erik lever av å ta andre i terapi, så det blir en sømløs overgang mellom jobben hans og utforskingen av tapet av faren, sier Hustvedt.

Utforsker tapet
Sømløs er også overgangen til forfatterens eget liv, ikke bare gjennom interessen for psykiatri. Hustvedts egen far døde for fire år siden, og boka støtter seg på farens nedskrevne memoarer og brevene og papirene hun og søstrene fant etter at han var død.
 – Eriks far er en blanding av min far og en fiktiv karakter. Boka utforsker hva det betyr å miste en forelder, samtidig som den utforsker sårene faren ble påført i løpet av livet sitt, sier Hustvedt.

Fortellingen begynner rett etter at Eriks far dør. Sammen med søsteren Inga tar han tak i den tunge jobben det er å rydde farens arbeidsrom. Og i den gjenstridige lukta av utallige røykte sigaretter og ringene etter like mange kaffekopper, forstår Erik at han og søsteren skal «til å ransake et menneskes sinn, demontere et helt liv». De finner et brev fra Lisa, en ukjent kvinne som ber faren om aldri å røpe hemmeligheten de to delte. «Det kan ikke gjøre noe nå som hun er i himmelen, eller for dem her på jord,» skriver hun. En setning det er vanskelig for Erik og Inga å glemme. For hva slags hemmelighet var det faren bar på, og hvorfor la han brevet slik at de skulle finne det?
 – Det er mye vi ikke får vite etter at noen er døde, livene deres er ikke noen åpen bok, sier Hustvedt.


Kjærlighet eller ensomhet?
Sommeren i New York er på det varmeste, men Hustvedts mursteinshus i Brooklyns Park Slope er kjølig og rolig. Det er her hun skriver og leser, og det er her hun møter karakterene i romanene sine. De kommer gjerne til henne før hun begynner å skrive, og hun blir langsomt kjent med dem.

I de siste romanene har hun tolket verden gjennom øynene til mannlige hovedpersoner. Og siden relasjonen mellom far og sønn er annerledes enn den mellom far og datter, måtte hun jobbe for å forstå den virkeligheten. I tillegg måtte hun utforske den mannlige seksualiteten. For vakre Miranda får Erik til å ransake seg selv grundig når hun og datteren Eglantine flytter inn i kjellerleiligheten. Ensomheten gjør det vanskelig for ham å stole på sin egen evne til å tolke situasjonen.

Hva ligger egentlig i relasjonen som utvikler seg mellom dem?
 – Jeg påstår ikke at kvinner ikke har erotiske fantasier, men de manifesterer seg på andre måter. Kvinner ser ikke for seg menn nakne tretti ganger om dagen, slik mange menn gjør. Så det var en seksualitet jeg måtte leve meg inn i, sier Hustvedt.
 Men Erik er på ingen måte en macho.

 – Å ha en fortellerperson som er en klassisk macho er totalt uinteressant for meg. Mannlige terapeuter, særlig de gode, er ofte følsomme. De har en evne til å lese andre mennesker, sier hun.

Til toppen

Utdrag

Min søster kalte det «hemmelighetenes år», men når jeg ser tilbake på det nå, er det blitt klart for meg at det var en tid ikke av det som var der, men av det som ikke var der. En av pasientene mine sa en gang: «Det vandrer spøkelser rundt i meg, men de snakker ikke bestandig. Noen ganger har de ingenting å si.» Sarah myste eller holdt øynene lukket det meste av tiden fordi hun var redd lyset skulle blinde henne. Jeg tror vi alle har spøkelser i oss, og det er bedre når de snakker enn når de ikke gjør det. Etter at far døde, kunne jeg ikke snakke med ham ansikt til ansikt lenger, men jeg sluttet ikke å samtale med ham i hodet. Jeg sluttet ikke å se ham i drømme, jeg sluttet ikke å høre ordene hans. Likevel var det det far ikke hadde sagt, som tok over livet mitt for en stund – det han ikke hadde fortalt oss. Det viste seg at han ikke var den eneste som hadde hatt hemmeligheter. Den sjette januar, fire dager etter begravelsen, fant Inga og jeg brevet på arbeidsværelset hans.
      Vi var blitt igjen i Minnesota hos mor for å begynne på jobben med å gjennomgå papirene hans. Vi visste at det fantes erindringer som han hadde skrevet det siste året han levde, samt en eske med brevene han hadde sendt til sine foreldre – mange av dem fra soldatårene i Stillehavet under annen verdenskrig – men det var andre ting i det rommet som vi aldri hadde sett. Fars arbeidsværelse hadde en særegen lukt, litt annerledes enn i resten av huset. Jeg spurte meg om alle sigarettene han hadde røkt og kaffen han hadde drukket og ringene som de utallige koppene hadde satt på skrivebordet gjennom førti år, hadde innvirket på atmosfæren i rommet og frembrakt denne umiskjennelige eimen som møtte meg når jeg kom inn gjennom døren. Huset er solgt nå. En kjevekirurg kjøpte det og renoverte det betydelig, men jeg kan ennå se for meg fars arbeidsværelse med veggen av bøker, arkivskapene, det lange skrivebordet som han hadde snekret selv, og den lille plastkommoden på skrivebordet som selv om den var gjennomsiktig, hadde små håndskrevne merkelapper på hver skuff – «binders», «batterier til høreapparat», «garasjenøkler», «viskelær».

Til toppen

Om forfatter Siri Hustvedt

Siri Hustvedt (1955) har norske foreldre og er født og oppvokst i Northfield, Minnesota. Hun er bosatt i Brooklyn, New York, sammen med sin mann, forfatteren Paul Auster. Hustvedt tok artium ved Katedralskolen i Bergen og har doktorgraden i litteratur fra Columbia University. Alle hennes tidligere romaner er oversatt til norsk: Med bind for øynene (1992), Lily Dahls fortryllelse (1997), Det jeg elsket (2003) og essaysamlingen En bønn for Eros (2008).

gynner å skrive, og hun blir langsomt kjent med dem.

I de siste romanene har hun tolket verden gjennom øynene til mannlige hovedpersoner. Og siden relasjonen mellom far og sønn er annerledes enn den mellom far og datter, måtte hun jobbe for å forstå den virkeligheten. I tillegg måtte hun utforske den mannlige seksualiteten. For vakre Miranda får Erik til å ransake seg selv grundig når hun og datteren Eglantine flytter inn i kjellerleiligheten. Ensomheten gjør det vanskelig for ham å stole på sin egen evne til å tolke situasjonen.

Hva ligger egentlig i relasjonen som utvikler seg mellom dem?
 – Jeg påstår ikke at kvinner ikke har erotiske fantasier, men de manifesterer seg på andre måter. Kvinner ser ikke for seg menn nakne tretti ganger om dagen, slik mange menn gjør. Så det var en seksualitet jeg måtte leve meg inn i, sier Hustvedt.
 Men Erik er på ingen måte en macho.

 – Å ha en fortellerperson som er en klassisk macho er totalt uinteressant for meg. Mannlige terapeuter, særlig de gode, er ofte følsomme. De har en evne til å lese andre mennesker, sier hun.

Til toppen