Den hemmelighetsfulle øya

Harriet Vanger er seksten år og har nettopp begynt sitt andre år på gymnaset. I det store hvite huset ute på Hedebyöen er hele slekten samlet foran den årlige middagen. Plutselig skjer en dramatisk ulykke på broen mellom øya og fastlandet som isolerer dem i over et døgn. Først neste dag oppdager de at Harriet er borte. Siden den dagen har hun vært sporløst forsvunnet ...

Med sin egen vri på det lukkede rom-mysteriet kobler Stieg Larsson den klassiske krimsjangeren med det nye årtusenets etterforskningsmetoder i sin debutroman, Menn som hater kvinner.
      Nå, nesten førti år senere, har Mikael Blomkvist fått et uvanlig oppdrag; Henrik Vanger vil at han skal skrive Vanger-slektens historie. Men det viser seg snart at den egentlige oppgaven er å finne ut hva som skjedde med Vangers niese.
Historien er mørkere og blodigere enn noen kunne forestilt seg ...

Av Pål Andreassen

Den samme dagen som 16 år gamle Harriet Vanger forsvant i 1966 ble nemlig Hedebyön, hvor den innflytelsesrike Vanger-familien fortsatt regjerer, avskåret fra omverdenen etter en dramatisk bilulykke på broen over til fastlandet. Bilder fra ulykkesdagen viser at Harriet var på øya da det smalt på broen, men på tross av en nitidig undersøkelse ble Harriet aldri funnet. Verken død eller i live. I alle år har hennes forsvinning vært et uløst mysterium, og til tross for enorm innsats både fra politi og familie, har aldri noen funnet ut hva som egentlig skjedde den skjebnesvangre septemberdagen for 40 år siden.
      Hadde det vært Poirot eller Sherlock Holmes som hadde tatt seg av mysteriet med Harriet, hadde de nok samlet den usedvanlig dysfunksjonelle familien Vanger i hovedhusets bibliotek for en eliminering av mistenkte familiemedlemmer. Men gravejournalisten Mikael Blomkvist har andre, og mer moderne, metoder.

Ærekrenkelse
Mikael Blomkvist har nettopp mottatt en sviende dom for å ha ærekrenket den mildt sagt beryktede svenske multimilliardæren og finansmannen Hans-Erik Wennerström i en artikkel i det undersøkende magasinet Millennium. Et blad hvor Blomkvist har gjort det til en livsstil å avsløre snusk og svindel i det svenske næringslivet. Vanligvis til stående applaus og anerkjennende nikk, men denne gangen har han begått en journalistisk blemme av dimensjoner. I stedet for ære og berømmelse venter et tre måneders fengselsopphold.
      Han tar tilsynelatende dommen som et fromt lam, men er innerst inne fast bestemt på å ta en knusende hevn. Hevnbegjæret blir imidlertid satt litt på sidelinjen da den gamle industripampen Henrik Vanger ringer og foreslår et møte. Henrik Vanger har aldri gitt slipp på tanken om hva som hendte hans niese Harriet, og vil hyre inn Blomkvist til å grave i den gamle forsvinningssaken, under dekke av å skrive Vanger-familiens biografi.

Balltre og laptop
Blomkvist pakker sin iBook og nødvendig utstyr og installerer seg på den norrländske landsbygden. Nærmere bestemt på øya hvor Harriet forsvant, og hvor deler av den gamle industrifamilien Vanger fortsatt bor. Det er mer enn en mild tøyning av sannheten å karakterisere hans oppdrag på Hedebyön som populært blant alle de gjenlevende familiemedlemmene. Og mens han nøster opp familiehistorien, faller det mer enn ett skjelett frem fra diverse skap.
      Via noen merkelige omveier får etter hvert Blomkvist uventet drahjelp i arbeidet av den 24 år gamle Lisbeth Salander. En jente som fort skal vise seg å være en slags dataundregrunnsverdenens svar på Pippi Langstrømpe. Og slepende på en fortid så mørk og traumatisk at selv hennes tatoverte og syltynne svartrockerfremtoning blekner i forhold. Hun arbeider som researcher for et sikkerhetsselskap, og det Salander ikke kan grave frem av gammel dritt om en person, det finnes simpelthen ikke.

Ekstremt hevnbegjær
Stieg Larsson, som døde ett år før boken kom ut i Sverige, var selv en prisbelønt journalist og var i hjemlandet mest kjent for sitt utrettelige arbeid med å avsløre og granske nynazistiske og høyreekstreme miljøer, i sitt arbeid hos organisasjonen Expo.
Det kommer derfor ikke som noen stor bombe at Menn som hater kvinner – som for øvrig er den første i en trilogi –  på alle måter føles som en troverdig historie. Når Larsson lar Blomkvist og Salander grave seg ned i gamle dokumenter og trylle frem de mest intime opplysninger fra nettet, vet han ned til den minste detalj hva han driver med. Men, samtidig som det formelig flyter over av kriminelle børsmeglere, unnfallende næringslivsjournalister, og suspekte medlemmer av Vanger-familien, sniker Larsson også inn de mest grufulle overgrep på kvinner.
     Allikevel går det en uavbrutt rød tråd gjennom de nesten seks hundre sidene, og det er hevn i alle sine mest uskjønne sjatteringer.
      Men den største hevnen tar nok Stieg Larssons selv. Han tar nemlig en ettertrykkelig revansje over myten om at en kriminalroman må være forutsigbar og klisjéfylt.