Sex og makt på 1700-tallet

Hun var den mest inntagende kvinne i Frankrike, ifølge selveste eksperten på området ? Casanova. Som 23-åring ble hun kong Ludvig XVs offisielle elskerinne. I 1750-årene var hun de facto statsminister og holdt i roret for hele kongeriket. Møt Madame de Pompadour, en av 1700-tallets mest fascinerende skikkelser.

HOVEDBOKOMTALE VED NILS PETTER HEDEMANN

Fra jul til påske
I romjula 1721 kom barnet til verden. Jeanne Antoinette Poisson – frøken Fisk! som folk foraktfullt skulle kalle henne – fødtes inn i en ordinær borgerlig familie i Rue de Cléry 29 i Paris 29. desember. Hun var uektefødt datter av en skatteforpakter som hadde vært innblandet i lyssky forretninger, og en mor med tvilsomt rykte. Jeanne skulle snart vise seg langt vakrere og mer begavet enn de fleste unge piker. Likevel hadde en kvinne uten bakgrunn – fornem familie, adelige forfedre eller formue – ingen sjanse til å bli fint gift på denne tiden.

42 år senere – på palmesøndag 15. april 1764 – døde kongens offisielle elskerinne, Jeanne Poisson eller Madame de Pompadour, som hun skulle bli kjent som over hele Europa etter at kongen adlet henne, i sin leilighet på slottet i Versailles. I løpet av disse 42 årene utspilles et eventyrlig livsløp, en medrivende historie om erotikk, skjønnhet, intelligens, kultur, politikk og makt, som vi nå kan få et nærbilde av i den svenske forfatteren Herman Lindqvists biografi over Madame de Pompadour. Den anerkjente og erfarne svenske historieforfatteren er i strålende fortellerhumør når han portretterer denne lysende og begavede kvinnen.

Det moderne menneskets fødsel
På begynnelsen av 1700-tallet er Frankrike Europas ledende stat, politisk, befolkningsmessig og kulturelt. Fransk åndsliv og overklassekultur blir på denne tiden det store forbildet for andre nasjoner. I maktens sentrum står den eneveldige kongen og hoffet rundt ham i Versailles. Fra 1715 heter han Ludvig XV, solkongens oldebarn, som startet sin regjeringstid som femåring.

Det er på denne tiden i Paris at det moderne mennesket fødes. Jeanne er en av dem. Vi er på vei inn i den epoken som skulle kalles opplysningstiden. Gamle fordommer feies til side. Avkristningen begynner. Til og med filosofene fremhever sensualismen som den høyeste livsvisdom. Ytringsfriheten styrkes, mennesket er fritt, og optimismen råder. Det er i denne situasjonen Madame de Pompadour trer inn på historiens scene.

En ny tid er i emning, men ingen vet det ennå. Verken Jeanne eller andre kunne ane at de bøkene hun leste og de meningene hun hørte og selv delte, var frøene til noe som i løpet av 50 år skulle få pariserne til å velte hele systemet og få den allmektige solkongens stråler til å slokne for alltid.

Kjærlighetens kraft
I år 1745 ble Jeannes liv snudd fullstendig opp ned, etter at hun i januar ble innbudt til et privat møte med kong Ludvig XV. Jeanne var spontan og frisk, hadde lest tidens bøker og truffet spennende mennesker. Hun var energisk og hadde en ustråling og skjønnhet som blendet kongen fullstendig. Aldri hadde han møtt en slik kvinne. I løpet av få måneder ble hun skilt, presentert som offisiell kongelig elskerinne, installert i egen leilighet i Versailles og utnevnt til markis, en av de høyeste adelstitlene: Madame marquise de Pompadour. Navnet valgte hun selv, fordi det lød feminint og rimte på amour.

Bestyrtelsen ved hoffet i Versailles var stor, og motstanden mot Jeanne skulle bli kraftig. Det ble ansett som fullstendig skandaløst at en kvinne uten adelig herkomst ble installert som kongens offisielle metresse. Versailles var på denne tiden en kombinasjon av en gigantisk dokusåpe og et rollespill, der kunstferdige maktspill på liv og død pågikk hver time på døgnet året rundt.

