| Forfatter: | Sharon Bolton |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2014 |
| Antall sider: | 496 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Originaltittel: | Dead Scared |
| Oversatt av: | Breivik, Pål Flatmo |
| ISBN/EAN: | 9788202437855 |
| Kategori: | Hardkokt krim |
En flodbølge av selvmord. Hver og en av dem en kvinnelig student.
Hvert dødsfall mer sjokkerende enn det forrige.
Politiet vet at det ikke kan være tilfeldig. Men de kan ikke bevise det.
Den eneste måten å etterforske saken på er å sende noen undercover. En ung politikvinne, like sårbar som de andre. Like uforberedt på marerittet hun vil møte.
Ikke lukk øynene, Lacey Flint …
Livredd er en gnistrende god psykologisk spenningsroman som lodder de uhyggeligste dyp.
Når en selvmordsbølge raser gjennom Cambridge University, rekrutterer førstebetjent Mark Joesbury politibetjent Lacey Flint til å etterforske under en skjult identitet som student. Selv om hver av studentenes død ser ut som selvmord, finnes det forbløffende likheter i de psykologiske bakgrunnshistoriene, de sosiale nettverkene og onlineaktivitetene til studentene som er involvert, og London-politiet er overbevist om at ofrene ikke var alene.
De tror at noen kanskje jakter på ensomme og usikre studenter, og enten oppmuntrer dem til å ta sine egne liv, eller faktisk lokker dem i døden. Så lenge Lacey kan spille rollen som sårbar ung kvinne vil hun kanskje klare å stoppe dødsfallene. Men er det bare en rolle for henne? Med hennes skjøre fortid, er det hun som lokker frem morderne, eller blir hun selv dradd inn i et dødelig spill der hun selv er det perfekte offer?
Cambridge like før midnatt er en by av mørke skygger og gyllent lys. Månen er nesten hel, og skinner som et søkelys ned på den bryllupskakeaktige elegansen til de omkringliggende bygningene, på søylene som peker som steinfingrer på den skyfrie himmelen, på de få menneskene som fremdeles er ute og går, og som smetter som gjenferd inn og ut av lysbadene.
Hun svaier der hun står, og hodet bikker nedover som om noe har fanget oppmerksomheten hennes.
Luften er stille ved foten av tårnet. Et opprevet eksemplar av gårsdagens Daily Mail ligger uforstyrret på fortauet. Oppe på toppen blåser det. Nok til at kvinnens hår blafrer som et flagg. Kvinnen er ung, rundt tretti, og hun ville vært vakker om ikke ansiktet var fullstendig uttrykksløst. Om det hadde funnes lys bak øynene hennes. Det er ansiktet til en person som tror hun allerede er død.
Mannen som løper over First Court ved St. John’s College, derimot, er usedvanlig levende, fordi ingenting forsterker livskraften i det menneskelige dyr som skrekk.
Overbetjent Mark Joesbury, fra den grenen av London-politiet som sender sine tjenestemenn ut i de farligste situasjoner, har aldri vært så redd i hele sitt liv.
Det er kaldt oppe i tårnet. Januarkulden siver innover The Fens og klamrer seg til byen som en pedofils hånd som griper tak i et lite, motstandsløst barn. Kvinnen er ikke kledd for vinterkulden, men ser ikke ut til å ense den. Hun blunker, og plutselig er det tårer i de døde øynene.
Overbetjent Joesbury er framme ved døren til kapelltårnet og oppdager at den er ulåst. Den smadres mot den venstre skulderen hans, som for alltid kommer til å være den svakeste av de to han har, og smertesjokket treffer hjernen hans. Ved det første hjørnet får Joesbury øye på en sko: en smal, blå skinnsko uten hæl, velpusset og med spiss tå. Han stopper nesten for å plukke den opp, før han innser at han ikke klarer det. Han har en gang tidligere holdt en kvinnes sko i hånden, og tenkt at han har mistet henne. Han fortsetter, opp trappetrinnene, og teller dem underveis. Ikke fordi han har noen anelse om hvor mange det er av dem, men fordi han i hodet trenger å legge merke til hvor langt han har kommet. Når han kommer til den andre trappeavsatsen, hører han fottrinn bak seg. Noen er på vei opp etter ham.
Han kjenner kald luft akkurat idet han ser døren der oppe. Han er ute på taket før han vet hva han skal gjøre hvis han kommer for seint, hvis hun allerede har hoppet. Eller hva han skal si til henne hvis hun ikke har gjort det. «Lacey,» roper han. «Nei!»
