| Forfatter: | Karl Ove Knausgård |
| Innbinding: | Innbundet |
| Utgivelsesår: | 2010 |
| Antall sider: | 607 |
| Forlag: | Oktober |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Min kamp |
| Serienummer: | 5 |
| ISBN/EAN: | 9788249507153 |
Omtale Min kamp
Kampen for et fotfeste
Sommeren 1988 kommer den 19-årige Karl Ove Knausgård med toget til Bergen, hvor han skal begynne som student ved det nystartede Skrivekunstakademiet. En vinterdag i 2002 tar han farvel med sin første kone samme sted, og setter seg på toget til Stockholm. For godt.
Min kamp. Femte bok beskriver Karl Oves år i Bergen mellom ankomst og avskjed, en avgjørende livsfase da kursen må stakes ut før det er for sent. Vi tas med fra tiden som grønn student med skrivekvaler og stivbeinte stevnemøter, fram til berusende, gjengjeldt forelskelse, bryllup og Karl Oves etterlengtede forfatterdebut med romanen Ute av verden i 1998. Hva skjer så? Livet fortsetter, skrivingen er en stadig kamp og dramatiske og ubehagelige hendelser fører til oppbrudd.
Studenter i Bergen
Som student ved Skrivekunstakademiet er Karl Ove en av de utvalgte talentfulle, men også den yngste på kullet, som får sitt pass påskrevet for klisjébruk. Vi følger hans forsøk på å skrive gjennom ti år, før det endelig løsner innen fristen han har satt for seg selv: 30-årsdagen.
Femte bok dreier seg også om å møte likesinnede, og om den opprømtheten det kan føre med seg. Etter å ha hengt på broren Yngves miljø i Bergen, i et nært brorsforhold som overlever flere prøvelser, treffer Karl Ove andre skrivende på Universitetet. Han diskuterer litteratur med vennen Espen, og som sivilarbeider i Studentradioen treffer han unge Tore, som er blitt refusert 16 ganger allerede, og stadig «kjører på» med befriende guts. Norske forfattere i startfasen og andre figurer i det litterære kretsløpet i Norge er raust representert. Nådeløst beskrives hovedpersonens egen opplevelse av å forbli i startgropa mens yngre kolleger suser forbi til debutantpriser og applaus. Han jobber som kritiker og gjør det akademisk godt, men synes han ser på litteraturen som gjennom et vindu; han er utenfor og vil inn. Samtidig korrigeres selvkritikken av studiner som viser seg å ha en helt annen oppfatning av hovedpersonen og hans beleste kamerater.
Skriver seg fri
Femte bok beskriver hybeltilværelsen, studentband som Kafkatrakterne, kjæresteforhold, fylleangst og ekstrajobb på psykiatrisk institusjon. Det er livet som det blir levd i Norge i vår samtid og nære fortid, nøyaktig dokumentert og presist avkledd. Hva er meningen med de små valgene? Hvor skal vi søke etter noe større enn oss selv? Det er stadig sentrale spørsmål i Min kamp.
Knausgårds landskapsbeskrivelser kommer igjen til sin rett i et portrett av byen Bergen på '90-tallet, med sine gater og smug mellom hav og fjell, studentbuler og trekkfulle trehus som forbinder studentens drømmer med telefonkioskene på gateplan.
Gjennom denne boken trappes intensiteten stadig opp ettersom voksenlivets snøballer begynner å rulle. Karl Ove møter kvinnen som skal bli hans første kone, og blir årets debutforfatter i 1998. Samtidig gir Femte bok uttrykk for en indre fortvilelse og rastløshet som hovedpersonen ikke rister av seg.
«Det gjelder å feste blikket», sier presten som holder preken i begravelsen til Karl Oves far. Mens Første bok beskrev farens dødsfall og sønnenes opprydning, ser Karl Ove nå farens lik for andre gang, og tar farvel. Når han fem år senere setter seg på toget for å reise til Stockholm, har han festet blikket et sted i horisonten.
Flere bøker av Karl Ove Knausgård:
Utdrag
UTDRAG
De fjorten årene jeg bodde i Bergen, fra 1988 til 2002, er for lengst over, det finnes ingen spor etter dem, annet enn som episoder forskjellige mennesker kanskje husker, et glimt i et hode her, et glimt i et hode der, og selvfølgelig alt det som finnes i min egen hukommelse fra den tiden. Men det er overraskende lite. Det eneste som har blitt værende av alle de tusenvis av dagene jeg tilbrakte i denne lille, tranggatede, regnskimrende vestlandsbyen, er noen få hendelser og en masse stemninger. Jeg skrev dagbok, den har jeg brent. Jeg tok noen bilder, dem har jeg tolv tilbake av, de ligger i en liten haug på gulvet ved siden av skrivebordet, sammen med alle brevene jeg mottok på den tiden. Jeg har bladd igjennom dem, lest litt her og der, og det har alltid gjort meg nedstemt, det var en så forferdelig tid. Jeg visste så lite, ville så mye, fikk ingenting til. Men for en stemning jeg var i da jeg skulle dit! Jeg hadde haiket til Firenze med Lars den sommeren, vi var der noen dager, tok toget videre ned til Brindisi, det var så varmt at det føltes som om det brant ute når man stakk hodet gjennom det åpne togvinduet. Natt i Brindisi, mørk himmel, hvite hus, en nesten drømmeaktig varme, store folkemengder ute i parkene, overalt ungdommer på mopeder, rop og støy. Vi stilte oss i kø foran landgangen til det store skipet som gikk til Pireus, sammen med en lang rekke andre, nesten alle unge og med ryggsekker som oss. 49 grader på Rhodos. En dag i Athen, det mest kaotiske stedet jeg hadde vært på, og så sinnssykt varmt, deretter båten ut til Paros og Anti-Paros, hvor vi lå på stranden hver dag og drakk oss fulle på sprit hver kveld. En natt traff vi noen norske jenter der, og da jeg var på do, fortalte Lars til dem at han var forfatter og skulle begynne på skrivekunstakademiet til høsten. De var i full gang med å snakke om det da jeg kom tilbake. Lars så bare på meg og smilte. Hva holdt han på med? At han løy om småting, visste jeg, men mens jeg var der? Jeg sa ingenting, men bestemte meg for å holde meg unna ham i framtiden. Vi dro sammen inn til Athen, jeg hadde gått tom for penger, Lars hadde fortsatt masse igjen, han bestemte seg for å fly hjem dagen etter. Vi satt på en uterestaurant, han spiste kylling, haken glinset av fett, jeg drakk et glass vann. Det siste jeg ville, var å spørre ham om penger, den eneste måten jeg kunne motta penger av ham på, var at han spurte meg om jeg ville låne. Det gjorde han ikke, så jeg la meg sulten. Neste dag dro han ut til flyplassen, og jeg tok bussen ut av byen, hoppet av ved en motorvei og begynte å haike. Etter bare noen minutter stanset en politibil, de kunne ikke et ord engelsk, men jeg forstod at det var forbudt å haike der, så jeg tok bussen tilbake til sentrum, og for mine siste penger kjøpte jeg en togbillett til Wien, en loff, en stor cola og en kartong sigaretter.