Men kjærlighetens kraft lot seg ikke styre. Jeanne brakte livskraft og skjønnhet inn i kongens kunstlede verden. Han var fortryllet og følte for første gang i sitt liv ekte kjærlighet. Trass i mange motstanderes maktspill og intriger hadde Jeanne kommet for å bli i Versailles. Selv etter at det erotiske forholdet til Ludvig opphørte på begynnelsen av 1750-tallet og den kvinneglade kongen fant seg nye og yngre elskerinner, beholdt hun sin maktposisjon og fortsatte å øve stor innflytelse som kongens nærmeste rådgiver.

Kulturmesen og krigsminister
Madame de Pompadour skulle komme til å bruke sin betydelige innflytelse ved hoffet ikke minst på kulturlivets område. Hun hadde stort talent som skuespiller, sanger og danser, og på Versailles etablerte hun sitt eget teater, der hoffpersonalet oppførte avanserte skuespill og operaverk flere ganger i uken. Hun var genuint interessert i kultur, og gjennom sin stilling ved hoffet ble hun en av århundrets viktigste kulturmesener. Hun holdt sin hånd over malerkunsten, skulpturen, arkitekturen, musikken, kunsthåndverket og litteraturen. Hun var den eneste som kunne minske avstanden mellom den lite litterære kongen og den meget litterære epoken.

I salongene i Paris kom hun i kontakt med Voltaire, som hun skulle få et livslangt, men til tider komplisert forhold til. Hun støttet ham og hjalp ham inn i Det franske akademi, og pleide også omgang med andre av tidens sentrale forfattere og tenkere, som Rousseau, Montesquieu og Diderot. Sistnevnte oppmuntret hun i arbeidet med det som skulle bli selve storverket fra opplysningstiden, den store franske encyklopedien. Diderot og Voltaire kalte henne ”en av oss”, og berømmet henne for å ha påvirket praktiseringen av sensurlovene i en retning som muliggjorde utgivelsen av encyklopedien.

Etter hvert ble det stormaktspolitikk og krigføring som kom til å kreve det meste av Jeannes oppmerksomhet. Frankrike var involvert både i den østerrikske arvefølgekrigen (1741-48) og i sjuårskrigen (1756-63), som kom til å koste landet både dets kanadiske og amerikanske besittelser og muligheten for å etablere et fransk kolonivelde i India. Sammen med sin utvalgte utenriksminister, hertugen av Choiseul, hadde hun ansvaret for den overraskende alliansen med den gamle erkefienden Østerrike under Frankrikes deltakelse i sjuårskrigen. Hun fikk senere skylden for mange av de ulykker som rammet Frankrike i forbindelse med krigføringen, og ble forhatt i vide kretser. Freden i 1763 ble en katastrofe for Frankrike og Englands store triumf. Frankrike tapte sin ledende stilling i verden, og det britiske samveldet begynte å vokse fram. Preussen var den store seierherren i Europa, mens England var vinneren på verdensbasis og ble den ledende handels- og kolonimakten. Ludvig XV og Frankrike var slått og ydmyket.

Arven etter Pompadour
I de siste årene av sitt liv var Jeanne mye plaget av sykdom og svak helse. Da hun døde bare 42 år gammel, var hun kjent som Madame de Pompadour i hele Europa. Hun hadde vært tidens store moteikon, og kjoler og damesko var oppkalt etter henne. Hun ble rokokkoens gudmor, og hennes smak preget arkitektur og møblering over hele kontinentet. Hun hjalp tidens viktigste kunstnere fram, og i boken om henne får vi stifte bekjentskap med fargerike samtidsskikkelser som Voltaire, Rousseau, Diderot, Mozart, Casanova m.fl. Ja, her kan vi lese at hun til og med spilte en rolle for utviklingen av majones og jordbær, slik vi kjenner disse delikatessene i dag.

Mye av det Pompadour skapte, kan vi fortsatt se i dagens Paris, som monumentale severdigheter og vitnesbyrd om hennes viktige plass i Frankrikes historie -. Både Place de la Concorde og den veldige Panthéon-kirken ble bygget på hennes initiativ for å hylle kongen. Militærhøyskolen på Marsmarkene var hennes ide og ble i stor grad bekostet av hennes private midler. Det samme gjelder Elyséepalasset, som i dag er presidentbolig. Hun eide og drev porselensfabrikken i Sèvres. Slottet Petit Trianon i Versailles ble bygd for henne, og hagene rundt var hennes verk. I Herman Lindqvists biografi får vi et levende nærbilde av denne franske skjønnheten og maktpolitikeren, som sin beskjedne bakgrunn til tross satte så varige spor etter seg i historien.